Kommentar

Omslagsbildet på Time magazine av en ung, vakker afghansk jente som har fått nesen skåret av, var vanskelig å flytte øynene fra. Inne i bladet brukte redaktør Richard Stengel en side på å forklare og begrunne alle vurderingene som ble gjort før bildet ble satt på trykk. Argumentene mot var mange, det kunne oppfattes som for sterkt, særlig av foreldre, og for direkte. Men hensynet til afghanske kvinner veide likevel tyngre: Dette er hva de risikerer hvis Taliban vinner frem.

Det kan tenkes å skje ved en forhandlingsløsning. Den unge lemlestede jenta Aisha – hun er bare 18 år – er i høy grad klar over faren. En stor del av Afghanistans befolkning risikerer å havne i slaveriet igjen. Ikke at Afghanistans kvinner nyter noen strålende tilværelse i dag heller, men det er likevel bedre enn under Taliban. Ikke minst fordi det finnes håp om at ting kan bli bedre. Hvis Taliban slipper til makten, er døren lukket.

Aishas ansikt er det mest synlige symbol på hva Taliban står for: Barbari. Et ansikt er noe man ikke kan skyve fra seg. Det er konkret, fysisk. Ved å å plassere det på forsiden gir Time en håndstrekning til de afghanske kvinnene: de skal ikke bli glemt. Verden skal vite at hvis de forhandler frem en kompromissfred med Taliban, er det kvinnene som høyst sannsynlig blir ofret. En av dem som har stått frem i norske medier og tatt til orde for en slik skitten fredsløsning, er PRIOs direktør Kristian Berg Harpviken. Det internasjonale samfunn har neppe noe valg, man må sluke noen moralske kameler. Slik har han argumentert.

Det er en reell mulighet for at det internasjonale samfunn trekker seg ut og overlater afghanerne til sin egen skjebne. Men en fred på Talibans premisser vil ikke bare være et sikkerhetspolitisk og militært nederlag, det vil i enda høyere grad være et moralsk nederlag. Hvis Vesten overlater Afghanistans kvinner til Taliban, vil det være en stor seier for islamistene. Kvinnenes posisjon er en slagmark i kampen mellom islamisme og Vesten, og i kampene mellom muslimer selv. Islamistene vet utmerket godt at det er en symbolsk seier hvis de igjen kan undertrykke kvinnene. Hele den muslimske verden vil se det, og forstå at Vesten ikke mente hva de sa. De greide ikke beskytte kvinnene.

Det er slike tanker som ligger bak oppslaget med Aisha. Det er amerikansk journalistikk på sitt beste.

Men ikke ifølge VGs Nilas Johnsen. Over to sider presenterte VG Time-storyen lørdag, under tittelen «KRIGENS ANSIKT: Aisha ble lemlestet av Taliban».

Min første tanke var at dette var en så sterk historie at også VG ville bringe den på en lørdag. Men allerede i ingressen slås det an helt andre toner. Nilas Johnsen er ikke ute etter å vekke sympati med Afghanistans kvinner. Han er tvert imot ute etter å mistenkeliggjøre Time og USA og så tvil om Taliban er noe særlig verre enn dagens Karzai-styre.

Johnsen har tatt ideen fra en artikkel Rod Nordland skrev i the New York Times. Der heter det at bildet er blitt en syretest på hva man mener om krigen. Men når han skal gi eksempler på kritikere greier han bare å nevne et innlegg i the Guardian og en venstreorientert blogg. Det er tynt.

Nordland bruker også uttrykket «krigsporno», det er tydelig hvor Johnsen henter inspirasjon fra. Men blir det noe bedre av den grunn?

Det var ikke nok å ta saken som den er, den måtte gis en vri. Det skjer plumpt, ved å så tvil om motivene for forsiden.

«Taliban bestemte at Aishas neste og ører skulle kuttes. Nå brukes bildet av 18-åringen i krigspropaganda»

Slik lyder ingressen. Krigspropaganda? Det var altså ikke omsorg for Afghanistans kvinner, men kynisk utnyttelse av Aishas forferdelige skjebne som lå bak publiseringen? Det er en drøy påstand.

Nå går det smertefulle portrettet verden rundt og skaper voldsomt debatt om krigen i Afghanistan.

Virkelig? Her blander Johnsen kortene. Bildet utløser ikke en debatt om krigen, men om freden. Det er to forskjellige ting. Det ene handler om moral, og hvilke ofre man kan pålegge andre. Uttrykket «krigsdebatt» er en eufemisme for det motsatte: at krigen er tapt og at Vesten snarest må innse det. Johnsen blander bevisst kortene for å gi inntrykk av at det er Time som er kalkulerende, når det i virkeligheten er ham selv.

Johnsen plasserer henne inn i en falsk kontekst for å kunne trekke konklusjoner:

18-åringen kan hverken lese eller skrive, og hadde neppe noen ide om at hun kom til å sette i gang en krigsdebatt.

Men Aisha er ikke noen umælende person. Hun er helt bevisst på at hun ønsket å stå frem. Hun er ikke blitt brukt. Selv om hun ikke kan lese eller skrive er hun politisk bevisst: hun er opptatt av at ISAF ikke må trekke seg ut. Times skriver utførlig om hennes frykt for fremtiden, og journalisten Aryn Baker er dypt engasjert i kvinnenes skjebne. Hverken Time eller Baker får noen credit av VG for dette. Tvertimot. Times motiver mistenkeliggjøres.

Redaktør i Time, Richard Stengel legger ikke skjul på at de har brukt bildet for å påvirke debatten om krigen i Afghanistan.

Dette er en snedig måte å tillegge Stengel et ønske om å bruke storyen instrumentelt. Det er fjernt fra amerikansk grundighet og idealisme. Det er ingenting i oppslaget som tyder på noe annet enn omtanke for kvinnene og en advarsel om hva en sell-out vil bety.

Men Johnsen greier å koble det til konkrete politiske hendelser, som at noen land nå trekker sine soldater ut. Bildet i Time skulle være et svar på at f.eks. Nederland trekker seg ut!

Bildet kom på trykk kort etter at det ble klart at Nederland trekker sine 1900 tropper ut av Afghanistan, samtidig som Canada har gjort det klart at de vil trekke seg ut i 2011.

Her gir Johnsen inntrykk av at politikk er et skittent spill. Nederlenderne og canadierne trekker seg ut (VG kan senere lage storier om hvor kyniske de var som overlot kvinnene til Taliban), men nå er det amerikanerne som har panikk og bruker alle midler for å beholde opinionen på sin side, for fortsatt krig.

Først i neste setning nevner Johnsen det som var Times hovedanliggende: at kvinnene kan bli ofret i en fredsavtale. «Det var også en motivasjonsfaktor for å lage reportasjen», som om det var en tilleggsfaktor. Det er uredelig og manipulerende kildebruk.

Nå har Johnsen pillet fra hverandre Times integretitet og sådd tvil om amerikanernes motiver. Da er det tid for å gå løs på selve bildet. PRIO-direktør Harpviken står klar.

– Kraften i et slikt bilde er voldsom, både overfor det brede lag av befolkningen og overfor beslutningtagere. Det legger dermed en sterk føring på debatten.

Harpviken helgarderer, åpner forsiktig. Men legger så inn sitt eget premiss. Er det noen rimelig grunn til å hevde at et slikt bilde «legger en føring på debatten»? Når ble medmenneskelighet en føring? Et teknisk-politisk begrep som Gro Harlem Brundtland innførte. Er hjertevarme en føring? Time forsøker å minne verdenssamfunnet om hvilket ansvar det har. Det har ikke noe med «krigsdebatt» eller «føring» å gjøre.

Nå går Harpviken lenger. Han begynner å relativisere ondskapen.

-Det fører også til at man glemmer at det er noen bilder man ikke får se: nemlig bilder av sivile tap som følge av krigføringen, fortsetter han.

Mener han ISAFs krigføring? Vi har sett mange bilder av deres sivile ofre. Mener han at den overlagte lemlestelsen av en uskyldig kvinne kan sammenlignes med resultatene av krigføring? Taliban fører krig på samme måte som de straffer kvinner: hensynsløst overfor svile. ISAF rammer sivile utilsiktet, noen ganger ved feiltakelser, noen ganger av slurv, av redsel, for å beskytte egne soldater. Alt kan diskuteres og blir brettet ut. Men kan dette sammenlignes med Talibans vansiring av en ung kvinne? Harpviken blander de moralske kategoriene. Hva er hans motiv?

Han nevner at kvinnenes stilling den senere tid er blitt mer usikker også under Karzai. Det kan være en saksopplysning som maner til økt årvåkenhet og innsats for kvinnene, eller det kan være ment som en relativisering: det er ikke så stor forskjell hvem som styrer.

– En så dramatisk avstraffelse er ikke vanlig, men kunne også skjedd i områder som ikke er under Talibans kontroll. Dessverre vet vi at det også kan gå enda verre og ende med døden når kvinner beskyldes for ulike former for utroskap, sier Harpviken

Igjen relativisering: det skjer også i områder som ikke styres av Taliban, og det kan gå enda verre. Men er døden verre? Meningen er å påføre kvinnen evig skam og ydmykelse. De fleste ville kanskje foretrukket døden.

For nøyaktighetens skyld: Johnsen nevner Hillary Clintons engasjement, og siterer kvinnesenteret hvor Aisha bor, som sier til New York Times at denne typen «lemlesting» er nøyaktig hva som vil skje når Taliban igjen kommer til makten.

Men hva hjelper det når Johnsen uten dokumentasjon lettvint skriver:

Time er blitt beskyldt for å drive med en emosjonell utpressing og krigsporno av sine motstandere.

Hvem med troverdighet har hevdet at dette er krigsporno og emosjonell utpressing?

Det er tankevekkende at en fremgangsrik journalist i VG, som attpåtil har skrevet mange av artiklene om Det nye Norge, kan få seg til å lage en slik vri på en dypt gripende human touch-story.

Hvordan kan saken gå gjennom på desken? Det vitner om et forfall. Avisen blir et redskap for politiske synspunkter som ikke harmonerer, hverken med andre ting avisen skriver, eller med hva andre journalister står for. Det svekker avisens troverdighet og integritet. Kunne Jon Magnus skrevet denne saken? Neppe.

Aisha-storyen gjelder de afghanske kvinnenes skjebne. Det er et stort og alvorlig spørsmål. Det er vårt ansvar som har veltet Taliban. Vi kan ikke simpelthen gå vår vei. Denne uken er ti øyelegger myrdet med kaldt blod.

Visse krefter ønsker å skape en atmosfære som tvinger frem et tilbaketog og en skitten fredsløsning. Kan Vesten leve med det?

Les også

-
-
-
-
-

Les også