Noe av de mest ideologisk viktige signalene som den avtroppende, borgerlige regjeringen har gitt i sitt åtte-årige regnum, er uttalelser statsminister Erna Solberg kom med på den internasjonale sikkerhetskonferansen i München 2020, samt forslaget fra undervisningsminister Guri Melby i vår om å fjerne tradisjonell historieundervisning i skolen.

I en paneldebatt under sikkerhetskonferansen tok Solberg til orde for mer globalisering og økt global styring av politikken (global governance).  Ifølge Solberg er det vestlige verdier som bør være grunnlaget for identiteten til folk, ikke bare i Norge, men verden rundt. Det er tilslutning til disse verdiene og folks personlige bidrag til samfunnet som er viktig – ikke at man har røtter i et bestemt land. Folk skal ikke ha spesielle rettigheter selv om de har slektsrøtter i Norge, mente Solberg. I debatten trakk hun også fram Norges rolle som global vokter av Menneskerettighetene. Og som eksempel på det fortalte hun at Norge, ved sin ambassade i Saudi Arabia, er til stede i rettssaker som blir ført mot menneskerettighetsforkjempere i det arabiske landet, for på det viset å signalisere hvilke verdier Norge står for. Solberg sa at andre vestlige land svikter vokterrolle sin, når de ikke følger eksempelet ved å være juridiske observatører på denne måten. Og for å legge glasur på denne ”verdikransekaka”, sa hun at Norge årlig tar opp menneskerettighetsspørsmål med Kina.

Det er en selvfølge at alle statsborgere i Norge skal ha de samme juridiske rettighetene. I et land tuftet på det norske språket (språkene), norske tradisjoner og norsk kultur, bør politikerne likevel legge styringsvekt på Norge som et samfunn forankret i nasjonale tradisjoner og kultur. Men en politikk forankret i det etnisk nasjonale, vil komme i strid med seg selv om man samtidig skal følge opp de kravene som et multikulturelt samfunn innebærer. Et samfunn som gir de samme rettighetene, mulighetene og de samme betingelsene for alle andre kulturer og tradisjoner enn til dem som representerer det opprinnelige, nasjonale fundamentet for et gitt samfunn, vil stå i fare for å miste den felles identiteten som samfunnet bygger på.

I en tenkt, multikulturell stat der ulike trossamfunn, etnisiteter og verdensanskuelser driver sine egne skoler med sin egen selvforståelse som grunnlag, vil det være behov for en overordnet, felles forståelse, en pedagogisk ramme og et felles språk som alle må forholde seg til for å få samfunnet til å fungere, også utenfor skolens grenser. Et slikt overordnet fellesskapskrav kunne være et fellespensum som alle elevene må gå gjennom. Og grunnlaget for et slikt fellespensum kunne være det som av alle grupper godtas som universell kunnskap. I dagens verden ville fellespensumet omfatte kunnskapsområder som matematikk, naturfag, vitenskapelig metode og teknologi. Men behovet for felles verdier og normer vil være til stede på flere samfunnsnivåer enn skolen, som i synet på styringsform, for eksempel. For å dempe konflikter og strid vil det våre påkrevd med felles verdier på flere nivåer og som ikke krenker identiteten til samfunnets multikulturelle grupper. Spørsmålet er om en samling rundt styreform og et fellespensum i skolen vil være tilstrekkelig for å bevare roen og stabiliteten i et multikulturelt samfunn innenfor grensene til en stat.

Nå er ikke Norge noen multikulturell stat, selv om Stortinget har gått inn for det, og selv om det er en påstand som stadig blir forfektet av folk i det norske etablissementet, også av politikere av utenlandsk etnisitet. Hva Erna Solberg og Guri Melby mener om saken, er det ikke uten videre gitt å si noe om. De uttalelsene Solberg kom med i München i 2020 og undervisningsforslaget til Melby i vår, indikerer at de mener det gjenstår en del før Norges befolkning verdimessig er manøvrert dit de to politikerne mener de skal. For å få et klarere og mer konkret svar, kan man se på implikasjonene av utspillene fra de to politikerne.

Det er de vestlige verdiene som, ifølge Solberg, skal skape den overordnede identiteten og binde folk sammen i det norske samfunnet. Men hennes uttalelse om at det ikke tilkommer folk med røtter her i landet, spesielle rettigheter, indikerer at det er noe som mangler, selv om Norge til de grader er et land preget av vestlige verdier. Hennes oppfordring til nordmenn, og verden for øvrig, er egentlig å kappe de historiske fortøyningene til etnisk og nasjonal identitet og sette kursen i retning av en ny og global identitet, forankret i vestlige verdier, som likhet, menneskerettigheter og demokrati. En lignende tankegang så ut til å ligge bak da undervisningsminister Guri Melby i forbindelse med Fullføringsreformen, foreslo å avskaffe tradisjonell historie som fellesfag i skolen. Hun ville innføre et nytt fellesfag, ikke rettet mot fortiden, men mot framtiden. Forslaget impliserer at landets fortid, tradisjoner og historie er et betydningsløst fag. Det nye faget skulle drille elevene i demokrati, likestilling, vitenskapslære, kulturell innsikt og kritisk tenkning, hva nå d e t måtte bety. Etter protester, blant annet fra oppbrakte fra lærere, Fremskrittspartiet og andre aktuelle instanser, skrinla Melby forslaget.

Melbys forslag viser at den avtroppende regjeringen har forstått at misjon for Vestens verdier ikke bare kan begrenses til den utenlandske ”misjonsmarken”. De har også forstått behovet for en ”indremisjon” som skal sikre et felles verdigrunnlag her i landet. Nå kan den ”vestlige utenlandsmisjonen”, ledet av USA, ikke vise til særlig framgang i alle årene den har drevet virksomheten sin etter annen verdenskrig, bortsett fra demokratiseringen av det nazistiske Tyskland og det feudalt pregede keiserdømmet Japan. Og det siste ”misjonsprosjektet”, Afghanistan, betegnes som en katastrofe, ikke bare av kritikere, men også av det politiske etablissementet, som, ledet av USA, måtte gi opp sitt forsøk på å påtvinge landets befolkning vestlige verdier.

Med sin vektlegging på likhet, demokrati og menneskerettigheter betrakter Vestens eliter seg som representanter for universelle verdier. Tanken om vestlige verdiers  universalitet har sitt grunnlag i den globale lederrollen som Europa fikk gjennom de underverkene  som skjedde i Europa fra 1400-1500-tallet og framover, da epokegjørende ”oppfinnelser” som vitenskap og vitenskapelig teknologi skaffet Europa teknologisk og militær overlegenhet og dermed og lederskapet i verden. Denne teknologiske overlegenheten førte med seg erobringer av landområder, opprettelse av kolonier og innlemmelsen av fremmede land i den europeiske kapitalistiske økonomien, som grodde fram i fotefarene til den teknologiske revolusjonen. Utviklingen førte også til en nytt begrep om historie hos ledende tenkere og vitenskapsmenn ( som G. W. F Hegel, Karl Marx og Charles Darwin), som igjen avleiret seg i den jevne mann og kvinne i Vesten. Historien ble sett på som en utvikling fra mer ”primitive” livsformer fram til datidens Europa. Og den forandringen som ble skapt gjennom den industrielle, økonomiske og administrative revolusjonen, var så slående og omfattende at en av 1800-tallets betydeligste tenkere, Georg W. F. Hegel, skal ha erklært datidens preussiske kongedømme som et endepunkt for historien. Men Hegel var nok for kjapt ute, for i 1989 annonserte den amerikanske statsviteren, Francis Fukuyama, historiens endepunkt, fordi kapitalismen hadde vunnet over kommunismen – i sovjetisk skikkelse.

Dagens politisk korrekte eliter i Vesten ser ut til å mangle den siste biten i ”historiens sluttspill”. Det som mangler, er å fullføre de politiske elitenes program om globalt gjennomslag for de vestlige verdiene som universelle verdier. Slik Karl Marx så på proletariatet som bærer av den menneskelige universaliteten og som virkeliggjører av den borgerlige humanismens idé, slik ser de urbane middelklassene i Vesten på seg selv som representantene for en universalitet som skal berge verden og frelse mennesket. Men det er ikke marxismen som preger den politisk korrekte moralen i Vestens stater. Marx sin ”moral” var proletariatets revolusjon, som også ville være et historisk ”endepunkt”. Dagens vestlige politiske eliter har hentet sin universelle moralfilosofi fra Immanuel Kant. I den kantianske sinnelagsetikken betyr den gode vilje og plikt alt, men Kants gode vilje og plikt er empirisk tom og kan derfor fylles med alt mulig. Og elitene fyller den med politisk korrekte handlinger, uten å bry seg særlig om konsekvensene av handlingene. Derfor holdes Vest-Europa og USA’s grenser åpne for millioner av migranter som søker seg et nytt hjem i den vestlige velferdsuniversaliteten. Og denne immigrasjonen øker selvsagt behovet for en indre misjon som tar sikte på å innpode Erna Solberg & co’s vestlige verdier i befolkningen, både den opprinnelige og den innvandrede.

Den storstilte innvandringen til Vesten, tilrettelagt av internasjonale konvensjoner og nasjonal lovgivning, legitimeres blant annet gjennom den utbredte forestillingen om at folkestrømmen til den vestlige verden skal tjene den vestlige universaliteten. Migrantene kommer, ifølge denne tankegangen, til Vesten fordi de ikke får oppfylt sine universelle rettigheter i sine hjemland. Å hevde at motivene for å reise til Vesten er andre, økonomiske for eksempel, blir av de politisk korrekte elitene oppfattet som uanstendig og krenkende, som rasisme og fascisme. Dermed er en offentlig kritikk og debatt om elitenes politikk på området umulig. Det vesle som finnes av opposisjon til den rådende politikken, blir henvist til et menings-Gulag som er opprettet på nettet av dissentere og som overvåkes nøye av myndighetene og de store nettleverandørene.

Avslutningen av Erna Solbergs regjeringstid representerer enda et steg på veien mot å virkeliggjøre tanken om Norge som et land og samfunn der folks identitet er tuftet på universelle verdier og ikke på nasjonal og etnisk tilhørighet. Denne universaliseringen av vestlige verdier ses på som om de skulle være naturgitte, en status de politiske elitene til nå har forbeholdt Menneskerettighetene. En naturgitt status for samtlige vestlige verdier vil være et viktig skritt på veien til å erklære ”slutten” på historien, en erklæring som mye tyder på at Solberg gjerne skulle ha ønsket å komme med, før hun gir den politiske stafettpinnen til sin broder i ånden, ”sosialisten” Jonas Gahr Støre.

 

 

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂