Kommentar

Det finnes mange skap man kan komme ut av; selvavsløringer har vært besynderlig populære i noen år nå. Jeg bidrar herved mitt med følgende innrømmelse: Ja, jeg leser svenske aviser. Det lyder kanskje smått bisart, til og med masochistisk – her er det bare å legge seg paddeflat, en annen tidsriktig mestringsstrategi – men flere ganger i uken er jeg innom nettutgavene av Aftonbladet og Expressen, samt noe sjeldnere Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet, for riktig å plaske rundt i grannelandets virkelighetsforståelse. Når denne lesningen dessuten pares med enda hyppigere elektroniske besøk hos gratisutgavene av Dagbladet, VG og Aftenposten, så får jeg et temmelig godt bilde av hvordan den svensk-norske aviseliten mener seg å forstå verden.

Selv om man prøver å holde seg helt unna helse og pupper, foppall og kjendiser – blant journalistikkens kjerneområder, ser det ut til – og retter lesningen inn mot enda mer sentrale deler av avisenes samfunnsoppdrag, så er det stort sett forutsigbart venstreræl man finner spaltene fylt med: Gjengangere er snakk om det egne landet som moralsk stormakt som må gjøre mer for verdens trengende, okking over folk på høyresiden som ikke tror på menneskeskapt global oppvarming, samt allmenn harselering over Fremskrittspartiet i Norge (Anundsen ser for tiden ut til å ha overtatt rollen fra Listhaug som fiende numero uno) og Sverigedemokraterna i Sverige. I det siste mener jeg likevel det er tilkommet en litt annen og usikker tone i deler av rapporteringen og kommenteringen, en antydet fryktsomhet som kolliderer med den før så unisone fremstillingen av muslimer som krenkede og nødstedte; det er omtalen av Den islamske statens lokale så vel som globale framferd jeg snakker om.

wolfgang.hansson

Wolfgang Hansson (bildet), en av de riktig tunge journalistene i Aftonbladet, formulerte nylig den gryende usikkerheten og engstelsen på følgende måte: «Kan ingen stoppa Islamiska staten?». Dagen etter så man på forsiden av samme avis, som tross alt er blant Skandinavias aller største, oppslagene «Han värvar unga i Stockholm – till IS» og «Säpo: Vi är utsatta för ett enormt tryck.» Fra underoverskriften til sistnevnte artikkel gjengir jeg:

Situationen med svenskar som ansluter sig till IS är exceptionell enligt Säkerhetspolisen.

Allt fler yngre lockas dess­utom av terrorsektens brutala budskap.

– Det kan inte fortsätta rekryteras. Då kommer vi till sist inte klara det, säger Säpo-chefen Anders Thornberg.

Lignende artikler kommer nå ukentlig på begge sider av Kjølen.

Jeg tror ikke dette er skrekkoppslag ment å skulle betale lønnen til bladsmørerne og deres sjefer. Vi er vitne til genuin og økende uro, om enn i tidlig fase, begynnende frykt for at IS (eller ISIS, ISIL, Da’esh eller hva man nå skal kalle dem; kort sagt islamistiske terrorister med internasjonale ambisjoner) faktisk mener det de sier og prøver å gjennomføre. De journalistiske talsmennene for allmennheten er ikke like sikre lenger på at de vil kunne fortsette å leve trygge liv, på at sivilisasjons- eller religionskrigen – dette massivt politisk ukorrekte som man helst ikke vil erkjenne eksistensen av – kun finnes i høyreekstreme, konspiratoriske bøker og blogger eller iallfall så langt unna at man ikke merker snurten av den på steder som Söder og Frogner der man vanligvis stikker innom for å ta seg en velfortjent kaffe latte. La oss gripe fatt i denne nyoppståtte engstelsen og spørre konkret: I hvilken grad står vi overfor en reell, farlig trussel, og hva har vi å sette imot den aktuelle politisk-religiøse vekkelsen og alt svineriet den fører med seg?

Spørsmålet har to sider: faren og vår evne til å forsvare oss. Hva førstnevnte angår, så er det åpenbart at situasjonen er alvorligere nå enn den var for fem år siden, enn si for noen tiår siden. Siden islamistenes religiøse raseri for første gang i moderne tid traff våre vestlige kristen-sekulære samfunn etter publiseringen av Rushdies «Sataniske vers» i 1988, er jihadistisk vold på våre gater blitt om ikke vanlig, så i alle fall ikke lenger noe man er storstilt forbauset over hver gang det forekommer.

Vi, altså folket i valg og politikerne som derigjennom er tildelt makt på våre vegne, har år for år økt faren for jihadistisk vold i våre hjemland gjennom den politikk som er ført, det er den nakne sannhet og bakgrunnen for bruken av ordet «selvvalgt» i tittelen, og det er på høy tid at vi innrømmer dette for oss selv. Samtidig med at man utenfor Norge har sett økende bruk av terror fra islamistisk side for å fremme egne religiøst-politiske mål, har vi nordmenn tillatt en økning av den islamske befolkningen i eget land som er uten historisk sidestykke. I all hovedsak har dette skjedd gjennom innvandring; om ved mottak av flyktninger, familiegjenforening eller annet er i sammenhengen uviktig. Innen denne raskt voksende delen av befolkningen finnes også de – hvor mange er ukjent ikke bare for meg, men dessverre også for våre politikere og sikkerhetsmyndigheter – som deler vesentlige elementer av den islamistiske verdensanskuelsen; noen støtter voldsanvendelse som del av jihad, hellig krig, andre gjør det ikke. La meg si dette tydelig nå så jeg slipper å komme med samme klargjøring senere i teksten: Med påpekningen ovenfor mener jeg ikke, som jeg heller ikke skriver det, at et flertall av muslimene i Norge, enten de har norsk pass eller ikke, går inn for bruk av terror for å fremme islamske interesser, det være seg i vårt land eller i utlandet. Men den muslimske delen av befolkningen utgjør det bakland hvorfra voldelige jihadister i vårt land kommer, foruten at de utgjør hovedbasen av troende hvorfra misjonering foregår, noe som i sin tur skaper et økende antall etnisk norske konvertitter.

Det fantes kanskje en tid da dette nye innslaget i befolkningen kunne anses som i hovedsak eksotisk og sjarmerende, den gang da den norske befolkningen var nesten komplett homogen etnisk og kulturelt; jeg er ikke enig i betraktningen, men gitt det daværende erfaringsnivå er den forståelig. I dag, derimot, vet man bedre med mindre man har latt utsynet begrenses så mye av de dominerende godhetsprinsippenes skylapper at realitetsprøvning av egen tro og ideelle forestillinger ikke lenger er mulig. Vi vet at mottaket av et betydelig antall muslimske migranter – noen lovlydige, andre ikke – til Norge de siste tiårene har skapt uro i samfunnet, og i et videre europeisk perspektiv vet vi at den samme politikken også der har ledet til de samme problemene, inklusive betydelig religiøst motivert terror og vold. Dersom politikernes første plikt er å sørge for egne borgeres ve og vel, hvilket jeg holder som et grunnpremiss, så er det veldig vanskelig å oppfatte den førte politikken som forsvarlig. Uføret vi står i er selvvalgt og selvpåført.

For det er ikke slik – trass i alle forsikringer fra offisielt hold om det motsatte – at terroren utført av islamister er enkelthendelser uten årsaksmessig sammenheng. Nei, den politisk-religiøse bevegelsen som jeg og mange andre velger å kalle islamisme for å skille fenomenet fra fredelige muslimers private religionsutøvelse, har erklært krig mot den vestlige verden og alt dens vesen, intet mindre. Nå senest er det IS som slår på krigstrommene. Noen innvender at man ved å ta slike krigserklæringer alvorlig, «spiller islamistenes spill,» man innrømmer dem en større rolle enn de fortjener. Argumentet har meget begrenset gyldighet; reelle farer forsvinner ikke ved at vi benekter dem.

Å overse islamistenes krigserklæringer kunne kanskje vært en rimelig respons på et visst tidspunkt av historien, som før Khomeinis maktovertagelse i Iran på slutten av 70-tallet eller før flyattentatene 11. september 2001, men er det ikke i dag. IS er ingen ADHD-gjeng av uskikkelige gutter som trenger et utvidet aktivitetstilbud. De er en farlig fiende som dreper sine motstandere i tusentalls, muslimer som ikke-muslimer, systematisk og på en nærmest rituelt brutal måte når høvet byr seg, og de gjør dette fordi de ønsker å etablere et globalt gudsrike, et kalifat. Dessuten må understrekes det som siste året har gått igjen rent faktamessig i alskens nyhetssendinger, men som ennå ikke riktig har trengt inn i hode og hjerte hos beslutningstakerne: IS har suksess. De vinner militært, i alle fall foreløpig og i betydningen at de legger under seg store områder og akkumulerer stor rikdom, og dessuten vinner de kampen om hjertene innen betydelige sjikt av muslimsk ungdom i alle land. Engstelsen og uroen hos tidligere likegyldige eller bortforklarende journalister er altså klart berettiget. Jeg deler uroen, og det gjør også mange andre vanlige nordmenn og svensker.

Stilt overfor en slik alvorlig trussel, for den er intet mindre, hva gjør de myndigheter som vi, folket, har valgt til å beskytte oss? Så vidt jeg kan se ikke stort. Egentlig er det enda verre: De ikke bare underfinansierer militæret og andre sikkerhetsorganer og pålegger dem driftsmåter og holdninger som hverken er regningssvarende eller på annet vis effektive, men samtidig fortsetter de den samme ukloke politikken som har bidratt til at fienden nå kan gå tilnærmet fritt på våre gater. Importen av muslimer fra Midt-Østen og Nord-Afrika fortsetter. Det aller verste er at myndighetene fremdeles, trass i at folkets uro nå begynner å gjøre seg gjeldende også i mediene, later som om det aller meste fremdeles er helt i orden: De nekter å se den røde tråden i terroren, i de verbale og fysiske angrepene mot oss og vår måte å leve på. Dette er grov fornektelse av virkeligheten, og intet er farligere når man står overfor en truende situasjon.

Den aktuelle faren kan minskes om ikke fjernes helt, men da må man slutte å leke snill og late som om den store verden rundt oss er en global Kardemomme by. Staten Norge må begynne å tenke mer på sine egne borgeres langsiktige trygghet og mulighet for å virke i et demokrati slik vi kjenner det, hvilket inkluderer full og reell rett til enhver religionskritikk, og mindre på fremmede som på ulike måter og med ulike begrunnelser ønsker å dra nytte av de goder norske borgere besitter i eget land. Vi kan ikke fortsette å slippe inn mennesker som er farlige for oss, samme hvor såkalt synd det måtte være på dem, når vi derved skader vårt eget samfunn.

Vi må styrke Norges forsvar på alle områder, militært som sivilt. Fra barnsben av må igjen den holdning eller etos etableres som gjør unge kvinner og (ganske særlig) menn villige og i stand til å forsvare sitt eget land, også med våpen i hånd når det blir krevet. Norske stridsmenn skal vite at de har vår fulle støtte, de skal ikke måtte føle seg mistenkeliggjort og nærmest uglesett, som noen vi rett nok holder oss med, men som vi egentlig helst ikke vil hverken se eller ha. Dette krever et mentalitetsskifte. Vi må igjen lære oss å være stolte av og elske vårt fedreland, ikke bare synes at vi bor i et greit, kanskje til og med veldig greit, samfunn. Det siste er ikke nok, det bærer ikke når situasjonen strammer seg til og blir alvorlig.

Vi har som nasjon og samfunn vært inne i en lang og alvorlig blindgate. Dette må vi nå erkjenne, og vi må selv finne veien ut igjen, det finnes ingen andre å stole på eller rope på om hjelp. Selvvalgt hjelpeløshet er foraktelig, ikke kledelig. Journalistene tenker ikke i slike baner ennå, fremdeles fortoner synspunktene ovenfor seg som overspent høyretøv for dem, iallfall som overdrivelser, men de begynner å bli usikre. Når det kommer til stykket, er det ikke sosionomer eller integreringskonsulenter som vil kunne redde dem. De bør helst selv finne ut hvem de er for og hvem de er mot; det begynner å haste.

Jeg liker ikke å skrive ovenstående; jeg skulle så inderlig ønske at det ikke var nødvendig. Hadde det bare vært enda ett blant mange grunnløse rop om «ulv» opp gjennom historien, så ville intet vært mer gledelig. Men det ser ikke slik ut, og følgelig må vi se sannheten i øynene: Vi står som nasjon overfor en stor fare som vi må forholde oss til på en selvransakende, ærlig og rasjonell måte. Gjør vi ikke det, holder vi frem med å tro at alt ordner seg hvis vi bare er snille, tror vel om folk og ikke overreagerer eller provoserer «de sinte,» så er sjansen stor for at det vil gå oss ille.

Les også

Den nye IS-tiden -
Skal Norge bekjempe islamisme? -
IS har erklært krig mot Norge -
Nasjon og forsvar -
Terror i Russland -
Matriosjkakrigen -

Les også