Talibans militære seier i Afghanistan er et nytt nederlag for den vestlige verdens selvbedrag – at vestlige verdier kan innplantes i et fjernt og klanstyrt land hvor folk bekjenner seg til islam og Koranens lære.

Lærdommen fra 20 års militært USA- og NATO-nærvær er denne: Den vestlige verden har overvurdert sine verdiers tiltrekningskraft i et fremmed land med en helt annen kultur, historie og identitet. Troen på at alle verdens folk og land gjerne vil bli som oss, er igjen torpedert. Liberal internasjonalisme har lidd nok et nederlag.

Siden den vestlige verden sjelden lærer av sine avgjørende feil, vil det kanskje bare være et spørsmål om tid før vestlige ledere igjen går til krig for å utbre det glade budskap om demokrati, likestilling og menneskerettigheter for med våpenmakt å tre sitt eget verdigrunnlag ned over hodene på folk som vil det annerledes.

USA var etter 11. september-angrepet i sin fulle rett til å gå inn i Afghanistan for å eliminere ondets rot: Osama bin Laden. Siden angrep på ett NATO-land er å anse som anslag mot alle, ble NATO-paktens solidaritetsartikkel utløst. Også Norge sendte styrker østover for å delta i NATO-kampanjen Enduring Freedom, som i stedet ble varig krig.

Ti år senere ble bin Laden drept. Da kunne president Barack Obama ha erklært «Mission Accomplished» og trukket styrkene hjem fra Afghanistan. Det ble ikke gjort. I stedet fikk USA og landets allierte for seg at de skulle drive med nasjonsbygging på vestlig vis og utvikle et styresett basert på vestlige verdier. 

Nasjonsbygging i et land som er basert på stammer, klaner og militante grupper? Sovjeterne prøvde i ti år, men dro oppgitt hjem. Generalstaben i Moskva advarte mot å intervenere i 1979, men politbyrået overhørte advarslene for i stedet å gi militær hjelp til en herskende partifelle i trøbbel.

Vesten lærte verken av Sovjets eller egne feil – fast i troen på at et fremmed folk lar seg omvende til vestlige verdier. Feilslutningen gjentok seg i Irak, hvor amerikansk etterretning hadde latt president George W. Bush forstå at Saddam Hussein rådde over masseødeleggelsesvåpen. USA kalte på en «koalisjon av villige», men statsminister Kjell Magne Bondevik var klok nok til å takke nei.

Irak-kampanjen ble en katastrofe. Saddam Hussein ble tatt, men det ble ikke funnet ABC-våpen. Irak gikk i oppløsning fordi en autoritær sentralmakt ikke lenger eksisterte. Irakerne har det langt verre nå enn i Saddam Husseins tid.

I Syria gjentok Vesten feilvurderingen ved å støtte opprørere mot Assad-regimet. Resultatet ble ødeleggende. I ly av syrisk og iraksk kaos vokste Islamsk Stat frem.

Med hodet under armen og armen i fatle ble galskapen gjentatt i Libya. Jagerfly fra Bodø og Ørland hjalp til i en regimestyrtende kampanje. Norge gikk til krig mot et land vi ikke hadde noe utestående med, og som ikke truet norske interesser. Resultatet ble et land i oppløsning, som ikke har kunnet stanse fremmede lykkejegeres ferd mot Europa. Erfaringer fra Somalia og Sør-Sudan er de samme: Vestlige verdier og styresett lar seg ikke innpode i land som regjeres av klaner og som har Koranen som lærebok.

Den bitre lærdommen er denne: Vesten må la fremmede land være i ferd – hvor sterkt vi enn misliker lederne, såfremt de ikke utgjør noen strategisk trussel mot Vesten.

President Joe Biden satte kronen på det feilslåtte verket ved i sin tv-tale mandag å legge skylden på sin forgjenger. USAs forhastede og lite gjennomtenkte retrett utløste et ragnarok som kunne vært unngått om Biden & co. hadde brukt hodet.

I stedet ble USA ydmyket mer enn noen gang siden Vietnam, og tiltroen til amerikansk framsyn og militær etterretning ble påført langvarig skade.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.