I regnskapet og selvransakelsens time er det utbredt enighet blant kommentatorer i amerikanske medier om at 20 års krig og militær okkupasjon av Afghanistan var et mislykket prosjekt som har kostet to trillioner* amerikanske dollar, noen tusen drepte vestlige soldater og enda flere afghanske tap. USA står atter en gang der de startet, med et Taliban-regime som har makten i landet og som USA for 20 år siden knuste militært. Men selv dette ydmykende nederlaget frambringer ikke annet enn en teknisk forståelse av hvorfor invasjonen og forsøket på å bygge et demokrati i Afghanistan måtte mislykkes. Nederlaget føyer seg pent inn i en rekke av amerikanske militære invasjoner med påfølgende menneskelige katastrofer de siste decenniene – i land som Irak, Syria og Libya. Alle disse invasjonene ble, i samsvar med tidens politisk korrekte retorikk, gjennomført i humanitetens, menneskerettighetenes og antiterroren’s navn. De katastrofale invasjonene burde føre til spørsmål om det ikke er noe galt med den forståelsen som ligger bak og som har styrt USAs og den vestlige verdens politikk i disse landene.

USAs uttog fra Afghanistan har skapt en flom av artikler og analyser i tidsskriftet Foreign Affairs, som utgis av den svært innflytelsesrike organisasjonen Council on Foreign Relations. Tidsskriftet er en av det amerikanske etablissementets viktigste meningsinstitusjoner med økonomisk liberalisme, globalisme og multikultur som ideologisk grunnlag. Kommentatorene i tidsskriftet innrømmer noe motstrebende at Afghanistan var et mislykket foretak. Likevel holdes invasjonen og den 20 år lange okkupasjonen fram som et prisverdig foretak, et prosjekt som kunne ha fått en vellykket utgang dersom USA hadde brukt enda mer ressurser og gjort ressursbruken mer effektiv. Denne (mangelen på) selvransakelse er helt i samsvar med den vanlige tankegangen i den vestlige verden om at alle problemer kan løses ved å sette inn mer penger, flere tiltak og være mer rasjonell i ressursbruken. Det snakkes aldri om å sette foten ned og si stopp, at dette går ikke lenger, at man må prøve noe helt annet og at det kan finnes andre måter å løse problemer på enn å bruke mer penger. I selvransakelsens stund burde man tenke litt bedre og dypere enn at et demokrati i den utenomvestlige verden kan opprettes ved bruk av militærmakt sammen med forsøk på å tre sin egen forståelse ned over hodet påde folkene som skal ”demokratiseres”. Afghanistan er et godt eksempel på at vestlig demokrati i mange kulturer er så fremmed at forsøk på å innføre demokratiet, forsterker ”problemer” i stedet for å løse dem.

Ambassadørens analyse

En av mange som har tatt pennen fatt og gjort til beste sine analyser og anfektelser i Foreign Affairs, er Michael McKinley. Han var amerikansk ambassadør i Afghanistan fra 2014 til 2016. I tillegg har han oppholdt seg ett år i landet i andre ærender. McKinley må anses som en representativ meningsbærer for det politiske og økonomiske etablissementet i USA. Det er også i stor utstrekning det politiske og økonomiske etablissementets røster som slipper til i spaltene til Foreign Affairs. I augustutgaven av bladet henviser McKinley til den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren i USA, general H.R. McMaster, som han mener uttrykte det mange amerikanere følte da McMaster erklærte at Afghanistan er et aktuelt humanitært problem med en posisjon på grensen mellom barbari og sivilisasjon, og at USA manglet vilje til å videreføre sin innsats i landet (for å berge det fra barbariet, red.anm.).

Og Talibans barbari er ikke bare noe amerikanere føler og har følt. Dette var også budskapet den vestlige verden fikk gjennom medienes meldinger og fotografier fra flyplassen i Kabul under USA’s tilbaketrekning, der folk’s jubel og glede over et amerikansk militærtransportfly på rullebanen ble tolket som desperasjon etter å komme seg med flyet ut av det talibanske redselsveldet. Og desperasjonen ble ytterligere ”bekreftet” av bilder som viser mennesker som faller ned fra fly etter at de hadde klamret seg fast på bakken for å komme seg bort fra  Kabul. Det er ingen grunn til å tvile på frykten til de mange afghanere som rømte ut til flyplassen i Kabul, en ”frykt” som også ser ut til å ha rammet journalister, selv om de hadde ”åndsnærværelse” nok til å forsyne Vesten’s mediepublikum med bilder av diffuse legemer i lufta, hvis ekthet burde være et selvsagt prosjekt for Faktisk.no og andre såkalte fakta-sjekkere, finansiert av hovedstrømsmedier, som skal fortelle oss hva som skjer ute i verden.

Det McKinley kaller den forferdelig tragedien i Afghanistan, er etter hans mening resultat av to tiårs feilberegninger og forfeilet politikk av tre tidligere amerikanske presidenter, men også av det USA-innsatte, afghanske lederskapets mislykkede forsøk på å regjere landet til det afghanske folkets beste. Han regner opp flere områder der amerikanerne begikk feil – som ikke å utvikle skikkelige tiltak mot Taliban’s gerilja-virksomhet, feil i USA’s tilnærming til og forståelse av afghansk politikk, en gal tilnærming til nasjonsbygging i landet og feiltolking av politiske realiteter i regionen (dvs. forholdet til nabolandet Pakistan, som lot Taliban bygge seg opp etter at de tapte krigen mot USA i 2001).

Spøkelsessoldater

I sine videre vurderinger av forholdene i Afghanistan skriver MvKinley at USA overvurderte effektiviteten og kampviljen til det afghanske nasjonalforsvaret og sikkerhetsstyrkene, som ble opprettet av USA, og der mannskapene stod på lønningslisten til det amerikanske forsvaret. Disse afghanske styrkene, (ANDSF), som omfattet både militærvesen og politi, skulle ha vært på 352.000 mann på det meste, ble det opplyst i rapporter til den amerikanske kongressen. Disse rapportene var så sterkt preget av feilvurderinger av de afghanske styrkenes kamp-vilje og kapasitet, at man kan undres på hvorfor McKinley ikke rett ut sier at Kongressen ble ført bak lyset i rapporter fra 2012 til 2017. I en rapport fra 2013 heter det at ”afghanske sikkerhetsstyrker nå ivaretar sikkerheten i landet. De utfører selvstendige kamper og stridoppdrag og kan også forsvare de erobringene som er oppnådd av koalisjonen (koalisjonen av styrkene til USA og deres Nato-allierte og andre samarbeidsland under Afghanistan-okkupasjonen.) Men i rapporter i 2017 og 2019 går det fram at titusener av såkalte spøkelsessoldater (ikke-eksisterende soldater) var strøket av de militære rullene. I en rapport fra 2020 heter det at 298.000 mann fra ANDSF er det man kan forsvare å ha på lønningslisten, under henvisning til det stadig tilbakevendende fenomenet med ”spøkelsessoldater” og soldater som deserterte.

USA hadde også en organisasjon som skulle ha ansvaret for nasjonsbyggingen i Afghanistan, The Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction (SIGAR). Fra SIGAR ble det stadig meldt om problemer med korrupsjon, ødelagt materiell og feiladministrering av ressurser, noe som svekket beredskapen og kampviljen til ANDSF. Ødeleggelse av materiell og korrupsjon beløp seg til milliarder av dollar, og det ble, etter McKinley’s mening, gjort for lite for å stanse denne praksisen.  Den ”labre” økonomiske innsatsen* (sic) er et tilbakevendende tema når McKinley skal forklare den amerikanske elendigheten. Det ble fra begynnelsen av krigen, i 2001, investert for lite i afghansk forsvar og politi, slik at man kom på etterskudd med behovet for utvikling og styrking av militærvesenet. Oppbyggingen av et afghansk luftforsvar og utdanning av flygere ble for eksempel ikke høyt nok prioritert. Til tross for ”bølgen” av soldater, utstyr og penger fra USA i 2009-2011, under Barak Obama’s første presidentperiode, ble Taliban stadig sterkere. Og denne styrkeoppbyggingen endte med at de overtok landet nå i august, da sikkerhetssjefen for presidentpalasset i Kabul hilste Talaban-styrkene velkomne og uten videre lot dem overta bygningen, byen og styringsmyndigheten i Afghanistan.

Islams betydning

-Det er slående hvor ute av stand den afghanske regjeringen var til å mane til samling og til å slå ring om nasjonen da forsvaret klappet sammen. Dette forklarer hvorfor ANDSF ikke kjempet på slutten, skriver McKinley. Med vanlig amerikanske naivitet etterlyser han altså en appell fra den USA-innsatte regjeringen til en nasjon som kun fantes i amerikaneres hode. Han etterlyser afghanerne’s vilje til å kjempe, selv om realiteten var at ANDSF uten videre oppstuss overga seg til Taliban. Også president Joe Biden sa nylig at den afghanske hæren og politiet ikke ville kjempe for landet sitt. Men som en kommentator skrev: ”Ingen kjempet mot Taliban for å forsvare landet sitt fordi USAs okkupantregime ikke var deres land”. Biden sa også at USA ikke kunne berge et land som ikke ville forsvare seg selv. ”Men ”seg selv” var det korrupte regimet som bare hadde puttet amerikanske bistandsdollar i sine egne lommer”, skriver denne kommentatoren.

Både Biden’s og McKinley’ s utsagn viser hvor lite de, og det amerikanske etablissementet for øvrig, forstod av den veien og det terrenget USA ga seg i kast med da de inntok  Afghanistan i 2001. Og det er derfor ikke uten grunn at McKinley går seg vill i spørsmålet om hvorfor USA feilet i forsøket på å opprette et demokrati av vestlig modell etter 20 års bestrebelser, selv om han er innom de fleste, om ikke alle delområder der det gikk galt. Han trekker også inn den etniske sammensetning av befolkningen i Afghanistan i sin vurdering, og det er noe som klart har en betydning. Taliban har i stor grad vært rekruttert fra landets største etniske gruppe, pashtunerne, som utgjør 42 prosent av befolkningen. Mellom denne flertallsgruppen og etniske minoriteter som tadsjiker, hazarer og uzbekere og turkmenere har det vært og er det splittelser. Og splittelser forekommer også internt i de ulike minoritetene, som er delt inn i klaner.

Den amerikanske Afghanistan-eksperten, Carter Malkasian, gjorde allerede i mars-april-utgaven av Foreign Affairs i fjor et forsøk på å forklare de amerikanske feilstegene i Afghanistan. I sin analyse beskriver han enda mer detaljert mange av de samme forholdene som i McKinley tar for seg i sin forklaring av det amerikanske sammenbruddet. Også Malkasian mener at de feilene, som ble begått, kunne ha vært unngått, og at USA dermed kunne ha vunnet krigen mot Taliban og omskapt Afghanistan til et demokratisk samfunn. Malkasian tar opp forhold som er viktige for å forstå nederlaget, og som McKinley overser. ”Det er en idé som er dypt forankret i afghansk kultur og som ga Taliban en fordel. Enkelt sagt er denne ideen motstand mot okkupasjon”, skriver Malkasian: ”Selve nærværet av amerikanere i Afghanistan var et angrep på det som betyr å være afghansk. Dette nærværet inspirerte afghanere til å forsvare sin ære, sin religion og hjemlandet sitt. Betydningen av denne kulturfaktoren er blitt bekreftet igjen og igjen av flere undersøkelser siden 2007. Den (amerikanskstøttede) afghanske hæren og politiet sloss for penger —– mens folk i Taliban er villige til å miste livet i kamp —- hvordan kan da hæren og politiet konkurrere med Taliban?”, skrev Malkasian i 2020. Han var da inne på et en meget viktig sak, nemlig religionens (islams) betydning for det amerikanske feilgrepet i Afghanistan. En undersøkelse utført av Pew Research Center viser at det i Afghanistan er 99 prosent av befolkningen som sier at Sharia skal være landets offisielle lov. Islam står usedvanlig sterkt i landet, og har nok vært en av hovedårsakene til at muslimene har greid å bekjempe og drive etterkrigstidens to stormakter, USA og Sovjetunionen, ut av landet.

Sovjet invaderer

Sovjetunionen kom inn i bildet i Afghanistan da det kommunistiske, afghanske folkepartiet (ADFP) tok makten i 1978 etter et statskupp mot det rådende monarkiet. Landet fikk da navnet Den demokratiske republikken Afghanistan (DRA). Dette regimet varte fram til 1992 da statsmakten ble overtatt av islamsk Mujahedin etter at Sovjetunionen i 1979 hadde invadert landet for å hjelpe ADFP nettopp mot Mujahedin. I den påfølgende borgerkrigen stod ADFP og Sovjetunionen på den ene siden, mens Mujahedin med sine ulike fraksjoner, etnisiteter, stammer og klaner, var på den andre siden. Da Sovjetunionen rykket inn i Afghanistan i 1979, fikk det USA, under president Jimmy Carter og hans sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski, til å bistå Mujahedin for å bli kvitt regimet i Kabul og skape Sovjetunionens Vietnam, slik som Brzezinski ønsket det. Mujahedin fikk også bistand i form av frivillige soldater fra så i si hele den muslimske verden, og ikke minst fra Saudi-Arabia, som også bidro med penger. Med denne støtten fulgte også den ingeniør-utdannede Osama bin Laden som stod bak bombingen av The Twin Towers i New York 11-09 – 2001. Det var også angrepet på Twin Towers som fikk USA til å gå massivt inn i Afghanistan i oktober samme året, sammen med Nato og en rekke andre land i den såkalte koalisjonen som etter hvert tellet rundt 50 land i alt.

Styret til det sovjetpåvirkede, ”demokratiske” folkepartiet medførte reformer, blant annet større frihet og vestlige, liberale goder for kvinnene som fikk adgang til skoler og universitetsstudier. Ifølge den australske journalisten John Pilger, i et innlegg i det marxistiske, amerikanske tidsskriftet Counterpunch, var halvparten av studentene i Afghanistan på slutten av 1980-tallet kvinner. Kvinnene utgjorde 40 prosent av legene og 70 prosent av lærerne i landet. Men man bør ta tallene fra Pilger med forbehold, fordi han, i forsvar for land i den tredje verden, ganske konsekvent ser på dem som ofre for vestlig imperialisme og kynisme, samtidig som framstiller det kommunistiske regimet i Afghanistan et svært så gunstig lys. Men det kommunistpartiet, som kuppet til seg makten i 1978, gjennomførte i hvert fall reformer i en utstrekning som ble oppfattet som en krigserklæring av islamske aktører i landet, med en blodig borgerkrig som følge. Etter ti år med krig, der det i hovedsak var Sovjetunionen som kjempet mot Mujahedin, trakk sovjeterne seg ut i 1989. Det kommunistiske regimet i Kabul falt i 1992, og noen år etterpå kom Taliban til makten etter å ha vist seg som den sterkeste organisasjonen i et splittet og konfliktherjet Mujahedin.

USAs seier over Taliban i 2001 skapte en form for overmot i den amerikanske regjeringen ledet av president George W. Bush. Forsvarsminister Donald Rumsfeld sa på en pressekonferanse i 2003 at det hadde skjedd en overgang fra krigshandlinger til en periode preget av stabilisering og gjenoppbygging av landet. ”Størstedelen av Afghanistan er i dag fritt, det er sikkert. Med andre ord: Oppdraget er fullført, sa Rumsfeld. Men det han ikke sa noe om, var at det Taliban, som USA hadde bekjempet i 2001, var det Taliban som de selv hadde vært med på å hjelpe fram ved å støtte Mujahedin-bevegelsen sin krig mot Sovjetunionen i Afghanistan på slutten av 1970- og nesten hele 1980-tallet.

Tausheten om fiaskoen

Krigen, som den USA-ledede koalisjonen førte mot Taliban, var på langt nær over i 2003, slik Rumsfeld påstod. Taliban omgrupperte og styrket seg blant annet ved hjelp av støtte fra Pakistan. Der kunne de fritt oppholde seg og skaffe seg rekrutter blant afghanske flyktninger og operere ut fra. I 2008 sa den avgående britiske militærsjefen i Afghanistan, Mark Carleton- Smith, at krigen i landet ikke kunne vinnes militært. Han ble intervjuet av Christina Lamb for den britiske avisa Sunday Times. Carleton-Smith var den første høyere militæroffiseren som kom med en slik uttalelse offentlig. Intervjuet ble gjort i Helmand-provinsen der internasjonale styrker i lengre tid hadde kjempet mot Taliban for å forsvare et territorium som stadig ble mindre etter at det gradvis ble overtatt av Taliban. Den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates tok sporenstreks avstand fra uttalelsen til Carleton- Smith og betegnet den som defaitistisk.

Følelsen av at krigen mot Taliban og byggingen av demokrati i Afghanistan var et fåfengt prosjekt, en fiasko, har nok ligget som en understrøm, og kanskje som en sterk understrøm, særlig hos dem som var direkte engasjert i krigen og i den såkalte nasjonsbygningen. Men i den legitime krigen mot islamsk terror og med enorme pengemengder strødd utover landet i 20 år til berikelse for et gjennomkorrupt regime og såkalte NGO’er som deltok i ”nasjonsbyggingen”, er det ikke merkelig at det var tausheten om galemattiasen i Afghanistan som regjerte. Som en amerikansk kommentator nylig skrev: ”Mange stridende soldater visste at afghanerne så på USA som en kolonimakt og at ethvert forsøk på vinne deres hjerte og sinn, var dømt til å feile”. Men denne erkjennelsen hos soldater, som var i frontlinjene, kom ikke til uttrykk fordi folk høyere opp i systemet ikke ville vedkjenne seg en slik forståelse.

Washington Post offentliggjorde i 2019 de ”afghanske dokumentene”, en samling  dokumenter fra høyt militært nivå og fra Det hvite hus, som viste at ledende politikere i Bush- og Obama-regjeringene var klar over at krigen ikke var noe annet enn meningsløs destruksjon. Mens USA’s ledende avis publiserte dokumentene, var resten av mediene praktisk talt tause. Men Kabul’s fall og USA’s og Vesten’s uttog fra Afghanistan har løsnet på tungebåndet til noen av dem som deltok i krigen. Det ser også ut til at kritikken kommer fra folk nede i systemene og fra folk som har vært i direkte kontakt med bakkerealitetene i Afghanistan under okkupasjonen og krigen.

Nordmann tar bladet fra munnen

En nordmann, som nå har tatt bladet fra munnen, er den pensjonerte offiseren Johannes Nytrøen, som har vært med på å trene afghanske sikkerhetsstyrker. ”Etter at al-Quaida var eliminert militært, kom vestlige politikere på at Vesten kunne lage demokrati ut av Afghanistan ….. når vi først var der”, skrev Nytrøen nylig på sin Facebook-side.

”Og der skjedde misæren. Unge, ambisiøse og selvsikre, men akk så historieløse, vestlige politikere burde tatt seg tid til å studere Afghanistan’s historie … og spurt seg om det vi i Europa kaller demokrati, ville fungere som styresett i et afghansk samfunnssystem som helt fra tidenes morgen, til Vesten kom i 2001, var og er bygget opp rundt familie-klan-etnisitet, og hvor sikkerheten ikke ivaretas av Staten, men av et intrikat, lokalt nettverk, skriver Nytrøen.

”Samtidig så vi at vestlige, sivile som skulle bygge opp de sivile samfunnsfunksjonene, var naive og hjelpeløse. Jo lengre nord og vest i Europa de sivile rådgiverne kom fra, jo mer naive og hjelpeløse framstod de. Vi som arbeidet og bodde sammen med våre afghanske kolleger, ble vitne til hvordan Vestens unge og ivrige ”hjelpere” ble latterliggjort i smug av afghanerne. Men de hadde masse penger, og det er noe som afghanerne har skjønt, og derfor snakkes Vesten etter munnen. Så lenge pengesekken er åpen, skrev Nytrøen.

Men det spørs om ikke om ikke den nordvest-europeiske naiviteten ble overgått av amerikanerne. I det britiske tidskriftet Spectator’s augustutgave kan man lese, med henvisning til en rapport fra SIGAR, at USA har brukt 787 millioner dollar på kjønnsidentitetsprogrammer (gender programs) i Afghanistan. Disse gikk blant annet ut på å opprette et nasjonalt maskulinitetsforum (national masculinity alliance) der afghanske menn kunne drøfte sin kjønnsidentets-roller og holdninger som er skadelige for kvinner. USA fikk også inn en passus i den afghanske grunnloven om at kvinner skulle ha 27 prosent av setene i underhuset i den afghanske nasjonalforsalingen. Mangelen på realisme i slike tiltak i et land der konservativ islam styrer folks atferd og oppfatninger, førte til opprør i provinsene og til at USA måtte bruke bestikkelser for å få satt tiltakene ut i livet.

Nytrøen observerte altså at naiviteten hos rådgivere som drev med nasjonsbygging i Afghanistan, ble større jo lengre nord og vest i Europa de kom fra. Observasjoner av den norske og nordiske naiviteten er noe som sjeldent blir videreformidlet og blir stilt til skue. Hvorfor realitetsforståelsen hos folk i vår krok av verden er mer naiv og preget av idealistiske vrangforestillinger enn hos folk i andre og mer såkalt, primitive samfunn, er et spørsmål som kunne være grunnlag for en haug med doktorgradsarbeider i sosialantropologi. Men det finnes i hvert fall ett hode her i landet som har framstilt den norske elitens politiske naivitet og lagt den ut på visning. Historikeren Terje Tvedt sine arbeider om hvordan det norske godhetsregimet har vokst fram og blitt den dominante selvforståelsen til norske politikere, er en ”tour de force”, som selvsagt har fått mye pepper, særlig av den politiske venstresiden’s   mest høyrøstede herolder. Men Tvedt står støtt, selv om ”stormkastene” i kulturelitenes mest profilerte talerør, som avisene Morgenbladet, Klassekampen og VG, rusker i hans tynne hår.

Som i all stor kunst og samfunnsvitenskap har Tvedt sett noe grunnleggende i tidens liv, og hans innsikt gir en bakgrunn og en forståelse av hvorfor man her i landet knapt kan lese et portrettintervju av kjendiser og andre framtredende personer, uten at de forteller om sine drømmer allerede i barne- og ungdomsårene om å berge verden. Det Tvedt legger mindre vekt på, er hvor destruktiv denne selvforståelsen er når den bringes ut til dem som skal hjelpes og til folk som ikke deler den vestlige godhetsideologien. De som savner konsekvenssiden av denne politisk korrekte, norske ”misjoneringen”, har lite å holde seg til, men det finnes faktisk litteratur som er kritisk til norsk bistand, selv om man skal lete godt for å finne den. Og i Alf R. Jacobsens nylig utgitte bok, ”Stalins Svøpe”, er det mange og gode eksempler på norsk naivitet når Jacobsen beskriver forholdet mellom norske Ap-politikere og den sovjetiske etterretningstjenesten, KGB, der sovjeterne ikke kan unnlate å forundres og flire av den troen som norske politikere hadde (og har) på seg selv som politiske sannsigere og Jordens frelsere. Og de som vil ha en dagsaktuell og mer dramatisk versjon av konsekvensene når politisk korrekt, norsk frelsningsiver og politisk misjonering drar ut i verden, kan jo søke i fortsettelsen  av det som offiser Johannes Nytrøen har fortalt om Afghanistan og det norske, og vestlige ”engasjementet” der.

Den nye verden v9kser fram

Forsøkene på å spre det vestlige demokratiet og det politisk korrekte godhetsregimets ideologi ut til all verden har en klar sammenheng med den vestlige, økonomiske og militære overlegenheten som har dominert verden i 500 år. Forklaringen på denne vestlige dominansen er det underet av et fenomen som vokste fram etter renessansen i Europa, nemlig utviklingen av vitenskap og moderne teknologi og den ledsagende industrialiseringen av produksjonen med en tilhørende, kapitalistisk økonomi. Det var disse enestående ”oppfinnelsene” som satte den vestlige verden i det globale førersetet og som førte til utviklingen av det moderne, demokratiske samfunnet. Den objektiveringen og universaliseringen av virkelighetsforståelsen som naturvitenskapen medførte, avleiret seg også i jussen som rettighetstenkning og i nye ”vitenskaper” som økonomi og antropologi. De store vitenskaplige og teknologiske framgangene fikk menneskene i den vestlige verden til å oppfatte seg som representanter for det ”universelle mennesket” og bærere av ”universelle verdier”. Og dette er i all korthet bakgrunnen for Nytrøen’s observasjon av naive, vestlige mennesker i våre dager som, i troen på at de er bærere av en menneskelig universalitet, skulle opprette demokrati og drive med en nasjonsbygging i Afghanistan, slik at folket der kunne nyte godt av vestlige samfunnsmoduser som likestilling, menneskerettigheter, rettssikkerhet, ytringsfrihet og økonomisk velferd.

 

Det er nettopp troen på sin egen universalitet som gjør dagens vestlige, politisk korrekte menneske naivt. Og det er ingen andre steder der forestillingene om egen universalitet er så utbredt som i de nordiske landene, og ingen andre steder der den ledsagende naiviteten derfor er så stor og utbredt som i vår krok av verden. Denne forestillingen om sin egen universalitet er en form for selvbedrag, som Ragnar Larsen skrev i en kommentar på Document for noen uker siden. Men den vestlige universaliteten støter mot virkelighetsforståelsen til folket i Afghanistan. Det er derfor de, ifølge Nytrøen, smuglo av ”godhetsapostlene” fra Vesten og gladelig tok imot drysset av dollar som USA, Nato og deres samarbeidspartnere i 20 år strødde over landet. Det var også den vestlige universaliteten og de vestlige ”hjelpernes” påbud om hvordan de skulle organisere samfunnet sitt og tankene sine, som gjorde at afghanere flest antagelig trakk et lettelsens sukk da de ble kvitt soldatene og demokratiforkjemperne fra den vestlige verden, med ett unntak selvsagt, de som samarbeidet og hjalp okkupantene.

Åpnet velferdsstatens sluser

Vesten’s ”misjonering” i den utenomvestlige verden foregår ikke bare ved ”eksport” av menneskerettigheter og politisk korrekt ideologi. Dette er en ”eksport” som har vist seg vanskelig, særlig i tider der den nedlagte, globale aktøren, Sovjetunionen, har reist seg av asken som en fugl Fønix i form av et ny-autoritært Russland med stormaktsambisjoner, og ikke minst på grunn av Kina, som er den største og alvorligste trusselen mot USA og Vesten og som i større grad følger de gamle reglene for imperialisme og ”realpolitikk”, uten å drive med gammeldags kolonisering. USA’s og den øvrige Vestens mislykkede og katastrofale, humanitære intervensjoner i det siste halvsekelet har ført til en migrant- og flyktningstrøm som verden ikke har sett maken til. Vesten har, forut for, men også etter hvert i takt med denne strømmen, utformet en ideologi og praktiske ordninger som har ført til at den utenomvestlige ”misjonen” lettere kan føres innenfor Vesten’s egne grenser. Ved hjelp av internasjonale konvensjoner om innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikk har man åpnet grensene for folk i ”den tredje verden” som ønsker seg et komfortabelt liv i regi av den vestlige velferdsstaten.

Ved at Vesten har gitt all verdens folk grunnleggende (menneske-) rettigheter som individer og bygget disse rettighetene inn i nasjonal lovgivning, har man juridisk lagt forholdene til rette for folkestrømmene mot den vestlige verden. Om for eksempel demokratiet ikke kan realiseres i Afghanistan i form av intervensjon og misjon, så satser man på å hente inn folk fra det krigsherjede landet slik at de ved hjelp storstilt økonomisk innsats kan integreres i vestlige samfunn, altså en form for indremisjon i regi av en sekulær, vestlig stat. Samtidig skal innvandrerne få beholde sin kultur, sin religion og sine skikker og vaner, fordi det er de vestlige ”vertslandene” forpliktet til gjennom de internasjonale konvensjonene de har bundet seg til. Å stille spørsmål om følgene av denne politikken, blir av elitene betraktet som umenneskelig, som rasisme, fascisme og lovbrudd som fortjener fengsel og straff. Paradokset  i at man importerer millioner av mennesker fra land med helt andre kulturelle og politiske tradisjoner enn de vestlige, for å reformere dem, synes helt uproblematisk for Vestens politiske eliter. Og det skyldes at elitene i Vesten ser på sine egne verdier som så universelle at de vil bli adoptert av de som kommer utenfra, ganske så friksjonsfritt. Og devisen er følgelig: ”Vi er alle mennesker!”

Identitet som ytterplagg

Oppfatningen av egen identitet hos Vestens urbane eliter kan altså mer eller mindre bevisst projiseres på de menneskene de importerer, og det nedskalerer problemer med integrering, ”for de andre er jo som oss”. Det er også tendenser hos elitene i vestlige samfunn til å se på personlig og kulturell identitet som en form for ytterplagg som man kan ta av og på etter behov. Når man i tillegg betrakter Vestens ”universelle” verdier som noe alle klodens folk egentlig deler og som endog er naturgitte, er det ingen fare med å importere millioner av mennesker fra utenomvestlige kulturer. At det skulle finnes kulturer og mennesker som ikke ønsker likestilling, og frihet til å mene hva det skulle være om religion, rettigheter og statsstyrelse, er for politisk korrekte mennesker en absurd tanke. De tar den voldsomme tilstrømmingen til Vesten som bevis på hvor elsket de vestlige verdiene er, uten å tenke på at det kan være noe annet som ligger bak ikke-vestlige menneskers tilbøyelighet til å ”adoptere” de ”universelle”, vestlige verdiene. At aksepten er tilsynelatende, at det kan være noe bak aksepten, som penger, slik Nytrøen så politisk ukorrekt har påpekt, er en sjikanerende tanke som helst bør anmeldes, slik at delinkventen kan bringes til retten og dømmes i samsvar med en av den politiske korrektheten’s seneste oppfinnelser, paragraf 185 i Straffeloven.

Nytrøen hadde et annet meget viktig poeng i sin beskrivelse fra Afghanistan, at det er et stamme- og klan-samfunn med et villnis av etnisiteter, riktignok med ett folk som er mye større enn de andre, pashtunerne. En av forutsetningene for den europeiske nasjonalstaten var  at et land må bebos av en noenlunde enhetlig, etnisk befolkning. En slik forutsetning er i strid med tidens hegemoniske ideologi, den politiske korrekthetens ideal om det multikulturelle samfunnet. Etnisk enhet er for dagens eliter et fyord som kvalifiserer for rasisme, fyrop, rettergang og dom.

Det er ikke her meningen å gå inn på en videre vurdering av en enhetlig, etnisk befolkning  som betingelse for en nasjonalstat. Men det er en annen betingelse som i høyeste grad er en forutsetning for en moderne nasjon og statsräson. Det er at klaner nærmest er uforenlig med et moderne statssystem og samfunn der man skal praktisere likhet på mange parametre, demokrati, rettsikkerhet, tros- og religionsfrihet, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Et moderne demokrati med de tilhørende friheter og rettigheter kan ikke eksistere uten et byråkrati og rettsvesen som er lojal mot lov og rett og person-nøytrale saksbehandlingsregler for offentlige vedtak. En slik lojalitet kan man kalle sakslojalitet, og den står i motsetning til klansamfunnet’s personlojalitet, som er knyttet til personer, familier, høvdinger og klaner, og der ”forvaltningen” eller administrasjonen forsvarer interessene og sakene til dem som er innenfor klanen, familien eller stammen.

Mafiaen kommer nordover

Som ytterpunkter på denne lojalitetsdimensjonens kan man for eksempel stille opp den personlojaliteten man finner i den italienske mafiaen og det norske, sakslojale, offentlige byråkratiet. I Italia sliter man den dag i dag med Mafiaen som på mange steder og på mange områder er en stat i staten, men i Italia har man dog en stat. Det samme kan man neppe si om Afghanistan. Nå er det dermed ikke sagt at Norge er befridd for mafiasystemer, men de er per dags dato ikke på langt nær det samme problemet som i Italia. Det betyr ikke at ikke mafiøse tilstander vil komme med større styrke også her i landet. I Sverige, som på mange måter ligger tiår foran Norge på de fleste områdene, er mafiasystemer i dag et alvorlig samfunnsproblem. For snaut et tiår siden ble 17 menn i Södertälje dømt til straffer på fra livsvarig (for blant annet drap) til ett års fengsel etter at politi og andre myndigheter i årevis hadde jobbet for å knekke den lokale assyriske (ikke muslimske, men kristne) mafiaen i byen. Denne forbryterorganisasjonen hadde jobbet seg slik inn i byens myndighetsinstanser, i det lokale politikerlauget, i politiet og til og med inn i rettsvesenet, at man måtte benytte politietterforskere og fagpersoner utenfor byen og holde på i flere år for å nøste opp i systemet og få brakt delinkventene for retten og dømt. Lignende situasjoner vil garantert dukke opp igjen, men det spørs da om man i et utmattet Sverige og et Sverige som ”ikke lenger er svensk”, er i stand til å gjøre en lignende jobb. Dette er tilstander som også vil komme i Norge, særlig om ikke politikerne endrer asyl- og flyktningpolitikken.

Utviklingen av saksbyråkratiet, politi og rettsvesen var en viktig side ved den objektiveringen som fant sted i europeiske land i forbindelse med utviklingen av vitenskap, moderne teknologi  og økonomi. Dette manifesterte seg på det politiske området i form av en styringsform som hviler på saks- og person-nøytrale samfunnsinstitusjoner og som har saklighet og saksnøytralitet som retningslinjer for avgjørelser og vedtak. Et saksnøytralt byråkrati var en nyskapning i forhold til gamle systemer der lojaliteten ikke var rettet mot likebehandling og saksnøytrale prosedyrer, men til personer, til klaner og familier og rang. Framveksten av et sakslojalt byråkrati i Europa var en epokegjørende ”oppfinnelse” som var uvurderlig i utviklingen av det vestlige demokratiet. Ja, for det politiske systemet var utviklingen av det saksorienterte byråkratiet like viktig som de utvidede reglene for politisk deltagelse og representasjon. Og det var ikke tilfeldig at studiet av det moderne byråkratiet i begynnelsen av det forrige hundre-året fikk sin store teoretiker i den tyske sosiologen, økonomen og historikeren Max Weber.

Max Weber er ingen kjent vitenskapsmann i Afghanistan, men det kan jo tenkes at han en gang i framtiden vil bli det om landet en gang forlater et politisk system som er bygd på klaner og personlojalitet, en utbredt nepotisme og en dypt forankret kleptokratisk holdning hos politikere og administrativt personell. Afghanistan er kanskje det landet i verden i dag der folket sterkest har satt seg til motverge mot den vestlige moderniteten. Verken Sovjetunionen eller USA greide å knekke motstanden mot de vestlige verdiene som ble prøvd tredd ned over hodene på afghanerne. Men motstanden i Afghanistan må også forstås i lys av den muslimske vekkelsen som har gått over verden de siste 50 til 70 år, og i stor grad ser ut til å være tilknyttet Det muslimske brorskapet og dets grunnlegger, egypteren Hassan al-Banna, som i sin tid erklærte USA og den vestlige sivilisasjonen ”krig”.

Osama bin Ladens notatbok

En av dem som tok over stafettpinnen etter Banna, var saudiaraberen Osama bin Laden, mannen bak tilintetgjøringen av Twin Towers i New York for nøyaktig 20 år siden i disse dager. Da bin Laden ble tatt av dage i mai 2011 i Abbottabad i Pakistan av en spesialstyrke fra USA, beslagla de en masse dokumenter, bin Laden’s notatbok, mange hundre tusen digitale filer, videoer og tekster på arabisk som viste den interne kommunikasjonen til al Qaida i årene fra 2000 til 2011. Mye av dette nå er offentliggjort av CIA, og det viser at selv om bin- Laden var inspirert av religion, hadde han en geopolitisk målsetting. Målet til al- Qaida var å undergrave den nåværende ordningen med nasjonalstater og gjenskape det verdensomfattende muslimske fellesskapet, Ummaen, som en gang ble holdt sammen av en felles politisk autoritet. Bin-Laden trodde han kunne nå dette målet ved det han kalte et avgjørende slag mot USA, slik at USA trakk sine militærstyrker tilbake  fra land der muslimene er i flertall. Det ville gi islamske jihadister mulighet til kunne slåss på mer jevnstilte betingelser mot regimer som al- Qaida ønsket fjernet. Akkurat som de vestlige globalistene tenkte bin-Laden globalt, men hans mål var det motsatte av å innføre det vestlige demokratiet i den muslimske verden. Visjonen til rikmannssønnen fra Saudi-Arabia var global og hadde i den forstand noe til felles med den politiske korrektheten som er de vestlige elitenes ideologi og selvforståelse.

Karl Marx var en typisk europeisk tenker, og hans tenkning var et produkt av den objektiveringen som fant sted ei Europa med framveksten av vitenskap, kapitalistisk økonomi og demokrati. Marx mente proletariatet var den universelle samfunnsklassen som gjennom revolusjon skulle realisere Vestens humanistiske ideer og verdier. Skjebnen til den kommunistiske ideologien viser at forsøkene på å realisere kommunismen som universalitet, er grundig mislykket. De som viderefører ideen om en samfunnsklasse’s universalitet i dag, er Vestens urbane middelklasser (og de gjenværende kommunistiske landene i dag). Disse gruppene, sterkt preget av den venstreradikale ideologien, som de arvet fra 1968-generasjonen, og i sine administrative yrkesposisjoner er det som ved valgene gir sine stemmer til de politisk korrekte politikerne som igjen støtter finanselitenes vedvarende bestrebelser på å øke sine profitter gjennom økonomisk globalisering. Disse middelklassegrupperingene har innført menneskerettighetene som en slags statskonfesjon og er på den måten blitt den globale finanselitens garantister. De har hatt langt større suksess enn sine forgjengere i den sovjetisk dominerte verdenskommunismen. Og de dominerer de vestlige samfunnene i dag på en slik måte at det gir mening å betegne utviklingen i et land som Norge som refeudalisering. Det norske samfunnet og andre vestlige samfunn er på vei henimot det totalitære samfunn der deres viktigste konkurrenter er det totalitære Kina og et autokratisk Russland, to stater som dreier stadig mer i retning av en ytterligere realisering av den totalitære staten. Hvem som kommer først i mål, er det som i filosofien kalles et empirisk spørsmål. Alle de nevnte aktørene har globale visjoner og et globalt mål, noe som neppe kan sies om Taliban i Afghanistan. De er fundamentalistiske, muslimske bønder som sier at Allah er stor og som ønsker demokratiet, Vesten og resten dit pepperen gror.

 

 

*en trillion: vanligvis 10 i tolvte potens = en million millioner.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂