Kommentar

Folkeavstemningen i Sveits er trolig historisk. Den passer inn i en trend vi så under valget til Europa-parlamentet: en kraftig høyredreining. Det er lett å tolke den som et uttrykk for grums i folkedypet, men i et litt større perspektiv er det heller mangel på høyreekstremisme som er slående. Europeere har i mange år funnet seg i et sosialt eksperiment som i er ferd med å forandre deres samfunn totalt. Nå sier de NEI. Høyt og tydelig. De sier nei til avnasjonalisering, en sekularisme som åpner for en reaksjonær religion Europa ikke har sett maken til, og en toleranse som synes overivrig etter å slippe til intoleransen. Denne intoleransen vil ramme alle, men sterkest kvinnene.

Europa er ved å våkne. Europeerne drar i bremsen før det er for sent.

Alt vil bli gjort for å stanse oppvåkningen. Men er ikke ord som rasisme og fremmedfrykt oppbrukt? Eller så vil de virke mot sin hensikt. Er 57 prosent av sveitserne rasister? Er det noen som på ramme alvor tror det?

Det er en konservativ revolusjon vi er vitne til, på tvers av kirken, på tvers av de politiske institusjonene.

For å gi en idé om hva dette handler om, er korsstriden i italia et godt eksempel. En utenlandsk mor klaget på at sønnen hennes ble undervist i et klasserom hvor det hang et kors. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg kom til at dette var krenkende: Alle kors måtte fjernes fra alle klasserom. Men da kalkulerte dommerne feil. Prøv å ta korset fra den jevne italiener, og han sier Basta!

Hva innbiller dommerne seg? Hvor mye tror de europeerne er villig til å gi opp? Eliten og byråkratiet har vennet seg til at de kan gjøre som de vil. Lykkes det ikke med én folkeavstemning, utlyser de en ny. Med tålmodighet og kløkt overlister de folket.

Men plutselig møter de motstand. Et nærmest samlet Italia sa NEI. Flere kommuner påbød kors, i alle offentlige kontorer. Ikke fordi de er blitt så religiøse, men fordi korset er et kulturelt og historisk symbol. Det er Europa.

Akkurat som med karikaturtegningene snublet italienerne over denne oppdagelsen. Det er det som er spennende og betegnende for kulturkampen: Ingen vet hva som vil skje, ingen har noe program, det finnes ingen ledere, ingen organisasjon. Likevel har den nye konservative bevegelsen flertallet av folket bak seg. Den har snudd Danmark. Nå er det danske tendenser over hele Europa.

En revolusjon betyr det uventede. Man snubler over noe og inn i noe. Underveis oppdager man at man har staket ut en helt ny kurs. EU har ikke greid å skape noen paneuropeisk offentlighet. Nå ser det ut at kulturkampen skal klare det.

Den liberale eliten vil stemple det som islamofobi. Men det burde være såpass mye vett igjen blant politikerne at de forstår at dette er et tveegget sverd.

Revolusjonen er et tegn på at europeerne begynner å forstå. De ser at de politisk korrekte og muslimer i fellesskap er i ferd med å forandre Europa til et samfunn de ikke kjenner seg igjen i og som de ikke vil bo i. Da antar enkelte ting plutselig stor symbolsk betydning, som avgiften britene la på importert te til Amerika.

Folk er blitt undervist og opplyst på tross av elitens forsøk på det motsatte. De hører om- og ser menn som nekter å ta lærerinnen i hånden, de leser om trygdeutgifter, yrkesdeltagelse. De hører mange vakre ord fra oven, men ser en helt annen virkelighet på bakken. Det skjer store og dramatiske ting: Taliban, selvmordsbombere, massakren i Fort Hood. Folk ser at det er en sammenheng. Nei, skriver mediene. Det er ingen sammenheng. Men folk stoler på sine instinkter. For dette vil de bli korsfestet av eliten. Men den overraskende og overbevisende seieren i folkeavstemningen har en farlig smitteeffekt. Folk vil tenke: Da er jeg ikke gal likevel, eller høyreekstrem. Flertallet tenker som meg. Og slik vil sveitserne inspirere andre nasjoner.

Vi ser begynnelsen på en nasjonal gjenoppvåkning i Europa. Den er snill, tolerant og vennlig, også mot fremmede. Men de fremmede må forstå at de er kommet som gjester og må tilpasse seg europeiske skikker og verdier. Ikke omvendt.

Det siste har vært den liberale elitens krav og formaning. Vi – folkene i Europa – skal tilpasse oss de nyankomne, dvs. muslimene, for det er ingen andre som stiller slike krav.

Det har sveitserne sagt nei til. Det er historisk, og gir gjenlyd langt bakover i historien.

Europerne kan være i ferd med å gjenoppdage seg selv. Det må vi bare glede oss over. Det er det politisk korrekte, det utflytende, grensesprengende hybris-Europa som truer en fremtid der det også er plass til utlendinger. Politikerne har nå fått noen kraftige advarsler. De kan ta rev i seilene, eller de kan fortsette å gi full gass. Skriften står på veggen.

Mest lest