Kommentar

De fire drepte i Afghanistan er Norges største tap i strid siden annen verdenskrig. Det sier noe om hvor beskyttet Norge har levd i årene etter krigen.

«Noen» ønsker at det skal fortsette slik. De vil hente soldatene hjem. Norske redaksjoner og forskere, hvis integritet er tvilsom all den stund det nesten ikke finnes artikulert opposisjon, er tilhengere av tilbaketrekking. Selv der hvor de bekler halvstatlige funksjoner, går de inn for en politikk som saboterer dagens krigføring. Man benytter enhver anledning til å så tvil, undergrave motivasjonen, spre forvirring og dømme engasjementet nord og ned.

Men en tilbaketrekning er ikke mulig. Krigen er kommet for å bli. Den begynte før 9/11. Likevel blir denne datoen stående som en milepæl. Det går ikke an å skru klokken tilbake.

Som en amerikansk teolog, dr. Maxie Burch, sier: Historie er historien om det utilsiktede og uventede.

Folk som later som om vi lever i en kontrollert virkelighet og vil ha tilbaketrekning, må ha glemt eller fortrengt at grunnen til at vi står i Afghanistan er 9/11.

Å oppgi Afghanistan vil være det samme som å gi disse kreftene fritt spillerom.

Hva var motivet for 9/11? Al Qaida ønsket å dra USA inn i Afghanistan og påføre amerikanerne det samme nederlag som Sovjetunionen 12 år før. Man ønsket en militær respons, men man hadde ikke kalkulert med at Taliban kom til å falle sammen som et korthus.

Det er gjort mange feil underveis fra amerikansk side. Europeerne er stort sett tilskuere.

Ved en tilbaketrekning vil Al Qaida og grupper som Lashkar e Taiba kunne få fred til å organisere nye angrep mot Vesten, og de vil kunne utnytte den muslimske diasporaen i Vesten. Til dem som synes krigen i Afghanistan er vanskelig: Hva vil de gjøre når krigen trappes opp i andre områder som Somalia og Jemen, eller når ny uro bryter ut mot koptere i Egypt eller mot kristne og ahmadiyya i Pakistan?

Konfliktflatene er store og utbredte. Det er en ny type krig, der hovedkjennetegnet er kollisjonen mellom Vesten og islam i en eller annen form. Det er umulig å ignorere den religiøse komponenten vi ser i land etter land. Vesten ser ingen slik sammenheng, eller rettere: forsøker å fortrenge den, men muslimene forsøker å bygge en front, i organisasjoner som Konferansen av muslimske stater. De er ikke alltid heldige, men noe fremgang har de hatt, og selv bitre fiender kan samarbeide når det gjelder å bekjempe f.eks. ytringsfrihet og Israel.

You can run, but you can’t hide

Det finnes ikke noe sted å gjemme seg i denne konflikten. Krigen finnes også på hjemmebane.

Det gjorde den danske filmen Armadillo spesiell. En seer kan ikke unnlate å gjøre seg sine refleksjoner. Det var ingen danske muslimer i troppen, men én asiat, og han var like stridslysten som de andre. Det at det ikke finnes danske muslimer med, sier noe om hvordan de oppfatter krigen. Muslimer har vanskelig for å stride mot muslimer. Kristne har ikke samme problem med å stride mot andre kristne. Fakta på bakken betyr mer enn tro.

I filmen er Daniel en av to hovedpersoner. Han dreper egenhendig fire-fem Taliban i en grøft. De befinner seg bare fem meter unna, og danskene tar ingen sjanser. Det er et liv og død-øyeblikk. I debriefingen i leiren slipper soldatene ut trykket. For Carsten Jensen fremstår dette som barbarisk krigsdans. Daniel skammer seg overhodet ikke over det han har gjort. Det var ham eller de andre.

Men hvordan vil danske muslimer oppfatte filmen? Hvem holder de med? Hvordan vil det slå ut for Daniel når han kommer hjem?

I filmen fremstilles Danmark som det trygge. Men er det det? Vil Daniel kunne gå trygt på gaten? Eller er det visse steder han bør unngå? Vil han kunne bli gjenkjent flere år senere, som Taliban-dreperen?

Det finnes mange situasjoner og mange svar. Poenget er at ingenting er selvfølgelig lenger. Ingenting er helt safe.

Da Vietnam-soldatene kom hjem, følte de seg uglesett eller oversett. De ble slett ikke mottatt som helter. Nå er det andre som står og hetser hjemvendte britiske soldater. Det er ikke borgerskapets radikale barn. Det er den radikale delen av Storbritannias muslimer. Deres budskap er et helt annet.

De er deltakere i krigen.

Under annen verdenskrig ble tyskere og japanere internert, i Storbritannia og USA. Det skjer ikke med radikale muslimer. Ikke fordi de er så mange, men fordi myndighetene og samfunnet ikke vet hvordan de skal opptre.

Det er en helt ny type konflikt. Fiendens sympatisører bor denne gang i Storbritannia, og mange er formelt britiske borgere, men føler ingen sympati for landet. Storbritannia er bare en stor landingsplass de kan bruke til sine formål.

Slike tendenser ser vi også i Norge. Samfunnet er en arena for realisering av religiøse og etniske parallellsamfunn.

Liberale og radikale journalister og forskere lager forklaringer som gjør Vesten til utløsende årsak til polarisering og radikalisering blant muslimer. Vesten skyver dem fra seg, slipper dem ikke inn. Denne enkle modellen brukes på alle situasjoner, a priori.

Den brukes for hva det er verdt av muslimer som ikke er vant til å ta ansvar for sine handlinger. De oppdras ikke til borgere, men til borgere av ummah’en, hvilket er noe ganske annet.

Konflikten vil fortsette, uansett hvor mange konsesjoner den liberale eliten gir.

Da Israel trakk seg ut av Gaza og overlot makten til Hamas og Fatah, trodde de Gaza-fronten ville bli rolig om ikke fredelig. De tok feil. Angrepene inn mot Israel fortsatte.

Noe av det samme vil Vesten oppleve hvis NATO kaster inn håndkleet i Afghanistan.

Det finnes bare dårlige valg, men noen er verre enn andre. Krigen er kommet for å bli. Det er den samme krigen som foregår i Faryab-provinsen som i Oslos gater, og med det mener vi selvsagt ikke at Taliban-elementer truer Oslo.

Medier som later som om slike sammenhenger ikke foreligger og som fortsetter å drive nederlagspropaganda, støtter indirekte de radikale muslimske kreftene.

Våre myndigheter tror det er lurt ikke å si dette høyt, fordi det vil kunne antagonisere nye landsmenn. Det er helt feil. Klarhet på at man ikke kan la Taliban overta et helt land av hensyn til minoritetene og kvinner og barn, og av hensyn til vår egen sikkerhet, er tungtveiende grunner.

Det er ikke Al Qaida vi skal hindre i å operere i våre byer i første omgang, selv om den trusselen også er reell. Det er det at et tilbaketog fra Afghanistan, av typen Vietnam, vil bli utbasunert som den seier Osama bin Laden håpet på i 2001. Det ville være en enorm boost for de radikale kreftene, og de vil ikke sitte stille, men flytte krigen til nye områder, og jihadistene vil være posterboys for nye oppvoksende slekter av muslimer i Vest.

Alle alternativer vi står overfor er dårlige, men det dårligste er å benekte at det forholder seg slik.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også