Kommentar

Spørsmålet ble aktualisert i og med Regjeringens kunngjøring for litt siden at Norge skal bidra med 120 spesialsoldater til kampen mot ISIS (eller ISIL eller IS; grupperingen er omtalt av flere her på document.no, av meg her og her) i Irak og ytterligere 75 til som instruktører for regjeringsstyrkene i Afghanistan. Regjeringens svar på tittelspørsmålet var altså bekreftende, og i dette er jeg enig med dem. Deres «ja» er imidlertid langt fra entydig. I hvilken grad skal vi delta i våpenkampen mot militant islam og hvordan skal vi balansere den militære innsatsen med ideologisk og annen motstand mot den samme trusselen? Eller uttrykt med en litt annen vektlegging av perspektivene: Hvordan står vi som stat best opp mot islamismen og islamistene internasjonalt og hvordan bør vi som nasjon kjempe den samme kampen her hjemme?

Det kan være på sin plass å se spørsmålene i historisk sammenheng, og da velger jeg å begynne med det som trolig var det moderne Norges første berøring med islamistisk vold rettet direkte mot norske borgere, attentatforsøket mot forlegger William Nygaard i 1993. Nygaard var sjef for Aschehoug forlag som nylig hadde gitt ut britisk-indiske Salman Rushdies «Sataniske vers,» en bok som etter sigende fornærmet og krenket muslimenes profet. Fra øverste hold i Iran medførte dette en fatwa, en religiøst motivert dødsdom mot ikke bare forfatteren, men også andre i den vestlige verden som hadde med bokutgivelsen å gjøre. Dette siste var det kvalitativt nye, det som markerte overgangen til en mer ekstrem og utadrettet fase i de troendes kamp for militant islam. Nå skal det innrømmes at offentligheten ikke sikkert vet at drapsforsøket mot Nygaard var islamistisk motivert, men svært mange tegn tyder i den retningen som senest oppsummert av Odd Isungset i den meget leseverdige boken «Hvem skjøt William Nygaard?» fra 2010.

Siden har det gått slag i slag, men med tydelig akselerasjon etter årtusenskiftet hva gjelder selvhevdende islamistisk aggresjon mot Vestens verdier, mennesker og land. Forskjellen fra for 25 år siden er at det muslimske innslaget i vestlige befolkninger nå er betydelig større nærmest overalt. Delvis som følge av dette finner islamistisk retorikk så vel som gjerninger i dag betydelig støtte innenfra i europeiske land som Norge hver gang konflikter tilspisser seg. Seneste storskala omdreining av skruen var ISIS’ lynhurtige aggresjon i Midtøsten i sommer og høst paret med internasjonale trusler: Det i prinsippet verdensomspennende khalifatet er etablert, sa de, og man vil ikke gi seg før Allah og hans profet innrømmes overhøyhet over hele jorden, uavhengig av hvilken kulturell bakgrunn og historie man måtte ha i ulike ikke-arabiske verdensdeler. Nærmere en tydelig krigserklæring mot alle som står Allah imot, kan man knapt få seg servert. Hva har da responsen vært fra vårt og andre vestlige lands side?

Litt variabel kan man trygt si, men sikkert er det at ingen statsledere later til å ta krigserklæringen som nettopp en krigserklæring. Man er selvsagt i Norge så vel som i andre land bekymret for ISIS’ stedlige adferd med massemyrderier på lokale motstandere vekslende med mer spektakulære hodeavskjæringer av tilfangetatte vestlige sivile, og med god grunn. For å uttrykke det meget forsiktig er det slett ikke sikkert at selv gjentagne fakkeltog og avsynging av ens de mest hjertegode sangene vil bidra vesentlig til å bedre situasjonen.

Heldigvis har USA valgt en annen og mer aktiv tilnærming og har begynt å gi ISIS’ lokale motstandere luftstøtte. Andre har fulgt opp med tilsvarende innsatser. Enn så lenge er ikke Norge blant dem i og med at vi i første omgang kun stilte med et transportfly samt fem offiserer til forhandlinger og planlegging i Tampa, Florida. Men så kom altså meldingen for noen få uker siden om at en kontingent spesialsoldater skulle delta fra norsk side. Man spør seg: På hvilken måte? Og hvilken nytte vil det ha?

Først skal innrømmes at 120 veltrente soldater er vesentlig mer enn ett transportfly, så sånn sett representerte beslutningen et klart «fall framåt.» Britisk presse melder at deres SAS-men allerede gjør vei i vellinga der nede, og påstandene står til troende. Norske FSK-soldater er ikke mindre dyktige. Religiøse fanatikere med automatvåpen og kniver klarer seg nok bedre mot sivilister enn de vil gjøre mot godt væpnede, høykompetente soldater.

Uansett skal vi være smertelig klar over at Norge ikke har mye av militær kapasitet å tilby ut over nettopp spesialsoldater og kampfly, hvorav de sistnevnte arbeidet hardt over Libya for få år siden i det som etter mitt syn var en ulykkelig inngripen fra vestlig side. Sånn sett er bidraget fra små land som Norge kvantitativt sett ikke all verden, mer er det som en markering av vilje å regne. Men likevel: Dette er en bra og betimelig beslutning fra regjeringen Solbergs side som tydelig viser hvor vi står i konflikten.

Underligere var det da at statsministeren i mediene presiserte at våre soldater ikke skulle delta i krigshandlinger, de skulle bare bidra med hjelp til å utdanne irakere og kurdere og andre lokale som så skulle stå opp i kuleregnet mot IS og andre aggressorer. Det hele minnet meg ubehagelig om SVs «politiske seier» i regjeringen Stoltenberg i sin tid da de fikk gjennom at norske styrker i Afghanistan ikke skulle kjempe i de farligste områdene, i sør; de skulle med andre ord bare krige litt, men helst ikke så mye at noen ble drept, og iallfall ikke slik at man fikk høre om det og den humanistiske kosen på hjemmebane ble forstyrret.

En slik begrenset bruk av vestlige – i dette tilfellet norske – spesialsoldater ville være underlig, ikke minst fordi slike best lærer opp mer tallrike, lokale stridsmenn ved å lede dem i felt. Trening innen kasernenes piggtrådgjerder kan aldri erstatte læring i praksis. Typisk blir topptrente soldater i mer eller mindre hemmelige utenlandsoppdrag omtalt som rådgivere, eksperter, spesialister eller lignende, og som referert til ovenfor er det all grunn til å formode at amerikanske og britiske eksperter av denne typen allerede har virket i Irak og nærliggende områder i lang tid, dels for å dirigere bomber og krysserraketter, men også i ledelsen av anti-IS styrker. Dersom ikke norske spesialister tillates samme type aktivitet, vil dette svekke ikke bare effekten av bidraget og mannskapenes lokale autoritet, men også Norges prestisje i NATO. Jeg tar for gitt at Solberg ikke bevisst feilinformerer det norske folk og later som om de norske soldatenes virke blir mindre farefullt enn Regjeringen selv innser. Det kan i blant være gode grunner for ikke å si alt man vet, men man bør ikke servere egne velgere direkte usannheter.

Tro for all del ikke at jeg tar lett på at norske soldater skal sette sitt liv i fare for Norges sak i fremmede land. Norske sårede og falne under de pågående og forestående konfliktene mot IS og deres forbundsfeller vil være sterkt å beklage, og både statsministeren og alle andre nordmenn skal konstant ha dette perspektivet for øye når Norges involvering vurderes. Men det er nå en gang livsfarlig å være soldat, ikke minst i Midtøsten; dette vil alltid være en del av kontrakten mellom stridsmenn og den stat de kjemper for. Heller ikke norske soldater er unndratt sammenhengen. Profesjonelle soldater skal brukes slik det best gagner oppnåelsen av de strategiske målene politikerne og forsvarsledelsen har satt. Dette kan i verste fall koste dem livet.

Man må ha klart for seg at IS’ krig i Levanten nå er del av en global kamp mot alle de ser som islams fiender. Khalifatet er etter sin natur verdensomspennende. Det er nettopp dette som etter mitt syn legitimerer Norges deltagelse; vi går til krig (politikerne kan godt kalle det noe annet ut fra juridiske eller politiske flisespikkermotiver – eufemismenes antall er legio – men «krigslignende operasjoner» er det, og da kan man godt bruke det mest grunnleggende og enkle ordet) for å beskytte oss selv og våre verdier, ikke primært for å hjelpe kurdere eller irakere eller andre lokale samme hvor jammerlig synd det måtte være på dem. Vi kjemper for oss selv og våre venner, og for dette er vi villig til å risikere nordmenns liv.

Hvordan driver vi kampen mot IS og deres ideologi på hjemmebane? Ikke godt, våger jeg å påstå, farlig naive som vi ennå er. Man velger stort sett å lukke øynene og bortforklare mye av det ubehagelige som skjer, hvilket ikke er en farbar vei i lengden. Vi later som om angrepene mot vestlige verdier og mennesker er enkeltstående hendelser, som om de ikke inngår i et overgripende, religiøst motivert mønster der fremming av den egne ideologien er drivkraften eller fellesnevneren. Stilt opp mot dette kroniske presset har både sivile og militære myndigheter et ansvar for å vise klokskap så vel som sivilt og militært mot. Det lykkes ikke alltid. De sistnevntes oppfordring til militært personell om, av hensyn til terrorfaren, ikke å bære uniform mer enn strengt nødvendig når de ferdes i det norske samfunnet, sender i så måte et uakseptabelt signal til folket.

Også i Afghanistan opplevde vi at norske soldater døde i kamp mot islamister samtidig som deres meningsfeller hadde et fristed i vårt eget land. Dette er uakseptabelt. Vi kan ikke late som om militant islam bare er enda en av de mange rare trosretningene som verden er så overfull av; vi snakker her om en aggressiv religiøs-politisk ideologi som representerer en reell fare for oss. Det har dens forkjempere vist over minst 25 år nå og i stigende grad. De kommer ikke til å kreve mindre om vi gir etter litt, det er ikke slik disse fanatikerne er skrudd sammen.

Vi gjør altså rett i å delta i Vestens kamp mot militant islam representert ved IS og andre, og vårt bidrag slik regjeringen har fastsatt det er kanskje omtrent så mye som vi i dag kan stille gitt vårt minimalistiske forsvar. Trolig er de utlovede 100+ spesialsoldatene det nyttigste Norge har å tilby.

Enda viktigere er imidlertid at vi ser til å forbedre vårt mentale forsvar her hjemme, vår vilje til å stå opp for eget samfunn og egne verdier. En forutsetning i så måte er at vi erkjenner hva som holder på å skje rundt oss, hvilken utvikling verden er inne i, og at vi slutter å akseptere en islamisering av Norge. Så pass skylder vi våre soldater som skal slåss med våpen i hånd mot fienden som truer oss.

Les også

Den nye IS-tiden -
ISIS før og nå -
Matriosjkakrigen -
The Nobel art of… -
En ny rolle for NATO? -
Hvorfor ingen norsk krigsfilm? -
Norges militære forsvar -

Les også