Det har vært mye terror i Europa de siste månedene. Mesteparten er utført av islamister og rettet mot fullstendig sakesløse sivilister, inklusive barn og gamle. Målet har vært å drepe og fornedre, å skape frykt og redsel, alt i den ultimate hensikt å berede grunnen for en endelig inkludering av også vår verdensdel i al-Umma, samfunnet av dem som underkaster seg den muslimske guden. Enkelte særdeles symboltunge mål har vært angrepet, ikke minst tok to unge herrer i Allahs tjeneste seg inn i en kirke i Normandie og skar halsen over på den gamle, ved alterringen knelende presten for slik riktig å markere jihads religiøse dimensjon. Minnet om hendelsene sitter ennå klart i de flestes bevissthet, vil jeg tro, men jeg tillater meg likevel å minne enda en gang om reaksjonene.

Hvilke reaksjoner? Jo, ord og symbolhandlinger fra makthavernes side. Den ene etter den andre opptrådte på TV og bedyret at de var «sjokkert,» hvilket later til å være blitt standardformuleringen i de kretser hver gang noe lignende skjer. Dessuten ble det fremholdt at man «tok sterkt avstand fra» (det skulle blott bare mangle!) de grusomme handlingene. Tankene «gikk til de etterlatte,» sa de, og endelig kom det forsikringer om at man «stod sammen med» Tyskland eller Frankrike eller hvem det nå var. Det må ha vært langt flere enn jeg som satt igjen med et kvalmt inntrykk av hakk i plata ved de verbale besvergelsene, en følelse av å bivåne en repeterende, tvers igjennom hjelpeløs rutine utløst av det tidligere så uhørte og utenkelige som nå nesten var blitt vane.

Ett fellestrekk fantes ved sympatierklæreingene: Samtlige formidlet hvilke triste følelser den aktuelle politikeren satt igjen med som reaksjon på udåden. Rett eller feil, inntrykket festnet seg at det viktigste ved det mediale ritualet nettopp var å demonstrere politikerens empati, hvor inderlig innkjennende han eller hun var. Dette er historisk sett en relativt ny foreteelse, våger jeg å påstå, altså at offentlig empatiformidling fra politikernes side er det avgjørende når skarpe situasjoner i nasjonens liv oppstår. Fenomenet fortjener følgelig en smule refleksjon for bedre å forstå reaksjonsmønsterets årsaker så vel som effekter.
 

ANNONSE

nice-terror-memorial
Gjør politikerne noe mer effektivt mot terroren enn å markere sin sorg over den med blomster, stearinlys og teddybjørner?
 

La meg spørre litt krasst: Er vi overhodet interessert i hva en politiker føler i den ene eller andre sammenhengen, eller bryr vi oss i stedet om hva han eller hun har tenkt å foreta seg? I tidligere tider var det så utvilsomt sistnevnte som gjaldt: Representanten for øvrigheten ble forventet å bite tenna sammen og opptre besinnet, men målbevisst: «keep calm and carry on!» Han skulle fatte de rette beslutningene selv om det kostet og gjorde vondt, og så se til at disse ble fulgt opp av formålstjenlige handlinger. En politiker verd sitt salt og folkets tiltro måtte ikke falle sammen i gråt, noe som ville blitt ansett som «kjerringaktig,» men være tøff og modig, klart tenkende og ansvarlig handlende i nødens stund. Å la egne tunge tanker eller psykiske problemer, tvil eller rådløshet skinne gjennom overfor publikum, ville være direkte ødeleggende for omdømmet. Slikt kunne avslutte en karriere om det ble allment kjent. «Åpenhet om egne følelser» var med andre ord intet en politiker strebet etter, ei heller ble slikt vel mottatt.

Den nye tidens stil er annerledes og reflekterer etter min beste forståelse den allmenne feminiseringen av samfunnet som har funnet sted hva både normer og praksis angår. Tendensen begynner i unge år og varer ved helt opp i voksen alder. Gutter oppmuntres til å vise emosjoner, slippe frem følelsene og gjerne gråte. Derimot må de for all del ikke gjøre opp seg imellom med nevekamp i skolegården hvis en eller annen konflikt oppstår. I det hele tatt søkes tilløp til maskulin knuffing bannlyst alt fra barnsben av og det med en systematikk og nitidighet som ellers er fraværende i pedagogiske sammenhenger; skoleverket er blitt kvinnedominert og aksepten for det man tidligere oppfattet som typisk gutteadferd, er tilsvarende redusert. Alt farlig og aggressivt skal kontrolleres og helst fjernes. Man skal snakke ut om følelseslivet og prate seg frem til fellesløsninger i alle tilfeller der uenighet og tilløp til konflikt oppstår, det er normen. Det er ikke til å komme fra at slikt får konsekvenser også senere i livet.

Når våre politikere blir stilt overfor nakne voldstrusler fra overmaskuliniserte kulturer som den islamske med sin totale mangel på balanse mellom kvinnelig ying og mannlig yang – eller var det omvendt – paret med absolutt tro på egen overhøyhet og overlegenhet, så mangler de erfaring i hvordan man skal opptre i slike bøllesituasjoner. Rett nok er det ikke mulig å «drepe ondskapen med øks» – en penning droppes i Olav Duuns bøsse for lån av det fantastiske uttrykket – men du kommer heller ingen vei med dialogmøter, konfliktråd og de andre midlene i pedagogenes verktøykasser for håndtering av potensielt voldelige sammenstøt. Når den andre parten befinner seg totalt utenfor den feminiserte forståelsesrammen for hva konflikter består av og hvordan de kan håndteres, så blir slike virkemidler bare tåpelige. Sagt på moderne språk: «You don’t bring a knife to a gunfight.»

Det er dette norske politikere fra alle ledende partier holder på med når de forestår minneseremonier, tenner lys, holder hender og plaprer om å stå sammen. Faktum er jo at de slett ikke står sammen med dem som rammes, faktisk langt derifra, makhaverne står typisk utenfor, på steder der bevæpnet politi sørger for deres personlige sikkerhet. Slik har det nemlig blitt gjennom all “berikelsen,” selv i land som de nordiske der alles personlige sikkerhet og makthavernes direkte og ukunstlede omgang med folket var blant tingene vi i tidligere tider kunne være stolte av.

Politikernes tale og oppfordringer til folket oser av en form for lettkjøpspasifisme bygget på håp om at bare vi er ettergivende nok overfor islamistene, så vil de til sist ikke kreve mer, men endre seg og bli som oss. Vi synes å være tilbake i ettergivenhetspolitikkens tid på 1930-tallet da franske og britiske demokratirepresentanter bøyet seg bakover i streben etter å blidgjøre Hitler og nazistene. Hvis vi bare gir de kravstore det de ber om, så vil de vel bli mette snart og oppføre seg resonabelt, bli måteholdne demokrater, er det ikke sånn?

Nei, det var ikke sånn da og det er ikke sånn nå. Islam er en suprematistisk religion-cum-ideologi som krever at andre forestillingsverdener underordner seg og innrømmer dens overhøyhet; kun da kan fredelig sameksistens komme på tale, og bare så lenge det er nødvendig før hele verden inkluderes i Ummaen, samfunnet av dem som underkaster seg den ene sanne guden, altså Allah. Alle ettergifter overfor islamistene vil derfor bli fulgt av nye krav. Slike ideologier bekjempes ikke med kompromissvilje, men med urokkelig, kraftfull motstand. Om vi igjen trekker sammenligningen tilbake til 30-tallet: Vi trenger Churchills etterkommere som ledere, ikke noen av de tallrike Chamberlain-klonene som er villige til å søke liksom-kompromisser bak hver konfliktbusk. All klynkingen om at vi ikke må bidra til «polarisering av samfunnet,» er patetisk når europeere angripes og drepes på sine egne gater, til og med i sine egne kirker, av islams selvbestaltede soldater.

Vi trenger kort sagt et minimum av maskulin kampvilje hos våre ledere, ikke ettergivenhet. Signaturen Ronjar_ uttrykte det fortreffelig i sin leserkommentar til en artikkel her på document.no for litt siden, jeg husker dessverre ikke hvilken, men jeg gjengir hans ord etter hukommelsen (det gjaldt altså våre politikeres svakhet overfor islamistene): «Kan ikke noen sy et par baller på disse tufsene?» Det er faktisk nettopp dét det i overført betydning dreier seg om, at tiden nå for lengst er overmoden for å ta et maskulint lederansvar for egne nasjoner i møtet med aggresjon utenfra. Våre nåværende politikere gjør det ikke (Sylvi Listhaug er vel den nærmeste til å tiltros «et par baller» i sammenhengen, men hun tilhører tross alt det som synes å være en minoritetsfløy i et minoritetsparti i en mindretallsregjering, så handlingsrommet er begrenset), og vi skulle veldig, veldig gjerne hatt noen andre som kunne opptrått som voksne menn.

Vi må innse at vi er i krig med militant islamisme, og handle deretter. Dette innebærer som et initialt minimum at man erkjenner situasjonens alvor, og at en klar og tydelig krigsdiagnose formuleres også av ledende politikere. Dernest må import av ytterligere muslimer inn i våre land stoppes; ingen flere skal slippes inn, for de utgjør den flokk som de fleste jihadistiske krigere rekrutteres fra. Når man er i krig, tillater man ikke at en femtekolonne får vokse seg stor innen landets grenser.

Først deretter kan man trekke pusten og se hvordan strakstiltakene skal følges opp av mer langsiktige grep for å endre balansen i den langvarige striden vi står foran. Det blir ikke enkelt, men Europa har stått overfor samme type utfordring tidligere, endog flere ganger. Vi kan svare også denne gang om vi bare finner tilbake til kjerneverdiene i vår kultur.

Samfunnet trenger mannsmot – målbåret av både kvinner og menn, kjønnstilhørighet er selvsagt ikke det avgjørende her – paret med klokskap i møtet med den aggressive truselen vi nå møter. Dialogkameratene har hatt sin tid; de har fått ødelagt nok og må byttes ut uansett hvilke partier de representerer. Nordmenn og andre europeere må gjenfinne viljen til å stå opp for sitt fremfor å gi etter for stadig nye krav om «tilpasning» til en muslimsk virkelighet. Den politiker som makter å tale med det alvor og den besluttsomhet situasjonen krever, vil finne at folket slutter opp om et mer aktivt forsvar av fedrelandet og våre nasjonale verdier.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629