Kommentar

Bildet: Fra Fritz Langs film Metropolis fra 1927

I sin bok om krisen i forbindelse med masseimmigrasjonen fra Afrika og Midt-Østen dveler den tidligere tsjekkiske presidenten, Václav Klaus, ved det paradoksale at man i det risikofølsomme Europa fullstendig ser bort fra den risikoen og de farer som immigrasjonen utsetter de europeiske statene for. I forbindelse med immigrasjonen er det i praksis forbudt å spørre om kostnader eller å informere om den kulturelle, sosiale og økonomiske risikoen de vest-europeiske statene utsetter seg for, påpeker Klaus og hans medforfatter Jiri Weigl i boka ”Folkvandring”, som nylig er oversatt til svensk. Den svenske oversetteren har valgt å være anonym av redsel for represalier fra arbeidsgiver eller fagorganisasjon. At en oversetter velger å opptre anonymt i en slik sammenheng, understreker fraværet av fritt ordskifte om den immigasjonskrisen som Vest-Europas politikere har påtvunget verdensdelen. Og dette svenske tilfellet demonstrerer godt at de vestlige elitene verken tåler eller ønsker kritikk av den politikken de fører. Den skal gjennomføres om innbyggerne i Europa vil det eller ei. Og de som de tar sjansen på å sette fram kritikk: ”utsettes for brutalt offentlig press, trues med å miste jobben —- og mister sin status som aktet medborger eller som sann europeer”, som det heter i boken.

Boka til Klaus og Weigl (begge økonomer, Weigl er også arabist) er et forsøk på å forstå de autoritære holdningene til EU’s styrende politikere og den nye form for meningsdiktatur som er utviklet i den vestlige verden, mest kjent under betegnelsen politisk korrekthet. For de to, med oppvekst i et land som i etterkrigstiden var prisgitt den totalitære sovjetkommunismen, er det en sjokkerende opplevelse å være vitne til at de vestlige statene er i ferd med å avskaffe det liberale demokratiet og folkestyre som folk øst lengtet etter under det sovjetiske åket. Klaus og Weigl mener altså at den politiske eliten i Vest-Europa er i ferd med innføre et totalitært åk som vekker assosiasjoner til forholdene i Øst-Europa under sovjet-tiden. Og de som går i bresjen for denne politikken, er EU-kommisjonens president, Jean-Claude Juncker og den tyske forbundskansleren Angela Merkel.

Selv om Klaus og Weigl ser en klar sammenheng mellom de politiske målene og ambisjonene til EU-eliten i Bryssel og måten eliten ”løser” immigrasjonsproblemene på, er de klare på at masseimmigrasjonen ikke er utløst med overlegg av politikerne for å kunne sette fart i integrasjonsprosessen innad i EU.

”Sannheten er uten tvil mer komplisert. Vi er derimot overbevist om at den aktuelle immigrasjonskatastrofen kommer meget beleilig for dem som har som mål å avvikle EU-landenes nasjonalstatlige suverenitet, og at de utnytter og kommer til å fortsette og utnytte den”, heter det i boken.

Ønsket til den politiske EU-eliten er at immigrasjon av millioner ikke-europeere skal revolusjonere kontinentet. De håper at masseinnvandringen skal løse opp både den etniske sammensetningen og samfunnsforholdene i de enkelte europeiske landene. Disse politikerne mener at nasjonalstatene, sammen med det parlamentariske demokratiet, er blitt til en absolutt bremsekloss for visjonene om et nytt Europa og en hindring for deres globale maktambisjoner. Og bak denne visjonen ligger drømmen om å skape det nye mennesket som aldri kan virkeliggjøres innenfor rammen av nasjonalstaten, påpeker de to tsjekkiske forfatterne.

For kjennere av europeisk historie, vekker slike tanker bestemte assosiasjoner, assosiasjoner til det kommunistiske og det fascistiske supermennesket, men det skal sies at de to forfatterne overhodet ikke begår slike tankesprang i boka, selv om teksten kan peke i en slik retning. Det de derimot påpeker som et problem for politiker-eliten, er å vinne oppslutning om denne ideologien i den brede allmennheten. Dersom eliten gikk åpent ut med sine ambisjoner, ville de ikke få aksept i opinionen for prosjektet om å skape det nye, globale mennesket og det nye samfunnet. Det er ikke for ingenting at oppbyggingen av den europeiske superstaten skjer uten demokratiske mandat og følger en slags salamitaktikk , dvs. at man tvinger gjennom den ønskede politikken skive for skive ved hjelp av stadig nye kriser, kriser som tjener som grunnlag for å tvinge fram ”mer Europa”. Ettersom ingen noensinne har forklart de europeiske folkene hvor den europeiske integrasjonen skal føre hen, trenger heller ikke allmennheten å forstå særlig mye av den aktuelle ”europeiske migrasjonspolitikken”. Folk i Europa trenger ikke å vite alt. Og det er nettopp gjennom denne mangelen på kunnskap om immigrasjonens forutsetninger og konsekvenser at elitene tror de skal vinne støtte hos de innfødte befolkningene for å få prosjektet gjennom. Litt motstand tolereres, men bare som retorisk uttrykk, og bare når befolkningene er svært misfornøyd med tingenes tilstand, understreker Klaus og Weigl.

Det er vanskelig å ta stilling til realitetene i påstandene til de to forfatterne om at EU-eliten og de politiske korrekte elitene i Europa har som prosjekt å skape det nye EU-mennesket. At slike drømmer på en eller annen måte suser rundt i hjernegangene til elitene i både Vest-Europa og USA, er det ingen grunn til å tvile på. Et eklatant uttrykk for hvem det er elitene betrakter som ”undermennesker” og som må forbedres moralsk eller fjernes, kom fra Hillary Clinton da hun under den amerikanske valgkampen i fjor høst betegnet folk som støttet Donald Trump, som deplorables. Og ”the deplorables” er folk som den politiske korrektheten definerer som rasister, sexister, homofobe, xenofobe og islamofobe. I sin kamp for det ”nye mennesket” stempler den politiske korrektheten sine kritikere for å ”lide” av slike ”fobier” (jfr omtalen av Kent Andersen i mediene nylig). Gjennom denne stemplingen sørger man for at kritikk oppfattes som umoralsk, inhuman og umenneskelig. Kjennere av historien vil her igjen kunne la tanken pense innom ideologier som kommunisme og fascisme og deres bruk av moralske stemplinger og umenneskeliggjøring for å utdefinere kritikk.

Det er ikke ofte at menneskeforakten, hatet og den underliggende fascismen i den politiske korrektheten trer så direkte fram i store, offentlige debatter, slik som hos Hillary Clinton under den amerikanske valgkampen. Men fra denne valgkampen kan man også finne langt  mer skremmende eksempler, som f. eks. i en artikkel i det konservative tidsskriftet National Review der den faste skribenten Kevin Williamson hadde følgende tirade:

«Sannheten (om Rustbeltets døende bysamfunn) er at de fortjener å dø. Økonomisk sett er de en klamp om foten til samfunnet for øvrig. Moralsk er de uforsvarlige. Glem alt det teatralske Bruce Springsteen-tøvet. Glem alt skinnhellig snakk om de hardt kjempende fabrikkbyer i Rustbeltet og konspirasjonsteoriene om at kinesere og andre asiater stjeler jobbene deres. Den hvite amerikanske underklasse er en ond, selvopptatt kultur hvor hovedpunktene er elendighet og brukte heroin-nåler. Trump får dem til å føle seg vel. Som av heroin …»

Hadde Williamson brukt denne beskrivelsen på hvilken som helst annen gruppe i det amerikanske samfunnet, ville de politiske korrekte hylt opp om rasisme. Nå holdt de kjeft, for det var i grunnen greit at «deres egen» underklassen beskrives som ”ikke-mennesker”, fordi det er disse folkene som de politisk korrekte føler står i veien for realiseringen av det politisk korrekte tusenårsriket, der så å si alle grenser, unntatt kritikk av prosjektet, er suspendert.

Elitenes multikulturelle prosjekt har aldri, så vidt undertegnede vet, vært tatt opp direkte til politisk til drøfting i noe europeisk parlament og lagt ut til folkeavstemming. På 1970-tallet ble det fremmet flere stortingsmeldinger der man slo fast at Norges linje i innvandrings-politikken skulle være multikulturen, dvs. at de ulike etnisiteter, religioner og kulturer skulle opprettholdes og utvikles gjennom den offentlige politikken. Man sa dermed nei til assimilasjonslinjen der innvandrerne skal tilpasse seg og bli en del av den nasjonale flertallskulturen.

Klaus og Weigl tar litt feil når de sier at multikulturen i Vest-Europa er innført uten noen form for risikoanalyser. Om slike analyser ikke er utført ute i Europa, har man i hvert fall i Norge hatt to Brochmann-utvalg i arbeid som på en mer eller mindre halvhjertet måte har sett på følgene av innvandringen. Utvalgene har ikke reist prinsipielle innvendinger mot den asylpolitikken som føres i Norge. Konklusjonene har vært at politikken er grei. Heller ikke partiene på Stortinget har sett betenkeligheter ved en fortsatt asylinnvandring. Det er også helt i samsvar med konklusjonene til Klaus og Weigl som slår fast at blant de politiske elitene i Vest-Europa er det ingen vilje eller plan om å forandre asyl- og immigrasjonspolitikken. Og slagordene fra det politiske etablissementet i denne sammenhengen er det samme som lyder etter muslimske terrorangrep i vest-europeiske byer:

”Det viktigste er å beholde roen. Vi fortsetter som før, ellers vil det være en seier for terroristene.”

Gjennom begreper som felles asylpolitikk og felles grensevern får den politiske EU-eliten allmennheten til å tro at de vil legge begrensninger på asylimmigrasjonen. Men, ifølge Klaus og Weigl har de sagt rett ut at de vil ”regulere”, legalisere og administrativt forenkle tilstrømmingen av nye innbyggere til EU. Og med skip, finansiert av EU og stater som Norge, i ufortrøden skytteltrafikk mellom Libya og Italia, dag ut og dag inn, er det ingen grunn til å tvile på hvilke hensikter og ambisjoner EU-eliten i Bryssel har. Og støtten de får fra den norske regjeringen og den norske opinionen til denne trafikken, er entydig og ubegrenset. Det kan man fort slå fast ved at regjeringen har finansiert driften av skipet ”Siem Pilot” i nesten to år, og der mannskapet om bord sammen med mannskapet på redningsskøyta ”Peter Henry von Koss” er blitt tildelt Humanistprisen (sic) og kåret til årets navn i VG i fjor for å ha fraktet titusener av immigranter friksjonsfritt til Europa.

Klaus og Weigl mener at masseimmigrasjonen fra Afrika og Midt-Østen bare støttes av et mindretall av opinionen i Vest-Europa, og at flertallet uroer seg over konsekvensene av masseimmigrasjonen. Faktum er at de politiske partiene som advarer mot denne politikken, er i betydelig mindretall. I Norge er det ikke et eneste av partiene på Stortinget som tar til orde for å endre på asyllovgivningen og de internasjonale konvensjonene som styrer asylpolitikken. Dette er konvensjoner som har et helt annet grunnlag enn dagens situasjon der befolkningen på hele kontinenter kan reise til Europa for å søke asyl og kreve økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det skjer fordi politikerne har lagt til rette for det, og fordi de ikke er villige til å legge om politikken. Og resultatet? Ifølge Klaus og Weigl; kaos og rasering av velferdsstatene i Europa. Ifølge Merkel, Juncker og EU-eliten (uoffisielt); det nye EU-mennesket.