Kommentar

Oppslagene er typiske: Mens Aftenposten legger vekt på at «hundrevis» av sivile er drept av ISAF uten at verden har fått vite det, og at spesialstyrker jakter på Taliban- og Al Qaida-kommandanter for å likvidere dem, har New York Times fokus på Pakistans svikefulle rolle og på hvor «messy» krigen er.

Aftenposten er en avis som ønsker å få slutt på krigen, dvs. fremskynde det de mener er den eneste måten å få avsluttet den på: et vestlig nederlag. New York Times har satt et stort team på de 92.000 dokumentene. Avisen var ett av tre medier som fikk dokumentene uker i forveien, det gjorde ikke Aftenposten, det skal i rettferdighetens navn sies. Men det forklarer ikke alt. Liberale NYTimes representerer en nasjon i krig, og Aftenposten representerer, ja, hva? Det nye Norge, et land som ikke fører krig mot et muslimsk land. Skal man følge premissene til deres logiske konklusjon, er det resultatet.

New York Times-versjonen er mer edruelig, mindre ideologisk. Krig er krig. Aftenposten for all sin godhet, fører krig på en annen måte: Det er krigen om krigen.

Den har WikiLeaks gitt et stort bidrag til med sin gigantiske lekkasje. Intet land kan føre krig hvis hemmeligheter lekkes ut. WikiLeaks har som mål at alle skal stilles til ansvar for alt. Men full åpenhet er uforenlig med krig.

Dokumentene dekker seks år, fra januar 2004 til desember 2009. De er svært varierte. Tallet 195 drepte sivile på seks år er ikke skrekkelig mange i seg selv. Det er mer måten de ble drept på som sier noe om krigen, og hvorfor den er så vanskelig å vinne. (Taliban har i samme tidsrom drept 2.000 sivile med veibomber).

De største problemene ISAF står overfor er korrupsjonen, uansvarligheten, brutaliteten og kynismen og ineffektiviteten til den afghanske regjering, samt Pakistans dobbeltspill.

As the new American commander in Afghanistan, Gen. David H. Petraeus, tries to reverse the lagging war effort, the documents sketch a war hamstrung by an Afghan government, police force and army of questionable loyalty and competence, and by a Pakistani military that appears at best uncooperative and at worst to work from the shadows as an unspoken ally of the very insurgent forces the American-led coalition is trying to defeat.

Rapportene gir et usminket bilde av krigen. Det er det interne rapporter er ment for. Men de får en helt annen virkning hvis de offentliggjøres. Da blir selv sannheten et propagandavåpen.

Det er bare for Talibans venner å pøse penger inn i WikiLeaks, så gjør de jobben med å undergrave amerikanernes og europeernes moral. En god del forskere og journalister arbeider langs samme akse.

The reports — usually spare summaries but sometimes detailed narratives — shed light on some elements of the war that have been largely hidden from the public eye:

• The Taliban have used portable heat-seeking missiles against allied aircraft, a fact that has not been publicly disclosed by the military. This type of weapon helped the Afghan mujahedeen defeat the Soviet occupation in the 1980s.

• Secret commando units like Task Force 373 — a classified group of Army and Navy special operatives — work from a “capture/kill list” of about 70 top insurgent commanders. These missions, which have been stepped up under the Obama administration, claim notable successes, but have sometimes gone wrong, killing civilians and stoking Afghan resentment.

• The military employs more and more drone aircraft to survey the battlefield and strike targets in Afghanistan, although their performance is less impressive than officially portrayed. Some crash or collide, forcing American troops to undertake risky retrieval missions before the Taliban can claim the drone’s weaponry.

• The Central Intelligence Agency has expanded paramilitary operations inside Afghanistan. The units launch ambushes, order airstrikes and conduct night raids. From 2001 to 2008, the C.I.A. paid the budget of Afghanistan’s spy agency and ran it as a virtual subsidiary.

Men det er verdt å merke seg at NYTimes skriver at totalbildet rapportene gir ikke adskiller seg kvalitativt fra det som er kjent. Det er ingen store lik som ramler ut av skapet, selv om antikrigsaviser i Europa vil slå opp spesialkommandoer og droner som eksempel på en ny type krigføring.

Over all, the documents do not contradict official accounts of the war.

Rapportene kan brukes til å mistenkeliggjøre amerikanerne og undergrave krigens moralske legitimitet, eller de kan brukes til å fortelle offentligheten hva en asymmetrisk krig betyr i et usivilisert land med en annen kultur. Utfordringene fortoner seg da enda større, hvilket de er, og det gir nok en sjanse til å heie på for at Vesten skal kaste inn håndkleet. Men disse defaitistene er selv det beste eksempel på hvilken trussel Vesten står overfor.

View Is Bleaker Than Official Portrayal of War in Afghanistan

Lekkede Afghanistan-rapporter avslører drap på sivile