Som gutt sloss jeg stadig med min seks år eldre søster. Hvem som hadde skylden, har jeg ingen aning om og hadde det vel heller ikke alltid da det begav seg; vi snakker om slikt tullebråk som finnes i mange søskenflokker når barna bevisst eller ubevisst prøver å klatre i hierarkiet. Uansett må kranglingen og slåssingen ha ergret far noe aldeles inderlig til tider, et forhold jeg i dag har den aller største forståelse for. Hans verbale forsøk på å skape fred bestod som regel i følgende oftest sørgelig virkningsløse appell til kamphanens respektive –hønens intellekt: «Den kloke gir seg!»

Siden har jeg tenkt mye over det han sa. Graden av voksen enighet har gått opp og ned, litt på samme måte som jeg ennå mens konfliktene pågikk, var samtidig både enig og uenig i fars påstand. Det er noen refleksjoner omkring temaet jeg vil dele med dere, for holdningen bak den faderlige oppfordringen bærer mye lengre enn til uskyldig knuffing mellom søsken.

Alle foreldre skjønner oppsiden av argumentet: Barns aggresjon kan være like så objektivt grunnløs som noe annet fenomen i universet, og fra den voksnes synsvinkel er det uansett vanskelig til umulig å se berettigelsen i bruk av knyttenever og biting når tøysekonflikter skal løses. Barn sloss om alt og ingenting, hvilket faktisk er så dumt at selv minstemann, altså jeg, stundom innså det tåpelige ved adferden. Tilsvarende gjelder også for voksne har jeg siden fått lære: Iblant oppfører folk med selv et betydelig antall år på baken seg akkurat like dumt som barn kan gjøre det. De er alt annet enn kloke og unnviker da heller ikke unyttig, skadelig og ødeleggende strid enten vanskelige situasjoner oppstår i arbeidsmiljøet, arv skal fordeles, noe skjærer seg i ekteskapet eller en annen av utallige situasjoner oppstår der klokskap og fred ville vært å foretrekke fremfor dumskap og krig. Men hvor langt strekker seg «den kloke gir seg»-argumentet med sin appell til tanken, forståelsen og forsiktigheten, har det virkelig grenseløs gyldighet?

ANNONSE

Til dette er det at jeg – trass i rotfestet respekt for far som gikk bort så alt for tidlig – må svare nei, og dét et nei som blir mer og mer rungende for hvert tiår som går. Ofte er det klokt å gi seg for å unngå unødig strid, også selv om man måtte ha retten på sin side i konflikten – en del urettferdighet må man helt enkelt bare ete i seg – men det gjelder sannelig ikke alltid. Hva mer er, denne tvisynte konklusjonen gjelder både på individnivå og for konflikter samfunnsgrupper, nasjoner og stater imellom. Det er de sistnevnte situasjonene som har størst allmenninteresse.

Da nazismen vokste frem i Tyskland på 20- og 30-tallet, hva ville vært den klokeste holdningen fra omverdenen? Hypotetiske spørsmål er notorisk vanskelige å besvare, i alle fall for ærlige mennesker og i særdeleshet når de involverer kontrafaktiske historieoppfatninger, men man kan i det minste konkludere med at det første verdenskrigs seiersmakter gjorde i sakens anledning, ikke akkurat viste seg å være noen suksess. Fra i begynnelsen å opptre foraktfullt og urimelig krevende overfor den slagne part, altså Tyskland og Østerrike, gikk man over til å bli feigt ettergivende mens man klynget seg til naive håp om at ting «skulle gå seg til.» Sistnevnte holdning gir meg påskudd til å trekke frem igjen en trolig oppdiktet historie om en riktig ærverdig europeisk fredsaktivist som, da han i sin alders høst ble godt og grundig hyllet av meningsfeller for et langt livs innsats i konfliktløsningens tjeneste, oppsummerte livsverket på følgende ufrivillig morsomme måte: «Mitt fredsarbeid under 30-tallet ville vært en stor suksess om ikke krigen hadde kommet i veien.» Joda, konklusjonen stod kanskje til troende, men dessverre viste det seg altså at virkeligheten slett ikke fant det for godt å spille på lag med drømmene. Slikt har skjedd flere ganger, både før og etter.

Winston Churchill sammenfattet det britiske politiske etablissementets opptreden i tiden før andre verdenskrig, altså mens «appeasement»-politikken var på sitt mest aktive, med en intellektuell brodd som sømmer seg en stridens mann hvis penn var like skarp som sverdet: «Dere hadde valget mellom vanære og krig. Dere valgte vanæren, men dere vil få krigen.» Formuleringen turde ikke være uten overføringsverdi til våre dager.

Nå skal man vokte seg for kritikkløst å legge slike krigsnære eksempler oppå andre historiske perioder og det av minst to grunner. Folk på venstresiden har en slem tendens til å punktere meningsutveksling om alvorlige samfunnsspørsmål ved hjelp av reductio ad Hitlerum argumenter, og jeg innrømmer at tilsvarende kan skje også ved hjelp av forsøk på reductio ad Churchillum, men da fra høyre. Langt fra alle samtidsproblemer skal eller bør møtes med steil stridbarhet, med en ubendig kampvilje der trusler om bruk av kuler og krutt lurer bak neste sving og uheldige hendelse. Churchill tenkte og gjorde mye dumt både før, under og etter krigen. Men samtidig er det ikke til å komme fra at han i de store valgene handlet rett: Om noe enkeltmenneske fortjener å tilkjennes æren for at nazistene tapte maktkampen i forrige århundre, så er det Churchill.

I dag hanskes vi med et helt annet sett av skjebnespørsmål, men jeg ser ingen Churchill banke på maktens dører og forlange å bli hørt. I stedet er det et evindelig gnål – beklager, men ordet synes velvalgt – om at vi må klare mer, må yte mer og være åpnere mot det fremmede og nye for at tidens «utfordringer» skal kunne avklares på en god måte. Selvsagt er det problemene forbundet med de store folkevandringene nordover og vestover og islams konkurranseforhold med den kristen-sekulære europeiske samfunnsideologien jeg sikter til, dette er suverent de mest brennbare konfliktene vår tids nordmenn og øvrige europeere står overfor. Vår alles Jagland, mannen som mer enn noen har gitt samtidens like pompøse som hjelpeløse norske offentlighet et ansikt, satte nylig enda en gang ord på De Godes forventninger til oss: Vi måtte lære oss å gjøre muslimene stolte, så ville de ikke falle utenfor samfunnet og begå terrorhandlinger.

Det fantes – finnes kanskje ennå – på bergensk et vidunderlig uttrykk som jeg med glede minnes i slike sammenhenger: «Uansett kordan du snur deg, så har du ræven bak.» Utlagt betyr dette at skylden er vår samme hva vi gjør; enten er vi for overlegne, eller for aggressive, eller for lite gavmilde, eller på annet vis xenofobe eller viser utilstrekkelig imøtekommenhet. Man fristes til å trekke frem fra glemselen Friedrich Holländers gamle satiredikt rettet mot nazistenes antisemittisme fra tiden før krigen: «An allem sind die Juden schuld» bare med «hvite européere» i stedet for jøder denne gang. Må vi «være kloke» og gi etter uansett hva som skjer i og med våre gamle land og nasjoner?

Nei! Islams spredning til nye områder av Europa er ikke den alminnelige europeiske mann og kvinnes skyld, like lite som religiøst begrunnet terrorisme utført av mer eller mindre forskrudde muslimer er vår feil eller vårt ansvar. Vi kan heller ikke få stopp på det ved å gi etter, ved å holde munn, passe på etter evne ikke å krenke noen eller på annet vis oppnå fred ved å være «den kloke som gir seg.»

Noe av det vanskeligste i livet er å avgjøre når man skal ta strid og når ikke. Bråkende barn vil vokse opp og da innse det tåpelige i kranglingen og slåssingen; også av denne grunn er det klokt å holde øyeblikksemosjonene i age og se til at ikke ubotelig skade gjøres i det våre svenske venner kaller «brått mod.» Som voksen skal man alltid beholde tvisynsforbeholdet i bakhodet: Kan det ikke være så at motstanderen faktisk har et poeng; kanskje er det han som har rett, ikke jeg? Eller man finner at det ikke lønner seg å bråke om bagateller, det er «ikkje møda verdt,» striden gjelder ikke noe som er verdifullt nok.

Det ovenstående er sant og jeg nevnte det enda en gang for ikke å fremstå som unødig og urimelig stridbar, men det er altså ikke i den situasjonen vi i dag står hva gjelder den økende muslimske innflytelsen i europeiske land. Her er vi nå kommet ned på grunnfjellet av hva som er tolerabel påvirkning utenfra, og konklusjonen er klar: Vi vil helt enkelt ikke ha ytterligere islamisering av våre nasjonalsamfunn. Ikke vil vi ha terrorismen til Allahs ære – dette skulle det være unødig å minne om – men utsagnet følges nå av et viktig tillegg: Man må fra myndighetenes side treffe alle nødvendige tiltak for å avkapsle og forhindre økende islamistisk innflytelse fulgt av voldsbruk innen våre ansvarsområder. Fasen da man lettvint sa ut i etervinden at «vi aksepterer ikke,» som Børge Brende og norske utenriksministre før ham har vært så flinke til, må være tilbakelagt. Alle tvangstiltak som er nødvendige, må tilgripes for å hindre unge muslimers rekruttering til terroristenes rekker, også tiltak som «gjør vondt i liberaliteten» hos de tradisjonelt snille og ettergivende. For president Hollande i Frankrike, en mann hvis politiske ståsted jeg i alminnelighet ikke deler, men som styrer et land som ligger før oss i løypa hva islamisering angår, har rett i følgende: Vi befinner oss i krig mot islamistisk terror. Under krig må man også dessverre akseptere at individuelt uskyldige lider overlast når de rammes av samfunnets «friendly fire,» hvilket i sammenhengen betyr at noen fredelige muslimer i våre samfunn kan bli utsatt for overvåkning og annen ublid behandling fra samfunnets maktorganers side. Jeg gjentar: Dette er beklagelig, men i krig kan man ikke tillate seg å være like individuelt fintregnende som under fredelige forhold. Muslimske terrorister har påtvunget oss krig, og deres egne trosfeller kommer også til å bli skadelidende.

Rosetog, henleggelse av teddybjørner på mer eller mindre improviserte minnesteder og synging av Lennons «Imagine» eller varianter av Pete Seegers/Lillebjørn Nilsens «Barn av regnbuen» er ikke-adekvate svar på den voldsopptrappingen som har funnet sted de senere år, uansett hvor stemningsfulle noen måtte finne slike handlinger. Selvfølgelig må enkeltindivider eller andre med et sterkt ønske om å være både kloke og milde få fortsette med slikt som de oppfatter er tegn på kjærlighet, men effekten overfor dem som har gått til krig mot våre samfunn, er temmelig nøyaktig lik null. Eventuelt er den enda mindre gitt at slike responser vil oppfattes, og det med rette, som tegn på svakhet og ettergift. I den nåværende situasjonen er det ikke klokt å gi seg. Det vil heller ikke skape fred på sikt; valg av vanære vil ikke hindre krigen, ikke denne gangen heller.

Jeg liker ikke å måtte erkjenne det, men sannheten er at noen former for vold bare kan slås tilbake med vold, mest mulig målrettet vold, men like fullt vold av det drepende slaget. Islamistisk vold kommer i denne kategorien.

Som voksen norsk borger krever jeg at våre politiske og andre ledere handler i henhold til denne innsikten. Vi og våre allierte er angrepet på den mest feige og brutale måte. Responsen må være deretter, ikke vankelmodig på noe vis. Våre grunnleggende samfunnsverdier, inklusive ytringsfriheten og vår rett til å leve uten hensynstagen til en for oss fremmed religion, er ikke noe det skal forhandles om, ikke nå og ikke senere.

 

 

neville-chamberlain-peace-in-our-time
Bildet av Storbritannias statsminister Chamberlain ved hjemkomsten fra møtet høsten 1938 med Hitler i München, viftende med avtalen som skulle sikre «Peace for our time,» er ikonisk i sin sammenfatning av hva politisk ettergivenhet kan lede til. Som det den gang gjaldt å ikke bøye seg i møtet med makthungrende nazisme, gjelder det i dag å ikke gi etter overfor islam og islamisme.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629