For knappe fire år siden skrev jeg et stykke her inne om filmen «Armadillo» som på mesterlig vis tok for seg hvordan danske soldater opplevde å bli slitt mellom virkelighetens krig på fremmed grunn og hjemlandets fredsforventninger til hvordan snille drenge skal oppføre seg, selv når de kjemper med våpen i hånd og med livet som innsats. Siden har norske filmskapere gitt oss den glimrende TV-produksjonen «Nobel – fred for enhver pris» og selvfølgelig finnes det også svært mange andre filmer og serier, ikke alle amerikanske, som sneier innom lignende temaer presentert mot et bakteppe av samtidskonflikter. Helt nylig fikk jeg se enda en film, «Krigen,» om unge danske menns erfaringer i skjæringen mellom afghansk krig og dansk fred, og jeg vil gjerne dele med dere noen refleksjoner basert på historien som der ble fortalt.
En tropp danske soldater gjennomfører stadige patruljeoppdrag i Helmand-provinsen, et av de riktig farlige afghanske områdene. Deres frustrasjon over et dårlig definert, farlig og tilsynelatende nytteløst oppdrag bedres ikke når en av mennene blir drept av en veibombe. Ved siden av å krige mot den onde Fi, hjelper danskene sivilbefolkningen så godt de kan innimellom stridighetene, men opplever at Taliban hardt og nådeløst straffer enhver de får tak i som fraterniserer med utlendingene, også ved å drepe hele familier.
Under en intens ildstrid inne i eller like ved en landsby blir en av danskene kritisk såret av et skudd i halsen. For at patruljen skal klare seg, og i særdeleshet for at soldaten med halsskuddet skal kunne evakueres til livsnødvendig medisinsk behandling, gjenstår for danskene én mulighet: De må kalle inn luftstøtte som kan ta ut Talibanstillingene. Problemet er bare at man ikke helt ser eksakt hvor de skyter fra, fiendekrigerne, og sivile finnes litt overalt. Øverste befalingsmann på bakken, faktisk kompanisjefen som har satt sin ære i å dele mennenes prøvelser ute i felten, velger da etter en viss nøling å si at han har sikre koordinater for hvor fienden befinner seg (PID eller positiv identifikasjon), hvoretter flystøtten slår inn og avgjør striden til danskenes fordel. Mannen med halsskuddet blir evakuert og tatt hånd om på beste måte; han overlever. Problemet med det hele er bare at 11 sivile afghanere samtidig er blitt drept, barn og voksne, hvilket foranlediger en krigsrettslig undersøkelse av grunnlaget for bruken av «overvold.»
Tilbake i Danmark blir kompanisjefen tiltalt for krigsforbrytelse. Det springende punktet er hvorvidt han visste eller ikke visste hvor Taliban eksakt befant seg da han gav beskjed om hvor bombingen skulle skje; jeg skal ikke avsløre hvordan det går. Offiseren er dessuten gift – Tuva Novotny gjør igjen en framifrå rolle som soldathustru – og har tre små barn som alle har savnet sin far og lidd under hans lange fravær. Historien har så absolutt en troverdig «human touch,» vi får parallelt med rettssaken presentert realistiske problemer slik de utspiller seg innad i familien, men også og ganske særlig, mellom stridsmennene som gjør jobben ute, og det militære så vel som sivile byråkrati hjemme, som i etterkant skal påse at alt har gått riktig for seg. Det hele er fremragende laget. Ingen av sidene er karikert. Rollene spilles av glimrende skuespillere, både de voksne og barna, sivilistene og de hjemvendte soldatene. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at spenningene og konfliktene som trekkes opp, er gjenkjennbare også for norske soldater som har vært på farlige utenlandsoppdrag.
Vet den norske stat, vår regjering og Stortinget – jeg velger nå å gli over på norske forhold – hva de gjør når stridsmenn sendes ut i oppdrag? Vet folket hva soldatene blir bedt om? Står myndighetene og det sivile samfunnet fast ved beslutningene og ordrene også etter at ting har skåret seg i en usalig blanding av ytre og indre krigståke, noe som nesten alltid skjer på et eller annet tidspunkt og vis, skjønner og aksepterer vi hva våpenbruk faktisk innebærer ikke bare for våre egne menn og kvinner, men også for fremmede sivilister som rammes av krigføringen? Jeg er dessverre redd for at svaret på ovenstående spørsmål bare delvis er et ja. Det følgende er ment å bidra i alle fall litt til bevisstgjøring av fredsvante nordmenn om hva vi holder på med.
Samme hva politikere, NRK og avisene sier: Norske militære eksperter (og andre lands, inklusive danske, selvfølgelig; forskjellene er i denne sammenheng ubetydelige) – spesialsoldater og andre – reiser ikke til Afghanistan, Irak, Libanon eller noe som helst lignende sted for å hjelpe gamle damer over veien og småjenter med leksene. Det soldatene gjør, er å projisere makt som vår stat har bestemt skal gjøres gjeldende for å tvinge gjennom en bestemt politikk, punktum. Jeg gjentar: Soldater er trent i voldsanvendelse på statens vegne; det er dette de kan og dette de gjør. Alt annet – en gravd brønn her eller sanitetshjelp der – er eventuelt litt sukker på grøten, men heller ikke mer. Slik er virkeligheten, og da skal man ikke undres over at resultatet blir døde og skadete når det smeller.
Man ville undret seg mindre, hatt mindre avstand til virkeligheten, dersom vanen hadde vært å kalle en spade for en spade i politiske kretser. Med dette mener jeg blant annet at ordet krig skal brukes om det som skjer når soldater skyter og flygere slipper bomber. Visst, jeg skjønner også at våre ulike «involveringer» i diverse arabiske eller muslimske land under noen tiår nå, ikke nødvendigvis juridisk har innebåret at Norge er i krig qua stat, men for våre kvinner og menn i forsvarets skarpe ende blir forskjellen i overkant akademisk: De kriger. Dette faktum bør understrekes og uttrykkes klart, ikke skjules, av dem som sender soldatene ut. Direkte tale lindrer smerten og øker forståelsen.
Stridsmenn som kommanderes til å øve dødelig vold på våre vegne – og igjen, det er dette det til syvende og sist handler om, ikke å leie skolejenter over farlige veioverganger – må vite og være trygge på at de har vår, myndighetenes og sivilbefolkningens, fulle støtte! Med denne påpekningen mener jeg selvsagt ikke at staten uten videre skal akseptere enhver type adferd – krigsforbrytelser finnes og skal slås ned på – men grensen for det akseptable er i dagens «rules of engagement» satt alt for idealistisk-idiotisk nært innpå livet til våre egne soldater.
Når man driver krig, eller krigslignende operasjoner, jamfør terminologidiskusjonen ovenfor, så kan det umulig være så at et liv er et liv og like mye verdt enten det gjelder en av våre eller en av dem. Si da dette med frimodighet, politikere og generaler, si det høyt så også sivilistene hører og skjønner innholdet: Vi skal forsvare våre liv så godt vi kan på slagmarken, samtidig som fiendens liv skal tas når aktiv strid blusser opp. Det er dette krig betyr og alltid har betydd enten man liker det eller ikke. Har man ikke erkjent og internalisert denne urgamle forståelsen, så skal man ikke være sjef. «If you cannot stand the heat, get out of the kitchen» heter det på et for oss nærstående språk. Slik er det, og våre soldater skal vite at vi som sitter hjemme, skjønner verdiforskjellen.
I denne sammenheng må man også ta et oppgjør med samtidens liberale uvilje mot å se på asymmetri i krigføring som representerende en uakseptabel urettferdighet; tanken er like vanlig som den er virkelighetsfjern og tøvete. Norske stridsmenn skal på sine utenlandsoppdrag ha tilgang til den beste teknologi penger kan kjøpe, holdt til hånde av oss eller våre allierte, slik at oppdragene kan gjennomføres med minimal risiko for egne tap. At dette i gitte tilfeller innebærer overvold mot fienden, eksempelvis gjennom innsats av droner eller annen form for luftstøtte som sprenger de andre i stykker før de kan få skadet våre folk, er bare slik det skal og må være.
Våre stridsmenns liv er viktigere enn fiendesoldatenes, så enkelt er det, og som regel også viktigere enn livet til fremmede sivilister. Igjen: Sjefer som ikke skjønner dette eller unnlater å handle i samsvar med innsikten, skal ikke være sjefer lenger. «Do not bring a knife to a gunfight» heter det på verdensspråket, en innsikt vi skal leve etter hver gang landsmenn utsettes for fare på statens, på Norges, vegne.
Når norske soldater kjemper for å tvinge gjennom vår vilje med makt, så skjer stygge ting; slik er det i alle kriger. Folk, også sivile, blir drept, for selv såkalte smarte våpen er ikke alltid like smarte, og særlig ikke når de brukes på grunnlag av uklar eller unøyaktig etterretningsinformasjon. Uhell skjer, feil begås, og ikke sjelden leder dette til at noen skades eller dør. Våre besluttende politikere og militære sjefer plikter å se til at så få som mulig skadde og drepte er «våres kara.» For tredje gang: Ligger ikke dette dem på hjertet, så skal de ikke ha slikt ansvar. Man leker ikke krig, i alle fall ikke om hensikten er å seire.
Økt realitetsorientering av befolkningen er kan hende det viktigste resultatet av vår deltagelse i ulike kriger under de siste tiårene. Forhåpentlig har også politikerne fått mer innsikt i hva krig innebærer og krever gjennom det som er skjedd, skjønt sikker er jeg ikke. I så fall vil de fremtidig bli ytterlig forsiktige med å sende nordmenn ut i strid med mindre svært gode grunner foreligger.
Gjør man det likevel, altså kommanderer egne kvinner og menn ut til med vold å tvinge gjennom regjeringens vilje, så skal man vite at fysiske så vel som psykiske skader kommer til å bli resultatet. Ikke bare fiendesoldater vil bli rammet. Vær så snill ikke å misforstå meg, jeg innser så absolutt at det gis situasjoner og tilfeller da man likevel skal kjempe for alt hva man har kjært, samt dø om så det gjelder, men man skal alltid være tindrende klar over hva som faktisk ligger i vektskålen.
Uansett gjelder at dersom eller når styresmaktene har sendt sine stridsmenn ut, så skal vi ikke-stridende hjemmeværende alltid, alltid, stå ved soldatenes side om ikke annet så i ånden. Vi har ikke bestandig vært flinke slik i Norge. Ikke minst nært opp til den kombinerte veteran- og frigjøringsdagen, 8. mai, bør alle nordmenn tenke grundig gjennom også denne siden ved vår historie og politikk.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
