Til tross for kritikk i Kringkastingsrådet for partisk dekning av Gaza-krigen, til tross for den beryktede romfolk-reportasjen, fortsetter NRK-Dagsrevyen med en journalistikk som tilslører heller enn å avsløre. I Søndagsrevyen 31. august ble det vist en reportasje om det økende jødehatet i Frankrike med drap og synagogebranner, uten å komme inn på at det stort sett er personer fra muslimske miljøer som står bak. Heller ikke noe ble sagt om at den økende jødefiendtligheten må ses i sammenheng med veksten i den muslimske befolkningen i europeiske land og den muslimske vekkelsen som går over store deler av verden. Ikke et ymt kom fra Dagsrevyens journalister om at den som stod bak drapet av barn på en jødiske skole i Toulouse i 2012, var glødende muslim. Ikke et ord ble sagt om at for eksempel billedkunstnere i Nord-Europa må leve med konstant politibeskyttelse for å ha tegnet karikaturer av Mohammed og det samme gjelder politikere etter at de har kritisert islam, slik som Geert Wilders i Nederland.

For en vanlig fjernsynsseer vil NRKs neglisjeringer av den journalistiske regelen om å ta med de momentene som har (størst) betydning for saken, føre til at veksten i antisemittismen i Vest-Europa arter seg som et mysterium. Som så mange ganger før, framsto NRK denne søndagskvelden som et massemedium med liten forklaringsevne og uten kontakt med journalistikkens festtaler der honnørord som samfunnsoppdrag og informasjonsplikt holdes høyt.

Reportasjen i Søndagsrevyen, og mange lignende reportasjer, gir ikke grunnlag for noen annen konklusjon enn at NRK er gjennomsyret av en manglende vilje til å stille seg kritisk til islam. Denne formen for ”fredning” av islam og dens tilhengere, må ses i sammenheng med det store multikulturelle prosjektet som politikere har satt i verk i Norge. Og denne ”fredningen” må forstås ut fra en frykt hos de politikerne og interessene som er ansvarlig for dette opplegget, en frykt for at visse fakta skal skape forstyrrelser i dette storstilte, kulturelle eksperimentet.

I det som er en av den moderne statens største oppgaver, å oppdra befolkningen til å bli gode, kulturliberale multikulturalister, har det lisensfinansierte NRK påtatt seg en rolle som holdningsskapende aktør heller enn som saklig og redelig informatør. Og det er først og fremst den etniske, innfødte delen av befolkningen som må oppdras på denne måten, oppdras til å bli liberale og tolerante overfor andre kulturer, levemåter og religioner. Oppdragelse andre veien er mindre aktuell, det er majoritetsbefolkningen som først og fremst skal påføres de rette multikulturelle holdningene. For det er hos dem man frykter reaksjoner, og der er hos dem man må undertvinge de ”latente holdningene” til ”rasisme”, til ”fiendtlighet” og ulike etniske og religiøse ”fobier”. Og det er i dette segmentet at det er lettest å gjennomføre den indoktrineringen som skal til for å bringe den ”storslåtte” multikulturelle satsningen i mål.

Eksemplene på at det er den innfødte befolkningen som er hovedmålet for oppdragelsen til multikulturalitet, er nærmest legio. Men det ferskeste og kanskje mest grandiose eksempelet må vi til Storbritannia for å finne, der 1.400, for det meste mindreårige jenter med arbeideklassebakgrunn, ble seksuelt misbrukt i en årrekke av pakistanere i muslimske miljøer i Rotherham uten at politi og barnevern, med sine ”universelle” menneskerettsverdier grep inn av frykt for å bli stemplet som rasister. For toleransen og liberaliteten som krav i de multikulturelle vestlige samfunnene er, som sagt, en form for enveiskjøring.

Den medieformidlede oppdragerrollen av ”folket” er neppe blitt bedre illustrert enn 25. august da NRK 2 i en direktesending, som varte fra kl. 16.30 til 19.00, rapporterte fra demonstrasjonen mot IS (Den islamske staten). Reportasjen ble fulgt opp i den påfølgende Dagsrevyen og i dagene etterpå med tannløse og ukritiske intervjuer av deltakere og initiativtakere. Alle understreket at IS ikke har noe med islam å gjøre og at demonstrasjonen var et uttrykk for ”våre felles verdier”, påstander som ble stående ubestridt og ukommentert. Men NRK greide å gjøre 19-årige Faten Mahdi al-Hussaini til helt fordi hun hadde tatt til motmæle mot IS’s drap på ”vantro” og på etniske og religiøse minoriteter. Og NRK’s journalister maktet ikke å få fram at det hun kjemper for, og som hun selvsagt har adgang til i et liberalt, vestlig demokrati som Norge, er en islamsk stat som styres av sharia-lover i tråd med religiøse og sosiale idealer rotfestet i den shjia-styrte prestestaten Iran, et samfunn neppe i samsvar med ”våre felles verdier”.

NRK’s engasjement og servile holdning til en religion som islam må ses i sammenheng med det politiske etablissementets og den norske meningselitens forsøk på å ”normalisere og ufarliggjøre” islam, slik at det ”egentlige islam” trer fram. Som ledd i denne prosessen må fredelige muslimer i Norge offentlig ta avstand til muslimske ekstremisters gjøren og laden, et heller merkelig krav, som Oslo-ordfører Fabian Stang påpekte i samband med demonstrasjonen. Og i denne ”normaliseringsprosessen” er det også nødvendig å framstille representanter for islam, slike som Faten Mahdi al-Husseini, som liberale vestlige demokrater, på den måten Dagsrevyen gjorde.

Den ikke-troende muslimen, Walid al-Kubasi, skrev nylig at IS-demonstrasjonen var et spill for galleriet. Og demonstrasjonen fletter seg pent i den kristne tradisjonen med å gå botsgang når man har syndet. ”Synden” i denne sammenhengen er påstander om norske muslimers relasjoner til de nidkjære og voldsbesatte muhammed-dyrkerne i IS, en ”synd” som ser ut til å ligge ekstra tungt på den norske meningseliten der den reformerte, kristne samvittighetskulturen har fått utvikle seg til sitt sekulære optimum. Demonstrasjonen var kanskje initiert av muslimer, men størsteparten av deltakerne var etniske nordmenn, og demonstrasjonen var først og fremst den norskfødte meningselitens og norske politikeres prosjekt, en botsgang opp Karl Johan for å ”normalisere” islam og for å lette sin ”lutherske” samvittighet. Det er denne samvittighetsimpulsen som driver den norske meningseliten til å gi Vesten (og Norge) ansvaret for kolonistyret og kapitalens ”herjinger” i den ”tredje verden”, et slående uttrykk for den politisk korrekte galskapen i en av sine mest lutrede utgaver.