Kommentar

Fra koret lød det på femårsdagen: Krigen mot terror har skapt flere terrorister, ikke færre. Dermed var skylden plassert. Blås i om det fører til handlingslammelse i Afghanistan, og hindrer forståelsen av hva som står på spill.

Europeerne tror de er mer innsiktsfulle enn amerikanerne. (Hvorenn man går hører man nå folk si at amerikanerne er uvitende og dumme!) men har igjen forvekslet moderasjon og klokskap med å la seg drive med av begivenhetene.

Uviljen mot å handle er blitt inngrodd. Ahmed Rashid sa NATO-landene i Afghanistan har påtvunget ISAF sine egne reservasjoner i rules of engagement. Jeg mente å høre han sa det var 70 slike «don’t»s. Det er som under Kosovo-krigen, hvor politikerne i NATO-hovedstedene ville være med å bestemme hvert eneste bombemål.

Slik fører NATO krig i Afghanistan.

Perioden før annen verdenskrig beskrives med ordet defaitisme. Det spredte seg en følelse av at det ikke var noe å gjøre med utviklingen. Politikken var som været. (Den samme stoiske ro/kynisme inntok europeerne til slakteriene på Balkan, så kom ikke å si at det er noe vi er kurert for!)

Det er påfallende i hvilken grad denne defaitistiske grunnholdning går igjen i alt som sies og skrives om vestlig engasjement i Afghanistan.

Venstresiden, representert ved SV, er virkelig blitt reaksjonær. Jeg leser i New York Times/IHT om situsjonen i Helmand. Taliban driver likvidering av alle representanter for det sivile samfunn. Ikke minst kvinner som står opp og deltar. Fowzea Olomi er kvinneaktivist. Sjåføren hennes ble drept i mai. -Det er meg neste gang, sier hun.

Hvorfor er ikke disse menneskene stories i vår hverdag. Hvorfor sender vi ellers soldater dit om ikke å forsvare de afghanerne som vil bygget et nytt samfunn?

Det er noe fundamentalt galt med vår måte å tenke om verden på: de gode vil vise sin humanitet mot sultestreikende asylsøkere utenfor Domkirken. Men der tause når et sivilt samfunn i Afghanistan kveles i fødselen. Så langt har det ennå ikke kommet, men faren er der.

Defaitistene i Europa og Vesten for øvrig har i lang tid sunget på hvor farlig operasjon Enduring Freedom er. Kjekke norske gutter skal bare drive med gjenoppbygging, ikke krig. Selv idag, hvor Taliban har erklært krig, fortsetter SVs forsvarspolitiske talsmann, Bjørn Jacobsen, å terpe på den samme vulgærpasifismen, og er så insisterende og villedende at man får en følelse av at han vil at fienden skal seire.

Også PRIOs nestleder Kristian Harpviken har i årevis sunget på de samme strofene om hvordan amerikanernes krigføring har gjort at afghanerne har vendt seg mot dem, og vendt seg mot Taliban. Det er en stor løgn.

Ingen, absolutt ingen, snakker om at krigen er erklært for lenge siden. Hvor langt tilbake vi skal gå, kan diskuteres. «Krigen» kan deles opp i flere faser. 1979 var selvfølgelig en viktig dato (revolusjonen i Iran), 1996 (bin Ladens krigserklæring mot USA og amerikanere), 1998 (ambassadebombene i Afrika), USS Cole i 2000, eller skal vi starte ved grunnleggelsen av wahhabismen i det attende århundre, eller grunnleggerne av islamismen?

Vestlige aksjoner spiller selvsagt også en rolle, som første Golf-krig. Vesten kunne ikke se på at et land ble utradert, og at Saddam truet størstedelen av verdens oljekilder.

I et litt lengre perspektiv blir Irak-krigen kanskje fortsatt ansett for et feilgrep. (At det ble begått store feil er det ingen som helst tvil om.) Men det grunnleggende er at Vesten og Orienten er sammenvevd: oljen var ett kontaktpunkt, Israel-Palestiner-konflikten et annet, og 911 et tredje. Ingen av disse kan man løpe av ifra.

Hva er svaret? jihadistene har startet en krig som utnytter de konfliktene som lå der. Fordi amerikanerne har grepet konflikter feil an, har europeerne trukket seg ut. Europeerne har fått nok av historien. De lever på mange måter i Francis Fukuyamas End of History-tilstand. Bare tilsiget av mennesker fra land hvor disse konfliktene utspilles, minner dem om at verden ikke er noe Arkadia.

Hvis det å innse dette er ensbetydende med å være neocon, så tyder det på alvorlig realitetsbrist.

VG har besøkt leiren hvor norske soldater trener før de blir sendt til Afghanistan. Journalisten kaller provinsene i sør og øst for «dødssonen» og «bin Ladens rike». Det er flørt og lek med ord, og signaliserer samtidig at dette bør man holde seg langt unna.

Vi er midt inne i en stor omskapende konflikt, der «våre» gutter blir bedt om å dø for «deres» frihet. Først må vi våge å spørre nakent og brutalt om vi er villig til å dø for afghanernes frihet. Mange vil svare nei. Det er for langt borte. Det ligger som et underliggende premiss under mye av journalistikken, ekspertuttalelser og politikerpreik. Bush-kritikken brukes som unnskyldning.

Det argumentet som er det avgjørende: at vår frihet er avhengig av at jihadistene nedkjempes, er det tyst om. Europa har surret seg slik inn i kritikk av USA og stirret seg blind på deres dumskap i den grad at de ikke evner å se hva som står på spill. Det kan bli en brutal oppvåkning.