Kommentar

Det er anonymiteten til enkelte forfattere som er mest oppsiktsvekkende i boka «MaktMyterMedia Det er mye verre enn du tror», og ikke forfatternes forsøk på å slå hull på de mytene som Arbeiderpartiet har ”fabrikkert” for å legitimere styret sitt i etterkrigstiden. Men sett i forhold til Grunnlovens bestemmelse om ytringsfrihet, burde det forårsake mer enn hevede øyenbryn at kritikere av Ap-staten ser seg nødt til å skjule sin identitet. Ja, boka burde ha hatt et eget kapittel om hvorfor noen ikke tør stå fram under eget navn, slik at man kunne få høre forfatternes egne begrunnelser. Bokas redaktør, Frode Fanebust, påpeker i all korthet at følgene kan bli alvorlige om man utfordrer Ap-makten. Det gjelder særlig om forfatterne er offentlig ansatte eller har offentlige oppdrag, skriver han i bokas etterord.

For dem som har fulgt med i norsk debatt i de siste 50-60 årene, er det lite nytt i forfatternes  oppgjør med Arbeiderparti-staten. Man finner heller ikke opplysninger og påstander som er egnet til å sjokkere, selv ikke de mest meningskorrekte på den politiske venstresiden. «Professor Argus» som skriver om norsk industriutvikling, gjentar mye av kritikken av Arbeiderpartiets næringslivspolitikk i etterkrigstiden fra kretsen rundt tidsskriftet Farmand. Kritikken rettet seg generelt mot Ap’s planøkonomi og spesielt mot industriutbygging, som jernverket på Mo i Rana. Et av argumentene imot jernverket var at investeringsmidlene heller skulle ha vært brukt på småindustrien, og at jernverket var og ble et underskuddsforetak. At småindustrien neppe har hatt bedre vilkår enn i tiårene etter andre verdenskrig, er ikke noe poeng hos datidens og dagens økonomiske liberalister. Heller ikke at jernverksutbyggingen var en viktig del av Nord-Norge-planen, som skulle gi en fattig landsdel en nødvendig produktivitetsvekst og et økonomisk løft. At aluminiumsverkene var rentable investeringer, er også en kjensgjerning som ”Professor Argus” tier om.

De anonyme ”professorenes” kritiske vurderinger av Ap’s industripolitikk, etterkrigstidens pris- og fullmaktslover, reguleringer av eiendomsretten og den mer tidsmessige  ”oppfinnelsen”, NAV, er heller neppe egnet til å vekke strafferettslige reaksjoner eller moralsk forargelse hos dagens meningselite. «Lektor Tørrdal» kan muligens nære en berettiget frykt for ”represalier” gjennom injurieloven når han skildrer hvordan Stoltenberg-familien måtte finne seg annen levevei etter at familien i sin tid måtte forlate sprithandlernes rekker til fordel for politikken og Arbeiderpartiet. Det er ikke straffeloven som er den mest aktuelle trusselen mot dem som kritiserer politiske korrekte maktpersoner i Norge i dag, men sosial utstøtelse og frykt for å miste jobben. Den mister man ikke ved å kritisere Jens Stoltenbergs handlingsregel, derimot ved å gi uttrykk for det som landets meningselite definerer som høyre-ekstreme meninger. Og ikke minst ved å så tvil om og stille spørsmål til den overordnede målsettingen for dagens politiker- og meningselite, det multikulturelle samfunnet.

Fire fikk sparken

Ole Jørgen Anfindsen er en av dem som har tråkket på meningselitens tær og fått svi for det da han mistet jobben sin i Det norske Veritas etter å ha vært ett av forsvarets ”vitner” i  rettssaken mot Anders Behring Breivik. Men hans brøde er også at han i andre sammenhenger har stilt seg kritisk til politikerelitens multikulturelle prosjekt, tidenes største ”sosiale eksperiment”, som verken har vært forelagt folket eller Stortinget til avstemning og vedtak.

Anders Ulstein ble sparket fra sin jobb i det statlige samarbeidsorganet Actis, der Ap-mannen og tidligere leder i Politiforbundet, Arne Johannessen, er styreleder. Ulstein ble rapportert av en kollega og sparket etter at han den 22. juli 2010 på nettstedet document.no skrev at statsminister Jens Stoltenberg virket tafatt. Han antydet også at det kunne være muslimske terrorister som hadde utført angrepene. Det var en antydning han delte med andre kommentatorer i etablerte medier før det ble klart hvem som stod bak, uten at de et blitt sparket fra jobben. Men så jobber de heller ikke i det som meningseliten med store anstrengelser har prøvd å få definert som et høyre-ekstremt nettsted.

Stortingsreferent Kjetil Korslund ble oppsagt etter at journalister fikk nyss om at han på Facebook, i samband med massedrapene på Utøya, hadde kalt AUF-leder Eskil Pedersen en ”barneofrer”.

Siste mann ut i denne avskjedigelseskøen var Frp-politikeren og politimannen Stein Robin Kleven Bergh som kalte Stoltenberg ”krapyl” på Facebook.

Det som er felles for disse sakene, er at de på en eller annen måte er knyttet til Arbeiderpartiet, noe som kan gi tyngde til påstandene i ”MaktMyterMedia” om at det i hovedsak er styringspartiet Ap som har stått for politisk indoktrinering og sanksjoner i etterkrigstiden. Det er liten grunn til å tvile på at Ap fremdeles er en av hovedentreprenørene i ”arbeidet” mot systemkritikk her i landet, men vokterne av og talsmennene for den politisk korrekte moralismen er i dag spredt ganske jevnt utover det politiske Norge.

Fengslet for injurier

Å se den norske virkeligheten med brillene til Erna Solberg & Co, slik de fleste forfatterne i boka gjør, innebærer neppe noen fare for å bli sparket fra jobb eller injuriesøksmål. Men å hevde at det er risikofritt å fremme kritikk av systemet eller av politisk, korrekte maktmennesker, slik som John Olav Egeland i Dagbladet gjorde da han skrev om boka, betyr at man ikke har tatt den nye norske, virkeligheten inn over seg. Noe annet kunne kanskje heller ikke vente med tanke på Egelands nokså begrensede virkelighetserfaring etter å ha tilbrakt et helt liv i en meningskorrekt redaksjon der den samfunnsmessige virkelighetskontakten er så spinkel at man ikke engang har kontakt med sin egen arroganse.

Bortsett fra Hallgrim Bergs påvisning av hvor amputert den norske ytringsfriheten og det politiske ordskiftet er i forhold til innvandring og islam og Nina Karin Monsens påvisning av det samme når det gjelder kjønnspolitikk og ekteskapslov, virker mange av stemmene i boka som et ekko fra 1950- og 1960-årene. Det gjelder i noen grad også Frode Fanebust som gjentar mye av den myte-avsløringen som han først la fram i boka si om hvordan Ap-staten helt urettmessig satte hans bestefar, Toralv Fanebust, i fengsel for ha ”injuriert” daværende riksadvokat Svein Arntzen. Fanebusts avsløring av hvordan Arntzens opptreden som privat advokat under okkupasjonen førte til pågripelse og henretting av motstandsfolk, gjorde at han havnet i fengsel, ei historie som burde ha skapt gjenlyd langt inn i ”jøssinglandet” med de ”gode arbeiderpartimenneskene”, der også undertegnede, for ordens skyld, har sin herkomst. Ja, Fanebusts bok om sin bestefars skjebne og Ap’s krigs- og etterkrigsmyter er så god at den burde føres opp på pensumlistene i norsk historie om våre nære fortid. I forlengelsen av Ap-statens makt kan man også ane Arntzens barnebarn som prøvde å stanse utgivelsen av Fanebusts bok da den kom ut for noen år siden. Wencke Elisabeth Arntzen var som kjent dommer i saken mot Anders Behring Beivik der hun blant annet utmerket seg ved sitt autoritære oppsyn og sin belærende Oslo-vestkant-arroganse.

Den nye staten

Magne Reigstads artikkel ”Fra liberal rettsstat til reguleringsstat” er et godt eksempel på at forfatterne i boka ikke greier å komme seg videre fra kritikken av Ap-staten som i sin tid ble lagt fram av Farmand-kretsen. Planøkonomi, pris- og fullmaktslovene er for lengst forlatt av Ap, av alle andre sosialdemokratier og borgerlige demokratier til fordel for den modernes stats hovedprosjekt, å indoktrinere, terapeutisere, og sosialisere folk til gode holdninger og gode tanker slik at de glatt og friksjonsløst sluker den politiske elitens ideer om og realisering av det multikulturelle samfunnet. Det gjelder ikke bare for Norge og Ap, men alle de vestlige demokratiene har mer eller mindre overlatt styringen av økonomien til markedet og i stedet gjort om staten til en indoktrinerings- og sosialiseringsmaskin som skal sørge for alskens minoritetsgrupper ikke blir diskriminert og at de får de samme rettighetene, eller endog utvidede rettigheter i forhold til majoritetsbefolkningen.

Både bokas forfattere og dens kritikere, som John O. Egeland, er ikke à jour med sin forståelse av det nye Norge der den moderne statens rolle som oppdrager og sosialiseringsorgan er sentral. Og denne forståelsessvikten ser ut til i stor grad å skyldes at de ikke har tatt inn over seg den nye, borgerlige staten og dens endrede funksjoner. Etter 1960 har det i den vestlige verden skjedd en utvikling av det amerikaneren Paul E. Gottfried kaller ”the managerial state”, som han har gitt en glitrende beskrivelse av i blant annet boka: ”Multiculturalism and the Politics of Guilt”. De vestlige statene har altså overlatt styringen av økonomien til markedet og i stedet gjort om offentlige styringsinstitusjoner til en indoktrinerings- og sosialiseringsmaskin som skal sørge for at folk oppfører seg og tenker riktig. Utviklingen av ”oppsedingsstaten”, som jeg velger å kalle den, var, ifølge Gottfried, den viktigste politiske prosessen i Vesten i det forrige hundreåret.

Synden vaskes bort

Oppsedingsstaten er blitt det liberale demokratiets viktigste instrument for å skape en tilnærmet full konsensus ved hjelp av sosiale programmer, statlig kontroll og terapi. Bak denne resosialiseringen av en i utgangspunktet diskriminerende, inhuman og rasistisk ”hvit” opinion, slik den politiske eliten oppfatter det, ligger det en skyldfølelse som Gottfried mener springer ut av den reformerte kirkens kristendomsforståelse. Fattigdom, kolonisering, slaveri og diskriminering ses på som resultat av den hvite manns ”synder”. Tilgivelse kan bare oppnås ved at de kristne ”hvite” står fram og bekjenner sin synd og ved å la hele verden få delta i det moderne, vestlige rettighetsuniverset der ingen blir diskriminert, og der alle får de samme rettighetene. Den europeiske kulturarven ses på som bærer av en reaksjonær bevissthet, en bevissthet som må omformeres, ja vaskes fri for ”brunt grums”. I USA har dette ført til at politisk ukorrekt opposisjon ofte oppfattes som mental sykdom, mens man i land som Norge betrakter slik opposisjon mer som utslag av fordervet moral, politisk fascisme og inhumanitet. Et veldig ferskt eksempel på det, er en kronikk nylig i ”venstresidens” norske hovedorgan, Klassekampen, av ”stand up-komikeren” og ”journalistfilosofen” Mimir Kristjansson om Jon Hustads bok, ”Farvel Norge”, der den kritiske Hustad stemples som antihumanist.

En annen av de kri­tiske stem­mene i dagens konsensus-Norge er Walid al-Kubaisi, som har sam­men­lig­net den venstre­ra­di­kale kultur- og menings­eli­ten med eldre tiders preste­skap. I lik­het med fortidens presteskap målbærer dagens venstre­ra­di­kale ”preste­skap” kra­vet om at ikke bare ordskiftet, men også tan­ken skal være ren for ”skitt” og ”grums”. Det ”nøy­trale” byråkrati- og elite­språ­ket med sin avkjøn­nede, karak­ter­løse og ”pie­tis­tiske” form blir den språk­lige malen for den offentlige diskursen. Målet er et språk fritt for avlei­rin­ger av inn­sikt fra livets skitne strøm, den skitne vir­ke­lig­heten som de venstre­ra­di­kale eli­tene vil stenge ute ved å fornekte den, ja helst vil de utrydde denne vir­ke­lig­he­ten. Det er dette al-Kubaisi kal­ler venstre­si­dens tanke­fa­scisme der smålet er å ”fri­gjøre” tan­ken for ”synd” på samme måte som de kristne pres­tene ”vas­ket” bort de urene tan­kene hos sine sogne­barn med Bibe­len i hån­den. Dagens venstre­ra­di­kale ”preste­skap” for­fek­ter med andre ord en form for tanke­fa­scisme som kir­ken sto for i gamle dager og som ble bekjem­pet av opp­lys­nings­ti­dens menn, som Vol­taire, for 300 år siden. Venstre­si­dens tanke­fa­scis­tiske kamp i dag for sin­nets ren­het utøves ikke med Bibelen i handa, men med sosialiseringstiltak, lover og regler og menneskerettskonvensjonene og med statsapparatet i ryggen.

Tysk avnazifisering

I strid med det som mange tror, særlig på den politiske høyresiden, mener Gottfried at den moderne ”oppsedingsstaten” først står fram i USA på 1960-tallet og ikke i de europeiske sosialdemokratiene. En forutsetning for denne utviklingen, i tillegg til ”den protestantiske etikken”, er nazismens uhyrligheter og behovet for å resosialisere det tyske samfunnet og terapeutisere den tyske bevisstheten vekk fra nazistisk ideologi. Men USA fant også ”bruksmuligheter” for avnazifiseringsprogrammet i Tyskland i sitt eget samfunn i kampen mot inhumane raseskiller, kjønnsdiskriminering av kvinner og homofile. Etter at kampen for minoritetenes rettigheter er mer eller mindre innfridd, rettes den statlige tiltakene i dag mer og mer mot å stilne kritikken av den rettighetsuniversaliseringen som det flerkulturelle samfunnet innebærer. I kjølvannet av denne universaliseringen er det grupper som føler seg overkjørt, forfordelt og i noen tilfeller fratatt sine rettigheter som er forankret i nasjonalstaten og i nasjonalt lovverk.

En av forfatterne i ”MaktMyterMedia”, Nina Karin Monsen, illustrerer en side av denne universaliseringen når hun beskriver hvordan ekteskaper i demokratiets og likestillingens navn er blitt en institusjon også for personer av samme kjønn. Ekteskapet er en eldgammel institusjon som ikke har noen tilknytning til forhold mellom likekjønnede. Det er bygd forholdet mellom mann og kvinne med tanke på reproduksjon. Ekteskap mellom likekjønnede ble i Norge likevel innført nokså friksjonløst med en begrunnelse at det er en institusjon som alle har rett og adgang til. Nina Karin Monsen og hennes allierte som ikke ville godta at ekteskapet som institusjon ble tatt fra dem det naturlig tilhører, nemlig mann og kvinne, ble knapt møtt med et skuldertrekk i opinionen. Og ble det reaksjoner, var det gjerne fra den politiske venstresiden, som stemplet Monsen og hennes meningsfeller som den svarteste reaksjon. Dette er ett av de mange eksemplene på hvor vellykket indoktrineringen fungerer den norske oppsedingsstaten, på hvor lett en endring av en sosial og religiøs institusjon gjennomføres av staten uten at det knapt møter motstand. Men for å forstå hvorfor Stortinget så lett vedtok lovendringen på dette området, er det viktig å sette denne institusjonsendringen i sammenheng med moderne legevitenskap. Den gjør det jo mulig for likekjønnede å få barn og har dermed lagt grunnlaget for et raskt voksende spedbarnsmarked, også et viktig vilkår for de likekjønnedes «ekteskapelige frigjøring».

Bønn om syndsforlatelse

I samfunn der nasjonal selvpisking og bønn om syndsforlatelse er blitt en del av samfunnselitenes konfesjon, er det ikke oppsiktsvekkende at lederne står fram offentlig og ber om nåde. Det gjorde den amerikanske presidenten, Bill Clinton, i en tale til studentene på universitetet i Georgetown i Washington 7. november i 2001, like etter terrorangrepet (sic) på TwinTowers. Her ba Clinton om ”syndsforlatelse” for blant annet negerslaveriet og korsfarernes drap på jøder og muslimer i Jerusalem under det første korstoget. Å holde dagens amerikanere ansvarlig for fortidens overgrep og økonomisk utbytting og si at amerikanerne fremdeles må betale for det, er mer enn tvilsomt både i juridisk, logisk og moralsk forstand. Likevel fikk ikke Clinton et eneste kritisk spørsmål til sin selvforståelse, og en som står fram i dag på samme måte, ville heller ikke få det. Nylig kunne man i mediene lese at 14 kari­biske sta­ter kre­ver økono­misk opp­reis­ning (hundre­vis av mil­li­ar­der pund) for 400 år med slave­tid. Slike og lignende krav mot de gamle kolonimaktene ville ikke være tenkelig uten at den vestlige syndefalls- og samvittighets-kulturen eksisterte.

Tilhører man derimot en kultur uten europeisk opphav, kan man tillate seg bortimot hva som helst av holdninger, meninger og handlinger uten at mediene eller at den politisk korrekte opinionen krever at man skal stå til rette ”for sine synder”. I et intervju med ei muslimsk kvinne fra Ingutsjetia, kunne man i Stavanger Aftenblad nylig lese at hun ikke kunne tenke seg å gifte seg med en etnisk nordmann. Det er for store kulturforskjeller til det, mente kvinna som for øvrig er ansatt i avisa. Hadde en slik uttalelse om muslimske menn kommet fra en norsk kvinne, ville det røde rasiststkortet fluksens blitt dratt, ledsaget av fordømmelse. At en ”lov” gjelder for Tor og en annen for Loke, er blitt standard i det multikulturelle, ”likestilte” Norge. Og slik skal det også være, ifølge den protestantiske selvpiskingslæren, som i sekulær form gjennomsyrer elitene i den vestlige verden. Gjennom såkalt positiv særbehandling eller diskriminering skal Vesten betale for gamle synder og gjenopprette demokratisk likhet.

Gutter i skjørt

I dagens norske samfunn er det knapt mulig å slå opp i ei avis uten å bli konfrontert med resultatene av statens resosialiseringsprogrammer, som blant annet gjennomføres barnehager, skoler og universiteter, og der journalistene i mediene er viktige medspillere. I Aftenposten  kunne man 17. september f. eks. lese at det har skjedd endringer i den norske gutterollen, noe som i stor grad skyldes offentlige likestillingstiltak. Gutter er blitt mer følsomme, og det gjør guttene til bedre mennesker, kunne en journalist fra avisens kommentarlaug begeistret fastslå. En spesialist i klinisk psykologi derimot, uttrykte bekymring for utviklingen, men kunne registrere at ”likestillingstiltakene” i Norge er ikke kommet like langt som i USA. Der er alle mannlige heltene i lærebøkene erstattet med kvinnelige helter. Men ”mannsforsker” Jørgen Lorentzen rykket ut og forsikret at utviklingen ikke utgjør noen fare. Guttene i Skottland har gått i ”skjørt” i uminnelige tider uten at noen har tatt skade på kropp og sin sjel, kunne han opplyse.

Noen dager senere meldte Aftenposten at næringsetaten i Oslo kommune i samarbeid med Likestillings- og diskrimineringsombudet den kommende helga skulle oppsøke 17 utesteder i hovedstaden for å undersøke om dørvaktene driver med etnisk diskriminering. Det er ikke noe klandreverdig i en slik praksis, og jeg nevner dette tilfellet for å vise at resosialiseringstiltak er blitt en statlig oppgave som gjennomføres konsekvent på alle plan. Dette er to eksempler i løpet av et par dager, hentet fra en og samme avis, som viser at den offentlige kontroll- og resosialiseringskverna maler taktfast og uimotståelig i det norske samfunnet for å stake ut veien til det diskrimineringsfrie og multikulturelle Norge. I dette Norge er opposisjonen selvsagt ikke er henvist til fengsel og utryddelsesleire, men kan ende opp med et liv uten jobb og med tap av ære og anstendighet. Ja, ikke bare det, men også bli fraskrevet fornuft og mental sunnhet. Når elitene uten videre og motstandsfritt kan sette merkelapper som islamofobi og fremmedfiendtlighet på folk som er kritiske til flerkulturen, til asylpolitikken og innvandringspolitikken, så fratar de kritikerne også fornuften og plasserer dem i rekkene av psykiatriske kasus og farlige aggressorer. Man kan altså ikke være kritisk til den etablerte politikken uten å risikere og bli stemplet som mentalt ubalansert eller å være hensides fornuftig tankegang.

Toleransens menasjeri

Den offentlige, sosiale og mentale kontrollen gjennomsyrer i de vestlige demokratiene på en slik måte at vi har fått et ensrettet samfunn, nesten blottet for politiske motforestillinger. Dette er en utvikling som skjer i humanitetens og demokratiets navn og ikke som et resultat av totalitære ideologier. En utvikling som avvikler motforestillingene i det moderne samfunnet, er en reell trussel mot demokratiet. Det gjelder ikke bare kongeriket Norge, men er en fare for hele den vestlige verden, og det er trussel som har langt sterkere røtter enn tradisjonelle Høyre-folks frykt for Arbeiderpartiets parkerte, økonomiske reguleringsiver. Resultatet av ”oppsedingsarbeidet” som staten har stått for i de siste 50 årene, er så omfattende og effektivt at den preger de fleste samfunnsborgerne uavhengig av deres partipolitiske preferanser.

Dersom en påpeker disse forholdene, blir en gjerne møtt med beskyldninger om å være offer for konspirasjonstenkning eller møtt med argumenter om at det norske samfunnet er jo så liberalt og så åpent for motforestillinger. Men i den grad motforestillingene slippes til, tjener de kritiske stemmene kun som alibi for etablissementets såkalte toleranse. Det blir som et menasjeri der man har fremmede og merkelige arter som vises fram fordi de er så sjeldne. Det er altså sjeldenheten som er begrunnelsen for å slippe til kritikk, ikke at kritikken bygger på seriøs argumentasjon og fakta som den etablerte makten burde ta hensyn til. Avisene kan for eksempel gjerne trykke et innlegg av Hege Storhaug, men uansett hvor fornuftig det kan være, så er det sjelden eller aldri at noen tar opp innholdet i det hun skriver som grunnlag for en seriøs debatt. Fra min tid i NTB kan jeg huske at redaksjonsledelsen bestemte seg for ikke å intervjue Storhaug i aktuelle saker fordi Carl I. Hagen og Frp i Stortinget hadde sørget for at organisasjonen hennes skulle få støtte over statsbudsjettet. Da var hun altså blitt «smittet» og ble ikke funnet verdig til å intervjues om saker hun har mer kunnskap om enn de fleste. Slik er altså virkeligheten i Norge bak menings- og politikerelitens svada om ytringsfrihet, åpenhet og toleranse.

Ikke virkelig demokrati

Og de som viser til realitetene bak flosklene i det norske venstrevridde meningssamfunnet, ties i hjel. Det gjelder også kritikk fra de venstrevriddes egne rekker, som vitenskapsjournalist i Klassekampen, Bjørn Vassnes, som har fast spalteplass i avisa. Vassnes er den som har gitt den beste beskrivelsen av elendigheten i norsk skole- og utdanningsvesen i etterkrigstiden, og hvordan venstresiden har ødelagt respekten for kunnskap og i stedet gjort ”gode” meninger til det sentrale punkt i utdanning, politikk og samfunnsdiskusjon. Boka hans, ”Sokrates og sjøpungen” har et innhold som kan karakteriseres som ei bombe, men den skapte ingen eksplosjon da den kom ut for et par år siden. Den avlet stort sett taushet, og man skjønner fort hvorfor når han skriver passuser som følgende:

”Men her er utsi­lin­gen (av opplysninger) gjort på for­hånd: Det er alle­rede lagt ram­mer for hvilke spørs­mål det går an å stille og hvor­dan disse skal besva­res. Det er alle­rede bestemt hva slags ”kunn­skap” og ”eks­per­ter” man skal hen­vise til, og hvem man skal overse. Der­med pro­du­se­res det en ”dan­net støy” som gjør det umu­lig for de vir­ke­lig inter­es­sante spørs­må­lene å komme til orde”, skri­ver Vass­nes. Og kon­klu­sjo­nen hans er: ”Vi har ingen fun­ge­rende offent­lig sam­tale her i Norge, kan­skje bort­sett fra når vi har folke­av­stem­nin­ger en sjel­den gang. Det betyr at vi egent­lig ikke har et reelt demo­krati, fordi befolk­nin­gen sjel­den får anled­ning til å få nok kunn­skap om aktu­elle spørs­mål og aldri får høre en opp­ly­sende debatt. På hvil­ket grunn­lag skal vi da stemme inn poli­ti­kere som skal avgjøre de vik­tige spørs­må­lene?”

Gjennom statlig resosialiseringsprogrammer og kontroll og ved hjelp av ”upolitiske” medier som opptrer mer politisk enn noen gang, om enn i fordekt form, har de vestlige, borgerlige demokratiene skapt en ukritisk samfunnskonsensus som despoter som Hitler og Stalin knapt oppnådde gjennom sin totalitære kontroll med samfunnsmedlemmene, og der sanksjonene i tilfelle folk opponerte og var ”ulydige”, var drap, fengsel og utryddelsesleire. De vestlige landenes konsensus er klart av en annen og mer demokratisk og human karakter enn den som ble skapt av totalitære despotier, og burde vel ikke sammenholdes konsensusen i slike totalitære stater. Men mekanismene for å oppnå konsensus har klare likhetstrekk med dem man finner i despotier, og resultatet er på mange måter det samme, mangelen på motforestillinger. Mangelen på og respekten for motforestillinger er demokratiets og rasjonalitetens største fiende, og samfunn som behandler seriøs kritikk som mental sykdom og umenneskelighet, utsetter seg selv for stor fare. Et virkelig demokrati forutsetter ikke bare frie valg, rettssikkerhet, ytringsfrihet og sikring av mindretallets politiske rettigheter, det forutsetter også sannhet i den forstand at kjensgjerninger som er viktige for styringen av samfunnet, ikke skal skjules, men skal legges fram og gjøres til emne i det offentlige ordskiftet og være med i de vedtak som legges til grunn for statsstyrelsen og myndighetsutøvelsen.

Kapitalens garantister

Forfatterne av ”MaktMyterMedia” har rett i at dagens postmoderne, politisk korrekte mytologi i stor grad er grunnet på det ”meningsfundamentet” som Arbeiderpartiet bygget opp etter krigen. Dette fundamentet gikk inn i en symbiose med de føringene som ble lagt i det norske universitets-og utdanningssystemet på 1960- og 70-tallet og som munnet ut i postmodernismens relativisering av vitenskap og samfunnsforståelse. Forfatterne tar feil når de alene tilskriver Arbeiderpartiet ”æren” for den samfunnstilstanden vi har i dag med sterke begrensinger på ytringsfriheten og med den dyrkingen av fortielser og løgn som er en følge av den politiske korrekte tenkningen i samfunnet. Man kan ikke se utviklingen i det norske samfunnet isolert fra den grunnleggende dynamikken i og de utviklingstrekkene som preger hele den vestlige verden. I denne verdenen er borgerskapets oppgjør med den feudale orden og sosialismens videreføring av den borgerlige revolusjonen helt sentrale forutsetninger. Og den ensrettingen og uniformeringen vi ser i dagens samfunn, er ikke noe fenomen som er begrenset til Norge. Den finner vi i hele den vestlige verden og er et resultat av en utvikling som ikke kan belastes noe enkelt parti, selv om den politisk, korrekte venstresiden må bære hovedansvaret. Enkelt sagt kan man si at fellestrekkene i dagens borgerlige demokratier er et resultat av at Kapitalen er satt til å gjøre grovarbeidet i moderniseringen av verden. Og de vestlige middelklassene og disse klassenes venstreradikale avleggere med sitt krav om universelle rettigheter er blitt de sterkeste garantistene for den universaliseringen og globaliseringen som finner sted. Og da må alle grenser fjernes: økonomiske, sosiale, kulturelle og etniske grenser må brytes ned for å realisere Kapitalens og modernismens universalisering.

Når initiativtaker til boka ”MaktMyterMedia”, pensjonert skipsreder Dan Oddfjell og hans lag av skribenter tror at regimet til Erna Solberg & co vil gjøre en forskjell, er det en naiv tro, en tro på nivå med den politiske korrektheten de mener å angripe. Det moderne, vestlige middelklassesamfunnets demokratiske mangler er ved hjelp av offentlig, ”demokratisk” sosialisering blitt så sterkt internalisert at folk oppfatter disse manglene som demokratiske dyder. Og den materielle velstanden er så høy i store grupper at folk flest svelger den politisk korrekte indoktrineringen uten å kny. Dette har skapt en ”etter oss kommer syndefloden-holdning” som gjør at folk stort sett gir blaffen i politikk. Til tross for alle mentale forsvarsverkene som de norske middelklassegrupperingene og deres politisk, korrekte talsmenn har reist opp rundt seg, skal man ikke se bort fra at følgene av den udemokratiske råten som (re-)gjærer i kongeriket Norge etter hvert vil trenge gjennom og bli disse grupperingenes endelikt, med eller uten skjørtene til ”mannsforsker” Jørgen Lorentzen.