Kommentar

Uskyldige mennesker i alle aldre drepes i den islamistiske terroren i Europa og andre steder. Hvordan forholde seg til disse døde, både til det ubestridelige faktum at de ble sakesløst drept, men også til deres symbolstatus når TV-kameraene vel er slått av, journalistene ikke skriver om dem lenger og alle visne rester av minnesroser og henlagte teddybjørner omsider er fjernet? Videre: At de drepte er ofre, er klart for alle, men hva menes med å kalle dem vitner slik overskriften også antyder?

Det var ikke jeg som sa det først, men derimot ingen ringere enn pave Frans i følge Hans Rustads artikkel av 29. mai: «Er våre ofre også martyrer?» Paven hadde brukt ordet om Manchester-ofrene og satte derved de dreptes skjebne inn i en kristen tradisjon av betydelig historisk symbolkraft og styrke: Ikke for intet har kristne helt siden 200-tallet hevdet at «martyrenes blod er kirkens såkorn.» En slik betegnelse og påstand er relativt lett forståelig hva gjelder enkelte av samtidens ofre for islamistisk terror – minnet om den gamle presten Jaques Hamel som fikk skåret strupen over inne i sin egen kirke for et knapt år siden, melder seg umiddelbart – men for barn og ungdommer på popkonsert fremstår ikke «martyr»-merkelappen som like umiddelbart naturlig. Skjønt kanskje ordet ikke er så malplassert likevel?

Skal man forstå en gitt terminologis indre logikk og uttrykkskraft, er det alltid klokt å gripe tilbake til ordenes opprinnelige betydning; så også her. For «martyr» betyr egentlig «vitne» på gresk, både i dagens moderne språk og på oldkirkens tid, og i dette perspektivet blir det ekstra interessant å vurdere martyrstatusen til endog tilfeldige, sekulære voldsofre uten uttalt kristentro eller forhåndsvissthet om hva de hadde i vente. Hva vitnet og vitner de om?

Étt er åpenbart: De vitner om statens manglende evne til å sørge for borgernes sikkerhet, og dét til og med etter at lignende terrorangrep har skjedd ikke bare én, men gjentatte ganger før og i mange byer og land. Vi befinner oss folgelig i en situasjon der man fra maktelitens side enten ikke har maktet å sikre uskyldige barn, voksne og gamle mot varslet terrordød, eller man har ikke brydd seg med advarslene, i det minste ikke i tilstrekkelig grad til å reagere effektivt på dem. Hva kunne og burde man gjort? Profylakse var mulig på ulike nivåer og kunne rommet en rekke forholdsregler.

Diverse tiltak av fysisk natur treffes nå mange steder, i særdeleshet forut for store arrangementer der tallrike «myke mål» finnes tilgjengelige for jihadistisk vrede. Dette er både vettugt og trolig også regningssvarende enten det dreier seg om «koranklosser» av betong i europeiske bygater og foran bygninger, strategisk parkerte busser ved Karl Johans gate på 17de mai, eller et utall andre kløktige forsøk på å forpurre drapsmennenes planer. Alt slik profylaktisk arbeid følger i sporet etter utbyggingen av ekstremsikkerheten på våre flyplasser siden Palestina-terrorismens barndom på 1970-tallet. Likevel står det klart at man ikke kommer til målet ad denne vei alene.

Det er for mange potensielle terrorister og for få voktere i våre samfunn, dét er den bleke sannheten, et profylaktisk problem eller «utfordring» som kunne vært tatt tak i på minst to hovedmåter. I tillegg til disse kommer også den brede viften av ulike «sosionomtiltak,» altså slikt som har med flere pingpong-klubber, bedre tilgjengelighet av omsorgsfulle armkroker og mye annet vi stadig får høre at behøves dersom muslimske ungdommer ikke skal bli militante motstandere av Vestens levevis. Alle disse «vi må gjøre enda mer»-påpekningene har både jeg og andre nordmenn fått langt opp i både hals og vranghals nå, så jeg velger å se bort fra dem i sammenhengen.

Mest grunnleggende ville det være – siden det uomtvistelig er muslimer som utgjør gruppen hvorfra islamister, både aktivt voldelige og andre, kommer – å se til at rekrutteringsgrunnlaget blir så smalt som mulig. Et samfunn uten muslimer er et samfunn uten islamistisk terror, såpass er brennsikkert. Kun i noen land i sørøst fantes på vårt kontinent inntil for få tiår siden store minoriteter av muslimer, altså før myndighetene åpnet opp for innvandring på enn den ene, enn den andre måten (som såkalte flyktninger, ved familiegjenforening og meget annet; hvordan spiller i sammenhengen ingen rolle). Får man stopp på innflødet av muslimer til våre land, så vil færre – kanskje ikke forholdsvis, men bestemt i absolutte tall – ta de ekstra skrittene over i voldsadferd til gudens ære. Ganske særlig er så tilfellet dersom man samtidig setter i gang programmer for å kaste ut dem som aktivt har vist at de ikke passer inn, naturligvis i første rekke alle som ikke har lovlig oppholdstillatelse, men også de som begår forbrytelser eller bedriver religiøs-politisk propaganda innen jihadistisk tradisjon. Slikt og slike er helt enkelt ikke velkomne hos oss, i våre europeiske samfunn, et faktum som må kommuniseres tilstrekkelig tydelig til at alle forstår hvilke spilleregler som gjelder. I klartekst: Stenges innflødet samtidig som strømmen snus tilbake til landene de kom fra, så minskes rekrutteringsgrunnlaget for jihadistisk vold i Europa. Slikt ville være kraftfull primærprofylakse og et særdeles klart signal om hvor skapet skal stå – hva hilser vi velkommen og hva ikke innen våre land og samfunn – sett fra et norsk og europeisk ståsted. Det ville være noe kraftfullt australsk over implementeringen av en slik politikk for å stoppe både illegal innvandring og importert terrorisme, og av Australia kan vi lære mye i disse spørsmålene.

Den andre måten å muliggjøre en mer effektiv overvåkning av potensielle terrorister på er ved å gjennomføre konsekvent sannsynlighetsprofilering av mulige gjerningsmenn for slik å gjøre screeningen overkommelig. Det er tåpelig å følge et likhetsprinsipp der bestemødre fra Røros følges like aktivt som enslige «flyktningebarn» fra MENA-landene i alt fra sikkerhetskontrollen på Gardermoen til annet jeg ikke engang kjenner til. Muslimer, og igjen naturligvis i særdeleshet de som har vist selv den minste tilbøyelighet til voldsforherligelse, må overvåkes særskilt; dette er nå nødvendig. Påstander om at slike tiltak fra statsmaktens side ville representere diskriminering eller endog rasisme, er ikke åpenbart grunnløse, men må likevel tilbakevises, for effektivitetskravene til sikkerhetsmyndighetene er blitt for omfattende og konsekvensene ved å mislykkes er for grufulle. Vi kan ikke leke sikkerhet lenger, late som om Hassan og Hansen, Mons og Muhammed befinner seg i samme risikogruppe hva adferd angår. Statens primærplikt, å trygge borgerne mot angrep utenfra så vel som innenfra, tillater ikke mer liksompolitikk. Skjønner ikke folket dette ennå, så kommer de til å lære når enda flere barn er sprengt i filler i europeiske storbyer av angivelig forurettede islamister som foregir å bekjempe korsfarere ved å ta livet av fullstendig uskyldige mennesker. Dette kan helt enkelt ikke tillates lenger. Mottiltakene må dimensjoneres etter faren.

Selvsagt vil alt dette medføre at mange uskyldige muslimer utsettes for mindre begunstigende behandling fra myndighetenes side enn det som gjelder for den opprinnelige befolkningen, en omstendighet jeg gjerne beklager, men slik er virkeligheten blitt i og med økende press og trusler. Det er alt sammen «tough luck,» kunne man si, en av mange urettferdigheter som livet er fullt av. Kanskje kan man se det som en mildere form for slagmarkens ikke sjelden dødelige «friendly fire» som noen uheldige rammes av, men det er vårt land som angripes, ikke deres. Helt konkret og tydelig: Norske myndigheters hovedansvar er det norske folks sikkerhet, ikke nyankomnes bekvemmelighet på den ene eller andre måten. Så krass er virkeligheten og må den også være.

Terrorofrenes utimelige død må lede til ny forståelse og en skjerpet sikkerhetspolitikk fra storsamfunnets side, ellers tar ikke vi, de heldige overlevende, deres funksjon som martyrer, som vitner, tilstrekkelig alvorlig. Fra tidligere tiders vitneberettelser vet vi at mange av dem utholdt umenneskelige påkjenninger for å kunne nettopp vitne og varsle om det de hadde sett og var blitt utsatt for. I dette perspektivet er det at også de døde blir i stand til å påvirke ettertiden, dersom vi altså ikke snur oss bort og ser en annen vei, men våger å ta på alvor hva deres voldsomme død faktisk representerer.

Jihadistene har erklært krig mot oss, mot hele den vestlige sivilisasjon og dens mennesker; i hvilke aldre og innen hvilke yrker spiller ingen som helst rolle. Vi er vantro og skal drepes eller tvinges til underkastelse, hvilket er ordet islams opprinnelige betydning. Avvisningen av at en slik ensidig krigserklæring faktisk finnes, er pjatt fra virkelighetsfornektende makthaveres side. Jihadistisk terrors hoveddimensjon er religiøs, det er den bitre sannheten. Når ledende samfunnspersoner som Stoltenberg, Solberg, Merkel og mange andre fra «all walks of life» nekter å innse dette, er de med på å forverre problemet, de bidrar til å forskyve det i enda farligere form inn i fremtiden. For dette er ikke noe som vil gå seg til med tiden om bare litt ekstra dialogpolitikk settes inn, det har 1400 års muslimsk ekspansjonshistorikk vist til fulle. Jihadistterror brenner ikke ut av seg selv, samme hvor mange journalister og andre forståsegpåere  som tilrår passivitet fra Vestens side i møtet med den nygamle brutaliteten.

Det finnes én og bare én måte å vise de drepte ære på, at vi lærer av det som er skjedd. Ingen av de døde – enten de var tunghørte ungjenter på vei hjem fra skolen, popmusikktilhengere eller gamle prester – får så mye som en eneste dag tilbake av livet ved at vi skjønner og erkjenner hva det var som rammet dem, men slik kald innsikt må likevel ligge til grunn for tiltak som kan bidra til et tryggere samfunn for de etterlatte, for de ennå ikke rammede. Ofrenes voldsomme død inneholder livsviktig informasjon som vi må lære å avlese; derved viser vi tilbørlig respekt for deres vitnesutsagn, for deres påtvungne martyrrolle.

Enhver politiker som bagatelliserer sivilisasjonskampen mellom den kristen-ateistiske verden, eller Vesten, og den muslimske verden – og ja, det er en konflikt mellom oss og dem som foregår samme hva fornekterne sier – må avkles kappe og krage og fratas all makt og innflytelse. Vi skal aldri gi oss, for frihet både hva tanker og ytringer angår er det aller mest sentrale i den europeiske kulturarven. Vi forlanger at også de som er satt til å styre over oss, innser dette. All makt utgår fra folket, og til syvende og sist kan også folket ta makten tilbake om ikke våre foresatte vet å oppføre seg.

Les også

Våre tanker går … -
Brukes terroren politisk? -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Besatt eller fri? -