Kommentar

Det er særlig når man står overfor de mest alvorlige tingene, at man føler behov for å ta humor til hjelp. Den halvt fleipende overskriften viser hverken til smakfulle fløteprodukter eller til jordens kaldeste klimaperioder, hvorav den foreløpig siste sluttet for vel ti tusen år siden. Nei, jeg snakker om den materialiserte uhyggen som før gikk under navnet Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS), alternativt Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL), men som nå foretrekker å kalle seg bare Den islamske staten (IS). Det er ikke lenge siden jeg skrev om ISIS her, men ting skjer raskt nå og jeg vil gjerne igjen avlegge dem et verbalt besøk. Ikke minst oppfatningen av organisasjonen og oppmerksomheten om den i Norge og Vesten for øvrig er i endring. Det er disse aspektene ved vårt forhold til IS, ISIS og ISIL jeg vil konsentrere meg om.

En eldre svensk kollega av meg med gjennomgående tidsriktige meninger om dette og hint sa her forleden: «Er det ikke underlig hvordan vi ser ut til å ha oversett ISIS og deres meningsfellers suksess?». Tja, det er definitivt ikke i alle kretser at ekstrem og voldelig islamisme er blitt oversett, hverken i Norge eller Sverige, ikke minst documentianerne kan vitne om den saken, men noe rett hadde vel mannen: ISIS’ adferd de siste ukene har medført en endring i tradisjonelle mediers oppmerksomhet rundt og dekning av forholdet mellom islamistiske organisasjoner og oss, og dette er ved å påvirke det politisk-ideologiske stemningsklimaet både i Skandinavia og ellers. Iallfall litt har folk fått øynene opp.

Endringen var etter min mening merkbar allerede under sommerens konflikt mellom Israel og naboen. Ikke så å forstå at ikke NRK og nesten alle avisene fortsatt stod trygt plantet på palestinernes side – og da mener jeg at de støttet palestinerne mot Israel, ikke mot Hamas selv om sistnevnte nok er en farligere fiende for dem på mange måter – men det var en antydning av «change» (en virtuell mynt erlegges pliktskyldigst i Obamas bøsse som betaling for bruk av ordet!) i luften som er blitt enda mer påtagelig de siste par ukene. At begivenhetene i Midtøsten falt sammen i tid med en terroralarm i Norge, bidro selvsagt i sammenhengen. Man innså at Israels fiende ikke bare er palestinerne på Gaza, men at disse langt på vei er som representanter å regne for en aggressiv, religiøs-politisk offensiv mot ikke-muslimer – både jøder, kristne og andre – og der Israel bare er første hinder på veien mot større regional så vel som global innflytelse og makt. Skjønt egentlig innså man ikke dette fullt ut, naturligvis, det ville vært for massivt et steg, man ante snarere at det kunne ligge mer bak konflikten enn man tidligere hadde festet seg ved. Derved ble støtten mer dempet enn før på gatene så vel som i mediene, mer betinget og preget av at man indirekte innrømmet at andre synspunkter ikke bare var mulige, men hadde en hel del for seg.

For det er noe helt spesielt ved korsfesting og halshugging av fanger, noe som får folk til å stoppe opp og begynne å lure på hva som skjer. Kanskje løftet ikke Hvermannsen blikket første gang (jeg vet, tilsvarende uhyrligheter skjedde også enda tidligere, men la gå med det nå…), da den engelske soldaten Lee Rigby ble bestialsk myrdet på Londons gater, da kunne man kanskje ennå riste skinnet, se bort og late som om de to gjerningsmennene var hinsides all religiøs og politisk fornuft. Men når det samme gjentar og gjentar seg i Allahs navn, da begynner selv godtroende og ønsketenkende europeere å innse at her har de å gjøre med noe de ikke har vært kjent med før, ikke i manns minne, noe fremmed og farlig. Man kan feilaktig omtale det som middelaldersk eller lignende, men etter en stund blir det vanskelig å se bort fra fellesnevneren ved alle de grusomme voldsepisodene: de er religiøst begrunnet, drepingen skjer for å fremme den egne religionen, islam.

Man skjønner at en av hensiktene med drapene er å fremkalle frykt, og normale mennesker blir da også redde. Redselen og kvalmen forsterkes om man velger å utsette seg for noen av mange youtube-snutter som er tilgjengelige, der IS-kjempere på avskyelig vis dreper tilfangetagne regjeringssoldater og andre som de oppfatter som uverdige, slakter dem ned så blodet bokstavelig talt flyter. Rustad har fullstendig rett i at vi her har å gjøre med et «grusomhetens teater,» en bisarr IS-mediert fusjon av tidløs menneskelig ondskap med moderne informasjonsteknologi for å spre budskapet: Khalifatet er kommet og det vil bli utvidet. Verden tilhører de rettroende, mener islamistene; de øvrige vil det gå meget, meget ille.

Hva skal vi stille opp mot dette ute og hjemme? Som alltid er korrekt diagnostikk av største betydning; den være presis og gå til roten av problemet. Deretter gjelder det å fatte de rette beslutningene og ha kraft til å gjennomføre dem; kort sagt, man må trekke nødvendige behandlingsmessige konklusjoner for å holde seg til medisinsk språk.

Man må først og fremst innse at problemet er internasjonalt og generelt og ikke representerer noen særegenhet ved akkurat IS; dette er bare den foreløpig siste av flere lignende, ekstremt voldelige organisasjoner som står for hat mot alle vantro og frafalne, og ganske spesielt mot Vesten og alt vi står for. Man må dessuten snart innse at religionen – den absolutte tilbedelsen av Allah – går som en rød tråd gjennom denne typen ekstremisme; alt annet er intellektuelt uærlige bortforklaringer. Å late som om ikke islam er det sentrale limet som binder islamistiske terrororganisasjoner og –stater sammen, er løgnaktig, foraktelig og farlig. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke finnes muslimer både her til lands og andre steder – svært mange til og med, sikkert de fleste – som absolutt ikke vil ha noe å gjøre med den ekstrem-voldelige adferden til IS og lignende bevegelser, og man kan håpe at disse fremtidig vil bli mer tydelige i sin avsky for det de verste islamistene gjør i religionens navn. Demonstrasjonen i Oslo 25. august kan sees som et skritt i den retning, men heller ikke mer. Problemet er at alt for mange muslimer som lever i tradisjonelt kristne land, svært lenge nå har vært og fortsetter å være apologetiske hva gjelder islamisme, både den voldelige og den som bare arbeider med ord, krav og bønner. Vi husker dessuten for mange episoder med brenning av både amerikanske, danske og norske flagg i ulike sammenhenger, for mange påstander om at det egentlig er europeernes rasisme som ligger til grunn for de eksisterende problemene mellom muslimene og opprinnelsesbefolkningen, for mange direkte og indirekte unnskyldninger av aggressive, unge trosfeller. Vi har sett islamismen utbre seg i våre land i ly av prinsippet om likebehandling som den vestlige verden har opphøyet til øverste lov overfor alle religioner, og vi har fått nok. Jonas Gahr Støre og andre ønsketenkende multikulturalister fra mange partier innen det norske politiske spekteret har inntil helt nylig sagt at islamisme ikke er noe problem i annerledeslandet Norge, og de har hatt feil; det beste man kan si om dem, er at de har vært grenseløst naive.

Hva må nå gjøres? Den avgåtte US Marine Corps-generalen John R. Allen uttalte nylig (denne lenken til TV2 er et godt sted å begynne) at IS representerer «en fare vi aldri har sett maken til.» Han påpeker akkurat det jeg har hevdet ovenfor, nemlig at organisasjonen er forkjempere for khalifatet som bekjemper alle «vantro» og «frafalne» over hele verden, og at de følgelig vil behandle alle vestlige som de nå drepte journalisten Foley om de bare blir sterke og mektige nok. De må ødelegges, sier Allen, og det er Vesten som må gjøre det, under USAs lederskap, andre har ikke makt til å stå imot i de områdene der de makter å gjøre sin innflytelse gjeldende. Jeg er redd Allen har tennerskjærende rett, men samtidig frykter jeg for at viljen til å gripe inn militært ikke er stor selv i USA i øyeblikket.

Min tillit til president Obama er beskjeden, og jeg kan vanskelig se for meg at han vil involvere den amerikanske forsvarsmakten overfor en islamistisk fiende i noe som minner om en sivilisasjonskrig i Samuel P. Huntingtons betydning. Men jeg kan ta feil. Uansett går hans 8 år ved roret nå mot slutten og ingen aner hva etterfølgerens politikk vil bli. Jeg kan bare håpe at vedkommende vil være mindre «forstående» overfor muslimers kritikk mot viktige sider ved Vestens frihetsidealer enn det som er politisk korrekt i liberale kretser i USA. Vi vil trenge en tydelig leder når tidene blir hardere, og det vil de bli. Jeg kan dessverre vanskelig se for meg at han vil komme fra vårt kontinent.

For Norges del som for andre europeiske land gjelder at vi må ta delta i kampen mot den aggressive islamismen etter evne både ute og hjemme, og ikke bare politisk. Blir det aktuelt, må vi bidra med mer enn det ene Herkules-flyet øremerket humanitær innsats som later til å være vår nåværende andel av kampen mot IS i den nordlige delen av Irak. Dette kan medføre militær innsats om slikt skulle bedømmes å være nødvendig, eventuelt i form av materiell og annen støtte til islamistenes lokale fiender, for vi snakker her om en konflikt som er av fundamental betydning også for oss. Selvsagt må eventuelle norske innsatser skje innen rammen av NATO og først og fremst i samarbeide med USA; det er dette landet som er vår viktigste allierte, ingen andre. Hva FN eventuelt måtte ha å si om saken, bekymrer meg mindre. Det finnes alt for mange røverstater i denne såkalte verdensorganisasjonen til at dens moralske og politiske votum kan tillegges betydelig vekt.

Her hjemme må vi nå endelig si farvel til snillismen og naiviteten, inklusive forestillingen om at alle som kommer hit, vil bli sekulære demokrater bare vi behandler dem hensynsfullt og fair etter ankomst til Norge. Likhetsprinsippet, at alle skal behandles likt i innreisespørsmål uansett religion og kulturell bakgrunn, har vist seg å være ulykkelig i og med at det har medført import av en aggressiv og truende religion som er farlig for oss. Den terapeutiske konklusjonen er enkel, men formodentlig uspiselig for de «gode menneskene» som har makten: Unngå fremtidig storskala innvandring av muslimer og vær ytterst tydelig på at islamistiske markeringer ikke har noen plass i det norske samfunnet. At fredelige og arbeidssomme muslimer derigjennom vil bli urettferdig rammet, er beklagelig, men slik «collateral damage» er dessverre ikke til å unngå. Ønsker man å propagandere for islamisme, så får man gjøre det annetsteds, ikke mens man nyter privilegiene av norsk statsborgerskap, norske trygderettigheter og annet som hører vårt samfunn til. Konkret må det snarest åpnes for tilbaketrekking av statsborgerlige rettigheter og fjerning av innrømmet norsk statsborgerskap dersom norske statsborgere de facto kriger mot norske interesser som del av den islamistiske angrepskrigen mot Vesten.

Det får være nok nå med silkehansker i møtet med islamismen. Hele vårt vestlige samfunn står under angrep fra denne politisk-religiøse ideologien, og dette gjelder Norge like vel som våre europeiske, amerikanske og andre naboland. Angrepet er alvorlig og har dessuten tiltatt i styrke. Da skal vi forsvare oss og andre som angripes av de samme onde maktene, overalt der angrepene skjer og med de midler og våpen som måtte være nødvendige.