Kommentar

Forlegger Erling Kagge har med boken Med mandat til å drepe fulgt opp den skitne realisme-sjangeren som har fulgt 9/11, Irak og Afghanistan. Det er stor forskjell på Vietnam og Irak/Afghanistan: Mens Vietnam-reportasjene bidro til å mobilisere motstand mot krigen, har den skitne realismen bidratt til det motsatte.

Hvorfor? Hovedsakelig fordi den amerikanske hæren og det politiske systemet lærte av Vietnam: Man kan ikke føre krig og samtidig lyve for befolkningen. Medier, kommentatorer, akademikere og skribenter ga et vesentlig bidrag til denne åpenheten, og den ble akseptert av myndighetene. Man så at åpenhet faktisk var en styrke, den ga innsyn, fast grunn under føttene, og økte motivasjonen: Hver soldat visste hva han var med på, og hjemmeopinionen visste hva soldatene gikk til og opplevde.

Selv ikke Abu Ghraib og Guantanamo var i stand til å rokke denne støtten i opinionen. Det er oppsiktsvekkende. Det tradisjonelle venstre og mykliberalerne trodde det. Susan Sontag trodde Abu Ghraib-bildene kom til å bli ikonografiske, og sammenlignet med bildene av Ku Klux Klan som lynsjet negre i sørstatene.

Men slik er det ikke gått. Hvorfor ikke?

Hvorfor er ikke indignasjonen større? Er det et tegn på unnfallenhet og likegyldighet? Filmskaperen Vibeke Løkkeberg mener det. Hun beskylder TV 2s Fredrik Græsvik og NRKs Sidsel Wold for ikke å fortelle sannheten om Gaza.

Vi så meget sterke bilder fra Gaza-krigen i desember 2008/januar 2009. Norske medier la seg på samme linje som Al Jazeera: Alt skulle vises. Under bombingen av Bagdad gikk Al Jazeera-reportere og løftet på ullteppene for at kamera skulle vise hvor ille tilredt de drepte var. Nå la norske medier seg på samme linje, uten at det ble noen særlig diskusjon av det. «Alle» gjorde det, og underforstått: Saken rettferdiggjorde det. At dette samtidig mobiliserte følelser hos et publikum som har tettere tilknytning og identifikasjon med palestinerne enn Åse Kleveland, var et ikke-tema.

Det denne autentisiteten og bruken av bilder forteller oss, er at det pågår en krig, en virkelig krig og en propagandakrig.

Norge deltok ikke i Vietnam-krigen, men norske soldater kjemper i Afghanistan.

Filmer som Hurtlocker, Green Zone og Armadillo viser hva asymmetrisk krig betyr.

Felles for disse er at regissøren legger bånd på sine politiske preferanser og lar kunstneren styre. Derfor blir resultatet noe kunstnerne ikke kontrollerer. Motsatt de norske journalistene og forskerne. De vil kontrollere resultatet. For å kunne gjøre det må de kontrollere produktet, i det minste presentasjonen, og hvis de ikke kan det – fortolkningen.

Derfor sier PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken at Armadillo og bøker som Med mandat til å drepe viser at soldatene i økende grad opplever at krigen er tapt.

Det er en høyst subjektiv oppfatning, som sier mer om Berg Harpvikens motiv. Er rekken av amerikanske avisartikler, bøker og filmer fra Irak et uttrykk for nederlagsstemning? Nei, det er det åpne samfunns svar på enorme nye utfordringer. Krig er noe av det alvorligste man kan gi seg ut på. Skribenter, filmskapere og journalister gir sitt bidrag, hver på sin måte, gjennom yrket. Ved å skape et mest mulig sannferdig bilde av hva som foregår er de med på å øke lojaliteten og tilliten mellom soldat og ledelse og mellom folk og myndigheter. Samtidig gir de politiske og militære ledere et bedre grunnlag å vurdere situasjonen på. Slik fungerer demokratiet på sitt beste.

Men de norske venstreorienterte og politisk korrekte står for en helt annen modell. Den er toppstyrt og minner om et politisk presteskap og basert på at noen vet best. Og dette mandatet, som de ikke har fra folket, har innbygd mistillit i sin grunnmur, mistillit mot folket som de ikke stoler på.

Derfor må man så mistillit til ledelsen, den politiske og den militære, og fremstille soldatene og oppdraget i mest mulig negativt lys.

NRKs Eirik Veum heiser derfor det mest krigerske og brutale ved soldatenes arbeid, selve drepingen, og velger ut det mest ynkelige offer – en 15-åring som er tvangsrekruttert av Taliban. Slik oppnås maksimal effekt. Seerne skal vende seg bort i avsky.

Norske skarpskyttere avslører at de ved en rekke anledninger har jaktet på og likvidert opprørsledere fra Taliban.

«Med mandat til å drepe» er skrevet av en gruppe anonyme, norske skarpskyttere som selv har deltatt i kamphandlinger i Afghanistan.

Norske skarpskyttere opplever at de er både politi, dommere og bødler når de jakter på medlemmer av Taliban og andre opprørere.

Det er soldatene selv som skriver at de opplever at de har alle disse rollene på en gang, men Veum heiser det på en måte som får det til å høres ut som om de har tiltatt seg disse rettighetene ved selvtekt og nyter det.

Den samme uthengning så vi av de danske soldatene som i Armadillo havner i kamp med Taliban på kloss hold, og senere skyter inn i en grøft for å gjøre det av med dem. Det ble fremstilt som «likvidering» og brudd på menneskerettighetene.

Den samme vinklingen ser vi i presentasjonen av Med rett til å drepe, man fremhever brutaliteten hos de norske.

Men noe skurrer. Veum og Berg Harpviken får det ikke helt til å funke. Hva kan det komme av?

Er det fordi opinionen merker at det disse menneskene egentlig er ute etter, går ut over de norske soldatene og norske interesser? De har hele tiden hatt et negativt syn på NATOs innsats og fremstilt den i dårligst mulig lys. Nå forsøker de å diskreditere de norske soldatene. Slik vil mange føle det. Kanskje reagerer også folk instinktivt på den faderlige, autoritære tonen: vi vet.

Det er det gode med nye medier og åpenheten: Folk kan gjøre seg opp sin egen oppfatning. Folk har 9/11 som bakteppe, de vet at det er avslørt terrorceller i Norge, de ser islams fremmarsj også i det norske samfunn. De skjønner at dette er alvorlig og komplekst.

Ikke minst er de fulle av respekt for soldatene som drar ned og kjører langs veier hvor de vet det kan ligge bomber. Det er en enorm psykisk belastning.

Norske medier har gitt etter for fristelsen til kampanjejournalistikk og propaganda. Selv en så garvet og hederlig journalist som VGs Svein Erik Røhne skrev om de amerikanske spesialsoldatene som jakter på Al Qaida at de var «amerikanske dødsskvadroner».

Presset om å tilpasse seg den antivestlige holdningen rammer journalister som er kjent for å være pro-NATO, som Røhne. Men dermed plasserer de seg på den andre siden.

Erfaring

Norske soldater har ikke vært i krig på mange år. Nå er de det. Hjemmeforsvaret er så godt som nedlagt. Uteengasjementet gjør at norske ungdommer får erfaring med hva krig virkelig betyr.

Venstresiden og de mykliberale er mot krig, hvis det er Vesten som fører den. Den de andre fører, lukker de øynene for.

Det er ingenting som kan erstatte den fysiske og mentale erfaringen som krig er.

Den venstreliberale eliten lever som på en annen planet. To norske politikvinner fra Bergen drar i oktober ned for å føre tilsyn med et kvinnefengsel i Faryab-provinsen.

Til daglig jobber Karen Marie Eek Larsen og Cathrine Gangstø ved Bjørgvin fengsel utenfor Bergen, men 1. oktober reiser de til Afghanistan for å være fengselsrådgivere i Fayrab-provinsen i det nordlige Afghanistan.

Det blir deres andre periode som fengselsrådgivere i landet.

På oppdrag fra Justisdepartementet skal de norske utsendingene prøve å bedre forholdene i afghanske fengsler.

I programposten «På livet laus» ble en av dem intervjuet, og det var et intervju man sent glemmer. Forholdene i kvinnefengslet er samme virkelighet som i Åsne Seierstads «Bokhandleren i Kabul». Kvinner har ingen verdi. Ingen rett. Den norske politikvinnen ble så opprørt av det hun så at hun brukte sine egne penger for å skape litt mer levelige forhold. De to synes ikke det går an at ISAF kjemper for en regjering som tolererer slike tilstander. Nå reiser de ned igjen. Det er grunn til å ta av seg hatten for disse kvinnene.

Men så skulle et medlem av det norske presteskapet ha sin mening med.

Dag Øistein Endsjø er professor i religionsvitenskap og menneskerettighetsaktivist.

Han mener Norge har havnet i et moralsk uføre gjennom å gi støtte til afghanske fengsler der konvertering til kristendom gir dødsstraff og homoseskualitet gir lange fengselsstraffer.

Endsjø mener Norge bør sette hardt mot hardt hvis Afghanistan ikke følger menneskerettighetene.

– Norge bør forlange at Afghanistan følger opp de menneskrettighetene de har forpilktet seg til. Hvis de ikke gjør det, bør Norge trekke seg ut og oppfordre andre land til å gjøre det samme, mener han.

– Som å støtte etterkrigs-Tyskland

Endsjø trekker en tenkt historisk parallell til det Norge gjør i Afghanistan:

– Å godta afghanske menneskerettighetsbrudd i afghanske fengsler, er som om vi skulle godta og støttet et etterkrigs-Tyskland, med et lovverk som fortatt diskriminerte jøder, mener han.

Det finnes en absoluttisme i Endsjøs resonnement som er umenneskelig. Og igjen: referansen til nazismen og en hypotetisk skyld.

Det er en oppdatert versjon av 68’ernes triumfalisme: Den norske meningseliten synes alt minner om Vietnam, for i Vietnam viste USA sitt sanne ansikt. Det de i virkeligheten gjør er å tegne sitt eget.

«Vi er rovdyr nå, ørn over kalv, ulver på jag»

– Norge støtter menneskeretts-brudd i afghanske fengsler

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også