Kommentar

-Slutt å svartmale situasjonen i Afghanistan, mye er blitt bedre, mye gjenstår, men det går framover, er et hovedbudskap fra den iranske forfatteren Siba Shakib som samlet to stufulle saler hos Fritt Ord tirsdag.

Som eksempel på negative budskap hentet hun en setning fra en ny Amnesty International-rapport, som siterte en kvinne: «No one listen to us and no one treats us as human beings». Sitatet viser nettopp at noe skjer, sa Shakib. For det første «noen (kvinner) snakker». Kvinnene har noe de vil si og kan si. Dessuten, uttalelsen viser at det finnes en forståelse i Afghanistan for hvordan man skal behandles som human beings, når man klager på å ikke bli behandlet slik. Det er en god begynnelse.

-Afghanistan blir verdens (Vestens) skjebne
Noen lytter, men ikke nok ennå. Shakib understreket at Afghanistan ikke må glemmes av det internasjonale samfunnet. En viktig grunn: Internasjonal terrorisme har sine røtter i Afghanistan. 11. september 2001 viste at dersom vi gir slipp på Afghanistan, vil det slå tilbake på oss gjennom mer terror, hvor som helst. Verden skylder å fortsette å hjelpe Afghanistan av mange grunner, men også av egeninteresse:
-Hvis vi ikke lykkes, men gir opp Afghanistan, forutser jeg at Afghanistan vil bestemme verdens skjebne. Hvis vi ikke klarer å gi Afghanistan fred og sikkerhet, vil vi tape vår egen fred og sikkerhet

Viktige framskritt
Det er mange problemer i Afghanistan fortsatt – voldtekter, barnesalg, analfabetisme, miner, kvinner går fortsatt i burka fordi de er redde. Men som hun sa, 5.8 millioner barn går i skolen, jenter og gutter, det er en femdel av Afghanistans befolkning. Det har aldri skjedd før i historien, en enorm suksess for et land som Afghanistan. Hun nevnte også to andre begivenheter som er historisk for landet: Den nye grunnloven som i alle fall på papiret anerkjenner kvinners rettigheter, dessuten opprettelsen av «nasjonalforsamlingen» Loya Jirga. Loya Jirga er en stor suksess. Riktignok er forsamlingen ikke folkevalgt etter vestlig mønster, men det er i seg selv et stort framskritt at alle utsendingene kom til opprettelsen, og at det eksisterer. Langsomt vil flere og flere bli folkevalgt, forutså hun.

Signal
Halvparten av verdens befolkning er analfabeter og lever under utrygge forhold, mangler rent vann, sa Shakib. -Vi kan ikke løse alle problemene på en gang, men vi må sende et signal til fattige mennesker. Afghanistan er et slikt sted å begynne med å signalisere at vi vil hjelpe.
Siba Shakib er ikke bare forfatter, men også filmskaper og journalist. Hun er en av få utenlandske kvinner som har besøkt Afghanistan før, under og etter Taliban, og er spesielt engasjert i afghanske kvinners og barns situasjon. Hun har vært frivillig rådgiver for ISAF (sikkerhetsstyrken), og er entydig positiv til nærværet av styrken med deltakelse fra 30 land.

-Uten ISAF vil alt kollapse
Uten den militære tilstedeværelsen i Kabul vil den freden som tross alt er, kollapse. Alt vil kollapse som et korthus uten ISAF, om ISAF drar. Tilstedeværelsen av et internasjonalt sivilt hjelpeapparat er ikke nok.
Shakib kom med en mild men tydelig irettesettelse av den norske og europeiske kritikken av USA. I stedet for å kritisere USA, bør vi bruke kreftene på å gjøre det vi vil at USA skal gjøre:
-Jeg har følelsen av at amerikanerne ikke er populære her (i Norge)
(Latter fra tilhørerne). Jeg er enig, den amerikanske administrasjonen har gjort en rekke store feil, men hva kan vi oppnå med å kritisere supermakten for dens feil, og si «calm down and do things right» mens vi venter på at USA skal gjøre de riktige tingene? Europeerne bør slutte å kritisere supermakten, og slutte å vente. Si heller til deres egen regjering at den må gjøre det dere krever av USA.

Jeg fikk et hyggelig gjensyn med en norsk presseoffiser fra KFOR-styrken som jeg hadde mye å gjøre med under min korte visitt til KFOR i Kosovo i desember 2001, kaptein Stine Walmnæss Skjæret. Hun spurte Shakib om ISAFs rolle, og var den som fikk fram poenget som jeg nevnte: Afghanistan hadde ikke oppnådd det som er uten ISAF. -Vi trenger sånne som deg, sa Shakib til Stine Skjæret, utdannede soldater som kjenner menneskerettighetene, og vi trenger kvinnelige soldater og offiserer.

Fredsrådet
En Sigurd Lydersen fra Norges Fredsråd kom med en slags innvending mot noe Shakib sa. Hun hadde svart på kritikk mot den amerikanske militæroperasjonen med å si at russerne hadde gjort det samme før, men russerne invaderte Afghanistan i fredstid. Lydersen begynte med å si at han ville forsvare russerne, for det var ikke fred – det var kald krig. Han gikk helt av skaftet, sa at den religiøse fanatismen var skapt av USAs innflytelse i regionen. Samtidig var det tydelig at han ikke visste hva han snakket om, og da Shakib begynte sitt svar med å si at hun ville rydde opp i noen misforståelser, unnskyldte Lydersen seg med at han «ikke var noen ekspert». Må lure på om det finnes andre i Fredsrådet enn uopplyste og rabiate USA-hatere, unasett er det vel ikke klima for andre. Det var ikke særlig klokt å lufte antiamerikanismen ved å forsvare den russiske invasjonen, det var tydelig at i alle fall en del av forsamlingen følte situasjonen litt pinlig. Shakib var høflig og respektfull, og svarte ham på en måte som rodde det hele inn. Sammenligningen med den amerikanske militæroperasjonen, og forsøket på å framstille den russiske og den amerikanske som like ille, godtok hun kort og godt ikke, men jeg tviler på at det fikk Sigurd Lydersen til å endre oppfatning.

USA kan ikke trekke seg ut
Samtidig ga Shakib det de USA-skeptiske/fiendtlige norske tilhørerne ville ha, og jeg synes hun var for lettvint da hun sa seg enig i at «USA skapte problemet» Afghanistan (på bakgrunn av støtten til mujahedin og Osama bin Laden under den russiske okkupasjonen) men konkluderte med at derfor kan heller ikke amerikanerne trekke seg ut nå. De må være i Afghanistan til landet har fått fred og sikkerhet og kan stå på egne bein, om mulig.
Shakib hadde uansett noen interessante tanker om USAs egeninteresse utover å bli kvitt Taliban og stabilisere Afghanistan, nemlig Afghanistans strategiske posisjon sammen med Iran m.h.t. oljetransitt – spesielt i forhold til Kina. Kinas behov for å importere olje øker med landets modernisering, og en kan ikke utelukke at USA har strategiske interesser. Men det behøver ikke nødvendigvis være kontroll med oljetransitten; behovet for stabilitet i en så viktig region er et vel så sentralt moment.

We’re only building a country
Shakib oppsummerte hovedbudskapet med en enkel anekdote: I Norge kan du når som helst finne på at du vil male veggene i et rom. Noen er i mot å male rommet, andre er enig. Når beslutningen om å male rommet er tatt, skal du kjøpe maling, malerkost og alt som trengs. Så viser det seg at du ikke har kjøpt nok maling, du må tilbake til fargehandelen og kjøpe mer. Kanskje har du fått noen til å gjøre jobben, men så kan maleren ikke gjøre det ferdig, og du må finne noen andre til å gjøre resten. Når du maler et rom og til det er ferdig – hvor mange enkelthandlinger må du gjøre? Hun vendte tilbake til Afghanistan: Don’t worry, we’re only building a country!«

Intervju med Shakib i Dagsavisen