Kommentar

Det er nok noen som har tenkt som meg: Hva om en norsk utenriksminister på spørsmål om hva Norge har tenkt å gjøre med en eller annen krise ute i verden, hadde svart:

– Ingenting.

Dét er i dag et utenkelig svar.

Hvordan har det blitt slik, og hva skyldes det?

Før 1960 hadde Norge knapt en aktiv utenrikspolitikk, og det lille vi hadde, var slett ikke basert på en blanding av skyldfølelse og ansvarsfølelse. Den norske staten drev med gjenoppbygging etter krigen og skrittvis utbygging av den norske velferdsstaten, og befolkningen var usedvanlig homogen. Fra 1960-tallet til i dag har det skjedd en stor forandring av den politiske debatten, av hvem som utgjør samfunnets elite, av hva som regnes som selvsagte forestillinger (doxa) og oppfatningen av hvem som er norske og hva som er norske verdier.

Dette skiftet i norsk kultur, samfunn og politikk er tema for en av årets sentrale bokutgivelser – ja, kanskje en av dette tiårets viktigste (pinlig nok ble ikke boka nominert til Brageprisen): Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, skrevet av historikeren og filmmannen, professor Terje Tvedt. Boka bør bli Tvedts gjennombrudd som bestselgende forfatter.

Det er ikke en vanlig norgeshistorie Tvedt har skrevet. Her finner vi lite om utviklingen av næringslivet, utdanningseksplosjonen, urbanisering, finanskriser og boligbobler, ingenting om valgresultater, sportsbegivenheter, oljeeventyret, full barnehagedekning eller sosiale reformer.

Det som dokumenteres i stedet – gjennom stortingsmeldinger, avisoppslag, politikeres selvbiografier, statistikk, avisenes lederartikler og mye mer – er hvordan nasjonalstatens velferdsprosjekt omsluttet av selvsagte forestillinger om det norske folk og norsk kultur i andre halvdel av det 20. århundret, ble byttet ut i en parallell, dobbel prosess: Norge ble over noen tiår i stedet en flerkulturell stat, forpliktet på universalistiske verdier som humanitær stormakt ute, og hjemme inntok staten en nøytral, multikulturell tilretteleggerrolle for et stadig mer sprikende multietnisk «vi». Tvedts bok bidrar til en mer nøktern, nervøs offentlig debatt om Norges «erfaring og usikre situasjon».

Norge er kåret til verdens beste land mange ganger. Tvedt antyder at det ikke er noen naturgitt, evig posisjon. Det gir denne boka en nerve som er uvanlig.

Selv om Tvedt er god på detaljer og (talende, morsom) empiri, så er det mest verdifulle med denne uhyre interessante boka det analytiske grepet og dens epokale begreper, som gjør at vi ser vår nære historie i et nytt, forklart lys. Historikere er jo opptatt av periodiseringer, der tidens elv deles inn i ulike faser og gis meningsfulle navn, og der de får fram radikale sprang, punkter der historien tar nye retninger.

De sentrale begrepene som Tvedt ordner norsk etterkrigshistorie etter, er det internasjonale gjennombruddet, bistandsepoken (misjonsepoken), universelle verdier, den flerkulturelle stat, det humanitær-politiske kompleks, godhetsregime og godhetstyranni. Dette er begreper som understreker brudd i norsk historie, ikke kontinuitet. Mellom nasjonalstatens Wergeland, Bjørnson og Gerhardsen og den flerkulturelle statens Stoltenberg, Egeland og Brende, er det en avgrunn. En av de få personer fra nasjonalstatens epoke som fremdeles kan brukes som ideal i dag, påpeker Tvedt, er Fridtjof Nansen, men også han må tolkes i en bestemt retning, som en som primært brydde seg om verdens nødstedte flyktninger, og ikke som nasjonsbyggende skiløper og forsker.

Startet på 1960-tallet

Tvedt tidfester starten på «det internasjonale gjennombruddet» til 1960-tallet. Denne periodebetegnelsen kommer som siste punkt i en rekke gjennombrudd, slik norske historikere har framstilt norgeshistorien: det nasjonale gjennombruddet på midten av 1800-tallet, det moderne gjennombruddet på slutten av 1800-tallet og det sosiale gjennombruddet med Ap og fagbevegelsen på 1900-tallet. På 1960-tallet bygde vi opp bistandshjelpen til Asia og Afrika, og vi fikk mot slutten av tiåret den første organiserte arbeidsmigrasjonen fra de samme verdensdeler. Et av verdens aller mest etnisk homogene land startet på en radikal forandring av befolkningens sammensetning.

I dag er det internasjonale gjennombruddet gjennomført, hevder Tvedt. Norge er ledende i bistand, med prosjekter i over hundre land, involvert i fredsprosesser over hele kloden, vi har sendt soldater i krig i Asia og Afrika, og landet selv er omformet til en mangfoldig befolkning styrt av en nøytral stat. På 1960-tallet var det omtrent bare fastboende med norsk og samisk bakgrunn i Norge, mens det i 2016 bodde nesten en million med innvandrerbakgrunn her. Ikke noe annet europeisk land økte innvandrerbefolkningen i forhold til folketallet like raskt som Norge. Tvedt mener at dette vil få store, ukjente effekter, men som faghistoriker vil han ikke spå om framtida, han formulerer seg forsiktig:

«Dette forandret landets befolkningsstruktur med radikale følger for en lang rekke områder som ennå ikke kan overskues.» Migrasjonen vil innvirke på «politikkens språk, religionens posisjon i samfunnet, kulturelle uttrykk og forestillinger om landets politiske fellesskap».

Tvedt vier islam et eget kapittel. Han nevner at «ørkenreligionen» islam bare på noen tiår ble «landets nest største og raskest voksende religion». Han gir riss av det langvarige og ofte konfliktfulle forholdet mellom islam og Europa (ikke mellom Norge og islam, for knapt noe land har hatt så lite kontakt med islam som Norge inntil 1970, om man holder sjøfolk utenfor), og at den svært vennligsinnede og rause (også økonomisk) dialoglinjen islam har blitt møtt med i Norge, er et unntak i kulturmøtenes lange historie. Norske aviser, Den norske kirke og andre aktører har i hovedsak advart mot å skape «fiendebilder», og understreket at islam hører til de «abrahamittiske» religionene.

Bistandsepoken

Bistandsepoken fortsatte egentlig den koloniale spredning av vestlige ideer og teknologi, men under det nøytrale banner av «utvikling» og «modernisering», noe som passet USA og Sovjetunionen godt (begge hadde vært tilhengere av å avvikle kolonialismen), det passet FN godt, det passet elitene i mottakerlandene, som ble valgt inn på antikoloniale program, og det passet selvbildet til den nye eliten, som ikke ønsket å stå i tradisjonen fra kolonitida. Men Tvedt mener at ideen om utvikling er en distinkt vestlig idé, knyttet til overgangen mellom jordbrukssamfunn og industrisamfunn i Europa. Det er denne i historisk perspektiv sjeldne overgangen som nå blir lagt til grunn som en universell utvikling alle land måtte igjennom. Den dominerende islamske forestilling om utvikling, nevner Tvedt, er jo noe annet  – «fremtidsvisjonen var et samfunn som liknet mest mulig på det idealsamfunnet Muhammed ifølge tradisjonen hadde etablert på 600-tallet». Heller ikke i hinduistisk, buddhistisk eller konfusiansk tradisjon finnes et lineært utviklingsbegrep som i Vesten. Mer enn de fleste andre samfunnsforskere har Tvedt et godt grep om globalhistorie. For Tvedt er industrialisering, demokrati, likestilling og så videre knyttet til det han ser som «den unike utviklingen som hadde skjedd i det nordvestlige hjørnet av Europa, og som skapte hva som i litteraturen er blitt kalt ‘The Great Divergence’, eller ‘Det store skillet’ mellom rike og fattige land».

Vil vi det samme?

Tvedt regner menneskerettigheter som «et vestlig bidrag til globalhistorisk fremskritt», og på et frokostmøte med Civita 30. november bekreftet han at han selv er tilhenger av å spre menneskerettighetene til flest mulig land. Men det som er usant, er at universelle menneskeretter ligger som kim i alle religioner og kulturer, ja, i menneskenaturen som sådan. Har man slike ideer, forstår man ikke den verden man lever i eller globalhistorien vi er en del av. Dette er i tråd med den originale tittelen i FNs 1948-erklæring: «En universell erklæring om menneskeretter» – ikke en erklæring om universelle menneskerettigheter. Dét er en viktig nyanse, minner Tvedt om: Å universalisere verdier er noe annet enn at noen verdier er universelle.

Det vestlige sivilisasjonsprosjekt ble i bistandsepoken omdannet til et universelt sivilisasjonsprosjekt, og hele det norske folk ble innprentet dette synet på verden, gjennom skole, kirke, NRK, medier ellers og i foreningslivet. Ulikheten land imellom ble ikke forklart – som før – med kultur, sivilisasjon eller rase, men i hovedsak knyttet til koloniarv og andre ytre forhold. Både bistand og liberal innvandringspolitikk ble av den nye eliten i godhetsregimet formidlet som hva man kan kalle botshandlinger.

Brudd

Tvedt understreker det nye ved masseinnvandringen som startet rundt 1970, og som skjøt fart utover i 1990-årene. Briter, tyskere og svensker som reiste til Norge fra 1700 til 1900, var beskjedent i antall, de kom fra samme kulturkrets, de kom til et land uten velferdsordninger (ingen pull-effekt), de kom ikke med ideer om at deres nærvær måtte skape en flerkulturell stat (tvert om skjer det nasjonale gjennombruddet midt i denne migrasjonsperioden), og migrantene hadde med seg verdifull kompetanse eller ønsket å jobbe som ufaglærte i en voksende industriell økonomi. Det er altså ikke en kontinuitet mellom tyske bergverksingeniører, britiske tekstilingeniører og svenske rallarer på den ene siden og innvandringen fra utviklingsland etter 1970 på den andre.

Ny ideologi

Etter å ha lest samtlige stortingsmeldinger og NOU-er om innvandring og integrering fram til 2015 konkluderer Tvedt: «Den norske stat fulgte i hele perioden en politikk som hadde det multikulturelle samfunnet som erklært ideal og mål.» Med etter hvert hundretusenvis av nye borgere fra ikke-europeiske land var statsbyggingsideologien fram til Gerhardsen umulig: Nasjonalstatsideen var en blanding av tysk romantikk (folk, nasjon) og fransk opplysningsfilosofi (frihet, likhet, brorskap), og den dekket ikke lenger realitetene. Multikulturalismen ble den nye statsbyggerideologien. Ulike regjeringer gikk inn for en nøytral stat som skulle tilrettelegge for ulike grupper og kulturers likeverdige utfoldelse, i et samfunn preget av toleranse og respekt for forskjeller.

Tvedt mener denne tanken har «et nærmest utopisk preg», men utbroderer det ikke. Dette er en fagbok, der leseren må trekke sine egne politiske slutninger. Som eksempel kan jeg bruke en lengre drøftelse i note 85, side 314:

Det multikulturelle samfunnet blir norm og ideal i Vest-Europa omtrent samtidig som to reelt multikulturelle stater kollapser i borgerkrig – Libanon og Jugoslavia. I praksis mislykkes en samfunnsteori som parallelt i samme verdensdel etableres som ideologi i det som hadde vært velfungerende nasjonalstater.

Tvedt presiserer likevel:

«Disse to eksemplene er ikke noe bevis for at en multikulturell strategi ikke kan fungere, og kan heller ikke bli utnyttet som det.»

Her trekker Tvedt seg, og nøyer seg med å påpeke at disse erfaringene i årene rundt 1990 i stor grad ble oversett i den norske debatten om den multikulturelle statsbyggermodellen.

Hvor viktig denne boka blir, vil framtidig gjennomslag vise. Personlig tror jeg Terje Tvedts perspektiver og terminologi vil bli tatt i bruk framover, både i den løpende samfunnsdebatten og i ulike tekster, fra bøker til aviskommentarer. Det internasjonale gjennombruddet er en så godt argumentert, velskrevet, storslått og stimulerende bok at noe annet ville være merkelig.

Boka anbefales alle, les den fra perm til perm og til siste note.

Om noen bok fortjener en sekser, så er det denne.

 

Terje Tvedt
Det internasjonale gjennombruddet
Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat
Dreyer, 2017