Kommentar

Noen vil stusse ved premisset for overskriften, for visst finnes vel norske krigsfilmer? Joda, også i Norge har man produsert en god del filmer med tematikk fra andre verdenskrig hvorav noen til og med var riktig bra for sin tid, etter mitt syn særlig gamle filmer som «Englandsfarere» fra 1946 og «Shetlandsgjengen» fra 1954, regissert av Sigurd Evensmo respektive Michael Forlong, som begge omhandlet den illegale trafikken mellom Norge og Storbritannia. I nyere tid husker jeg særlig «Secondløitnanten» (fra 1993; regissør: Hans Petter Moland. Espen Skjønberg gjør en fantastisk hovedrolle!) og «Max Manus» (fra 2008; regissører: Joachim Rønning og Espen Sandberg). Førstnevnte var etter min mening vesentlig bedre enn sistnevnte. Begge pyntet på historien i noen grad – det er selvsagt tillatt dersom man bare innrømmer det – men Max Manus-fortellingen ble meg litt for «klassisk norsk» i hva den sa og ikke sa om jeg kan tillates en slik eufemisme. Skjønt bevares: Begge filmene var severdige.

Men hva med filmer om de krigene Norge har deltatt i under senere år, i Kosovo, Libya og, fremfor alt, Afghanistan? Hvorfor har ingen filmskapere tatt ordentlig tak i dette stoffet til tross for at norske soldater på bakken i det asiatiske fjellandet har vært involvert i særdeles blodige bataljer, og har utmerket seg med et mot og en dyktighet som har gitt dem både amerikanske og norske medaljer? Og om vi sammenligner med andre: Hva sier det om samfunnet at man i noen land lager krigsfilmer med tilnærmet autentisk handling plassert i nåtiden, mens man andre steder ikke gjør det? Tematikken dukket opp i hodet da jeg for litt siden så «Lone Survivor» (2014 i Norge; regissør: Peter Berg) og kort tid etter også leste boken med samme navn.

usa.navy.seals.marcus.luttrell.3rd.right

Overleveren er Marcus Luttrell (tredje fra høyre) som sammen med tre andre amerikanske marinejegere (Navy SEALs) en gang sommeren 2005 var på et oppdrag i Afghanistan da det gikk helt galt. Gruppen ble overrasket av gjetere som de valgte å la gå igjen selv om dette innebar en betydelig sikkerhetsrisiko (alternativet hadde vært å skyte sivilistene). Det ble som de fryktet, gjeterne anga dem til fienden og ledet en gruppe på over 100 talibankrigere til stedet. En ildstrid brøt ut der et stort antall afghanere og alle amerikanerne unntatt den alvorlig sårede Luttrell ble drept. Et forsøk på å unnsette de fire med helikopter mislyktes; helikopteret ble skutt ned og alle i det, SEALs så vel som mannskap, omkom. Mot alle odds klarte den istykkerskutte og sønderbankede (han hadde blant annet kastet seg ned et stup) Luttrell å krype unna stridsarenaen før han ble funnet av sivile pashtuner. Disse tok den hjelpeløse mannen under sine vinger i samsvar med det eldgamle gjestfrihetsprinsippet på den afghanske landsbygden, forsvarte ham med våpen i hånd mot taliban og fikk meldt fra til amerikanerne som så hentet den overlevende.

usa.GulabLattrellTogether1

foto: Luttrell ble funnet av Mohammad Gulab. De to er blitt nære venner og Gulab besøker Luttrell i Texas. Taliban forsøkte å true Gulab til å gi dem «amerikaneren», men han nektet. Som hevn ble hans hus brent ned og en fetter drept. Gulab måtte forlate landsbyen med kone og ti barn. Les den dramatiske historien her.

Etter lang tids rehabilitering kunne Luttrell vende tilbake til sitt hjem i Texas, for alltid merket, men fortsatt sterk i troen både på berettigelsen av å kjempe krigen de hadde kjempet, og først og fremst full av respekt for sine falne kamerater.

Jeg vil komme tilbake til hva boken og filmen sier om tids- og samfunnsånden i USA, men la meg først bringe inn det andre eksemplet jeg hadde tenkt å ta, nemlig den danske filmen «Armadillo» fra 2010 (regissør: Janus Metz Pedersen). Filmen forteller om en tropp fra Hussarregimentet som ligger i Armadillo-leiren i Helmand-provinsen og derfra kjemper mot taliban. Det går hardt for seg, folk blir såret og faller, og kampens hete blir særlig varm da danskene dreper sårede fiender forskanset i en grøft.

film.armadillo_4

Filmen skildrer på en utmerket og realistisk måte vanlige danske drenge som blir soldater og lærer å slåss for seg selv og kameratene, og som gjør det med mens hjertet dunker og frykten sitter som en klo i halsen. Kontrasten mellom soldatenes virkelighet og forventningene til dem hjemmefra ble større enn grenseflaten front-fred klarte å bære da en av soldatene ringte hjem og fortalte foreldrene om kampen ved grøften. De pårørende fikk det for seg at man hadde skutt skadde fanger og dessuten ledd av det hele etterpå, kort sagt at man hadde begått en krigsforbrytelse. Det ble fyr i helvete på hjemmebane, Sosialistisk Folkeparti beskyldte soldatene for å ha brutt krigsreglene (ROE; rules of engagement) og krevde en granskning. Den alltid nærværende radikaler Carsten Jensen (mannen man kan være sikker på dukker opp hver gang NRK eller Dagbladet trenger et «uavhengig dansk tidsvitne») var karakteristisk kritisk og uttalte at «etter Armadillo kommer man ikke til å kunne snakke om Afghanistan-krigen på samme måte lenger.» Nuvel, granskningen som ble gjennomført av de dertil kompetente juridiske myndigheter i det danske forsvaret, frikjente offiserer så vel som menige fra å ha gjort noe galt og luften gikk da ut av anklageballongen, men selvsagt utgjorde mistenkeliggjøringen på hjemmebane en alvorlig ekstrabelastning for både soldater og befal.

De to nevnte filmene er på samme tid ulike og like. Begge er teknisk og opplevelsesmessig fremragende samtidig som de gir et troverdig bilde av hvordan krig kan være for de unge deltagerne enten disse er ytterst veltrente spesialsoldater eller tilhører en mer vanlig avdeling som brått må handskes med krigsvirkeligheten. Liv og død, lidelse og lettelse, frykt og kameratskap er evigunge temaer fra kampens verden, så også her. Og bak det hele finnes det sivile samfunns manglende forståelse for hva disse unge mennene utstår og må gjøre på våre alles vegne når vi sender dem ut for ivareta vår sikkerhetspolitikk med skarpe midler. De amerikanske soldatenes beslutning – delvis på grunn av hetsingen de opplever fra «liberal media back home» – om å løpe risikoen for å bli angitt av gjeterne, hvilket de også ble, og anklagen hjemmefra mot danskene om krigsforbrytelser er direkte og konsekvensgivende eksempler på dette. De sier noe om samfunnsklimaet, og få ting er verre for soldater enn å oppleve at støtten hjemmefra mangler.

Da er vi over på tittelspørsmålet, hvorfor ingen tilsvarende norske filmer finnes. La meg glatt innrømme at jeg ingen kanaler har inn i norske filmmiljøer, så sånn sett blir mitt forsøk på svar kun et resultat av tenking omkring spørsmålet. Men det forholder seg jo gjerne slik at det man i samfunnet er opptatt av, det blir også tematisert i bøker, på lerretet, på tv-ruten og i andre medier som måtte finnes, annerledes kan det ikke være. Tidsånden er en viktig driver for alt intellektuelt arbeid mens det som skrives og filmes er med på å skape tidsånden; den evige runddansen mellom årsak og virkning bremser aldri opp.

Jeg innbiller meg at holdningen til norsk krigføring i Afghanistan og andre steder i vide miljøer er omtrent som det jærbonden følte da han ble stilt overfor et intrikat spørsmål om hva han syntes om at Mesteren hadde gjort vann om til vin: «Me veid det, men me liga det ikkje!». Man vil helst ikke ta i den krigerske delen av norsk virkelighet, virker det som. Forskjellen er enorm til USA der respekten for egen militærmakt og egne stridsmenn fortsetter å være betydelig, så stor at selv ikke et ofte venstreorientert Hollywood kan la være å imøtekomme det folkelige behovet for filmmessig dekning, men også sammenlignet med Danmark ser man en forskjell. Det påfallende er at denne forskjellen har snudd gjennom de siste tre tiår. På 80-tallet var Danmark et såkalt fotnoteland i Nato, et land med liten forsvarsvilje overfor trusselen fra øst, et land mer «laid back» og preget av Christiania-mentalitet enn noen av sine skandinaviske søsternasjoner. Omtrent fra årtusenskiftet snudde det, Danmark ble mer høyreorientert på Christiansborg (altså i Folketinget) så vel som ute blant folk (de to henger selvsagt sammen) og man ble allment «tøffere i trynet» både hva innvandring, bruk av militær makt i utenrikskonflikter, retorikk innad i Nato og meget annet angikk. Forskjellen mellom Danmark og Sverige er i så måte slående og så vidt jeg kan skjønne voksende, mens vi i Norge ligger et sted midt imellom. Det er således ingen tilfeldighet at «Armadillo» er dansk, ikke norsk; filmskapere er lydhøre overfor hva som rører seg ute blant publikum enten de tenker på det eller ikke.

Hvorfor forholder vi oss slik til våre egne stridsmenn? Hvorfor har vi mange norske filmer om unge narkomane og andre som er havnet i sosial og annen misère, men ingen om unge menn som kjemper med våpen i hånd for norske interesser rundt omkring i verden? Svaret har naturligvis like mange fasetter som det finnes politiske og psykologiske beveggrunner for at samfunnet ser ut som det gjør, men jeg vil gjerne trekke frem ett moment som jeg tror berører kjernen: den moderne hyllesten av det svake og sviktende som værende spesielt menneskelige, og derved verdt å besynge. Det motsatte, det sterke, blir derimot av fullstendig bisarre grunner fremholdt som «fascistisk» og følgelig svartstemplet, enten det gjelder Kiplings helter, Robinson Crusoe eller Isak Sellanrå fra den med Nobel-pris belønte «Markens grøde» (bare så det er sagt: Selvsagt er jeg klar over at Hamsun var NS-medlem og muligens også fascist, men han var uansett en stor forfatter som skapte tidløs litteratur). Typisk for denne tenkningen var moralfilosofen Harald Ofstads bok «Vår forakt for svakhet» som kom midt under den radikale tiden, i 1971, og som bidrog til å befeste en slags kontinuerlig antifascistisk kamp i land som Sverige der Ofstad var faglig virksom. Dette varer ved til denne dag og bidrar til at begreper som styrke, trofasthet, fedrelandkjærlighet og vilje til å kjempe for frihet og den egne nasjonens ve og vel ses på som noe uggent, som noe unge gutter og piker ikke skal oppmuntres til fra barnsben av.

Så blir det som det blir, for tidsånden er en mektig herre. Men vær sikker på at også vårt land igjen vil få bruk for noen som kjemper for det med våpen i hånd, annerledes er ikke menneskenaturen. Den er heller ikke annerledes enn at mange unge, faktisk enda flere enn før, søker seg til befalsskoler og spesialstyrker og annen krevende tjeneste for sitt land, man kunne nesten si mot alle odds. Slett ikke alle er sløve og veike, ikke i noen generasjoner, det finnes alltid de som ikke velger minste motstands vei.

Det kan godt være at filmmiljøene ikke helt er på linje med sine potensielle kunder når de unnlater å beskrive norske militære erfaringer etter andre verdenskrigs avslutning. Spennende ville det iallfall vært å se reaksjonen i det norske samfunnet dersom kompetente filmskapere hadde våget spranget med å gjenskape noe av det norske styrker i Afghanistan har vært gjennom. Min gjetning er at det kunne blitt en kassasuksess uten like.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også