Kommentar

Hvordan var krigen i Bosnia mulig? Spørsmålet ble stilt av en amerikaner, som visste nok til å undres: De var jo opplyste mennesker, hvordan kunne de slippe galskapen løs? Svaret lød: Hvis høyreekstreme David Duke regjerte amerikanske medier og hans budskap gjennomsyret alt som ble kringkastet, ville krig også vært mulig i USA.

Nå er David Duke spesiell, slik den storserbiske og kroatiske propagandaen var spesiell, og slik kreftene i Alija Izetbegovics SDA også var spesielle.

Men også mediene i Norge og store deler av Europa er blitt «spesielle». Når mediene går over til å ha noen underliggende temaer som farger alt som sies og skrives, snakker vi ikke lenger om journalistikk. Da snakker vi om noe som minner om propaganda.

Propaganda påvirker mennesker, gjør dem «skjeve» i hodet. Mennesker uten gangsyn kan forledes til å delta i eller starte kriger.

Krig er ikke noe som plutselig bryter ut. Først må det eksistere en konflikt som er blitt pustet til og holdt liv i under lang tid.

Vår elite er overbevist om at noe ondt ikke kan komme av noe godt, til tross for at historien er full av bevis på det motsatte.

Norges fremtid bestemmes ikke av og på dialogmøtene på Litteraturhuset i Oslo. Men det kan man forledes til å tro hvis man leser Aftenposten.

Skalpell

Journalistikk og kultur handler om å kunne se flere sider av en sak. For å kunne bevare denne evnen må man ha visse verdier og de må dyrkes. Det holder ikke å si «ytringsfrihet» til man blir blå.

Når opplagte sider av en sak ikke blir dekket, og journalist og intervjuobjekt er enige om premissene og hva som skal sies, sklir vi over i propagandaens felt. Der har vi vært lenge.

For en tid tilbake var angrepille noe som var omgitt av restriksjoner. Man var redd de kunne misbrukes som prevensjon. I fjor ble de frigitt for salg på bensinstasjoner, og de selges i tusener. Myndighetene har parkert sine bekymringer. De lar bekvemmeligheten råde.

Det er ikke «in» å stille de verdimessige spørsmålene. Journalister inntar ugjerne denne rollen. Det virker så «teit».

Men barnefødsler handler om demografi. Hvem skal underholde og pleie de gamle? Hva blir balansen mellom innflyttere og innfødte? Journalister kvier seg for å gå inn i disse spørsmålene, som til syvende og sist handler om samfunnsmoral og hva slags samfunn vi skal bo i. Journalister vrir seg unna de største spørsmålene, omtrent som man tidligere vred seg forlegent unna alt som handlet om «Gud».

Hvite flekker

Samtidig vet vi at Norge har gjennomgått de største demografiske endringer siden folkevandringstiden, og vi står bare ved begynnelsen.

I Storbritannia er det avslørt regjeringsdokumenter som viser at dette var en styrt politikk. Man ønsket masseinnvandring for å skape sosiale forandringer. Man visste at de nyankomne ville stemme Labour, slik at de konservative ville miste grepet. Man kunne slå flere fluer i ett smekk. Skyggesiden var kriminalitet. Man visste at befolkningen ville være mot, derfor sørget man for å skrike «rasist» hver gang noen protesterte.

Dette var en helt bevisst politikk. Likevel står det ikke ett ord om dette i norske aviser.

Det er selvfølgelig fordi politikken det norske sosialdemokratiet er styrt etter, minner mistenkelig om den britiske. Man har holdt stø kurs selv om misnøyen i befolkningen har vokst. Jo større innvandring, jo hardere trykk.

Endringen av samfunnet berører nå menneskene på mikroplan. Som en mor skrev i Aften: Hun måtte ta barnet ut av barnehaven fordi det ikke fikk bekreftelse på norsk. De andre barna kunne språket for dårlig. Derfor ble det dårlig lek, dårlig interaksjon og barnet ble frustrert. Moren tok barnet ut og plasserte det i en barnehave med flere norske barn.

Da hjelper det ikke å protestere: Men de andre barna er like norske, de er også født i Norge. Det er mulig de er født i Norge, men de er ikke like, og der ligger problemet. Det lar seg ikke løse ved bortforklaringer.

Tøffe gutter

Mangelen på systematisk tenkning, preferansen for ønsketenkning og politiske utopier, finner sitt motstykke også på det utenrikspolitiske felt, der Vestens motiver mistenkeliggjøres.

En ting er den systematiske mistenkeliggjøringen av alt USA og Israel foretar seg. Men den samme negativiteten gjelder også Norges engasjement.

Helge Lurås er rådgiver ved det offenlig finansierte NUPI. Han skriver rapporter om ISAF og Afghanistan. Man skulle tro han var engasjert i propagandaavdelingen til Taliban.

Da operasjonen i Helmand-provinsen begynte sa Lurås: Tviler på at Taliban bruker kvinner og barn som skjold

– Problemet er at Taliban er en integrert del av lokalbefolkningen. Taliban i disse områdene består av lokale menn med hus og familie, sier Lurås til Dagbladet.

..
– Det sies i regjeringssirkler at Nato har møtt større motsand i Marjah enn ventet. Det er mye som tyder på at Taliban har forberedt seg godt på denne Nato-offensiven. De har et sterkt samarbeid med lokalbefolkningen, som i stor grad sympatiserer med Taliban, sier Lurås.

Tirsdag 2. mars har han et innlegg i VG debatt: Takk for oss, Afghanistan, som er konsekvent negativt. Alt Vesten foretar seg er toskete, håpløst og dømt til å mislykkes.

Det er åtte år siden Taliban ble kastet fra makten. Nå ønskes de trolig velkommen tilbake. I mellomtiden har Vesten brukt mer enn 3.000 milliarder kroner på invasjonen av Afghanstian. Det er blitt lagt litt asfalt og bygget noen skoler og helsestasjoner her og der. Men folk er fortsatt lutfattige. 25 % av økonomien er relatert til opium. En gjennomsnittlig afghaner bruker en fjerdedel av inntekten sin til bestikkelser av offentlige tjenestemenn.

Avsnittet slår an tonen: «… lagt litt asfalt og bygget noen skoler og helsestasjoner her og der.»

Tonen er gjennomført nedlatende for ikke å si hånlig. Dette er ikke journalistikk, det er propaganda. Hva skal man med fiender når man har slike venner? Dette er rådgiverne til politikerne som styrer de norske styrkene i Afghanistan.

Før har vi hørt Kristian Berg Harpviken på PRIO skjønnmale Taliban og svartmale ISAF.

Hvorfor er det ingen norske eksperter eller journalister som tar til motmæle? Opium-produksjonen er konsentrert til de tre provinsene Taliban kontrollerer. Lurås fortier sammenhengen, han fokuserer heller på krigsherrene og narkobaronene rundt Hamid Karzai.

Lurås forskutterer ISAFs nederlag, men han skriver ikke ett ord om hva afghanerne kan vente seg fra Taliban. Hvilken side er han på, egentlig?

Vietnam-syndromet

Norske journalister og akademikere sitter fast i den inngrodde mistanken til egne autoriteter. Alle vestlige kriger er et nytt Vietnam. Karzai er Ky i Sør-Vietnam.

Man tøffer seg på egen bekostning. Vårt forhold til USA handler om norske interesser, vår deltakelse i Afghanistan handler om norsk sikkerhet. Men det betyr ingenting. Det er tøft å skite i eget reir.

Det sier seg selv at denne politikken ikke kan fortsette i det lange løp. Den er kontraproduktiv. Den er mot våre interesser. Man kan ikke føre en politikk som neglisjerer eller er i strid med grunnleggende interesser, i samfunnet og utenrikspolitisk. Før eller siden vil det negative slå ut.

Det er dit vi styrer: myndighetene og eliten, om bord i samme båt.

Under den kalde krigen sa man: «It can’t happen here». Det skjedde i det tidligere Jugoslavia, og det kan skje i Norge. Med løgn og propaganda i alle kanaler er alt mulig.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også