Det har hendt noen ganger i livet at jeg er blitt fullstendig satt ut av avisenes prioritering av nyhetsoppslag. Særlig husker jeg en overskrift på toppen av forsiden av danske Ekstrabladet høsten 1991 – jeg bodde i Danmark på den tiden – samme dag som Sovjetunionen falt: «Hadde *** orgasmer på én dag!». Det eksakte antallet minnes jeg ikke lenger, heldigvis, men det var visst tresifret. Slik markerte altså Københavns største aftenavis kommunismens fall i Europa; det var ikke «their finest hour.»

Litt av samme følelse – men likevel på en helt annen måte, nesten motsatt – fikk jeg av et avisoppslag i svenske Aftonbladet 7. juni i år: «Vi kann inte föreställa oss vad som ska hända.» Konfliktforskerne Wilhelm Agrell og Kristian Gerner tok bladet fra munnen stilt overfor spørsmålet om når tredje verdenskrig ville komme: Den er allerede begynt, var svaret. Slik lød de første linjene under overskriften:

Det tredje världskriget är redan här. Det utspelas mellan västvärlden och andra stater på ena sidan och terrorgrupper och IS på andra sidan – och det kommer bara att eskalera. Det menar freds- och konfliktforskaren Wilhelm Agrell och professor i underättelseanalys. ”Vi befinner oss i något som bäst kan förstås som ett världskrig.”

Dette er i sannhet ”ord och inga visor” som de sier der borte; selv hakkene i språkføringen har avisautentisitet over seg. Hadde påstandene kommet fra nesten hvem som helst andre, kunne man kanskje skjøvet dem til side som alarmisme fra ”tokstollar” og ”nättroll” på høyresiden, men Agrell og Gerner er blant de tyngste navnene innen denne sektoren av svensk akademia. Deres mening tas alvorlig, det er uomtvistelig at de vet noe om konflikter og strid i dagens verden. Man må følgelig ta hensyn til det de sier, i alle fall en liten stund.

ANNONSE

Så gjorde man dét, men etter imponerende kort tid var artikkelen, som bygget på et program med tilsvarende innhold i Sveriges Radio, skjøvet ned i arkivet, erstattet av stoff om ishockey, kjendiser og hvor skammelige rasistene i SD er, kort sagt de vanlige førstesideoppslagene i Aftonbladet. I andre aviser har jeg ikke sett saken slått opp – document.no var som vanlig et hederlig unntak – det later altså til at tredje verdenskrig ikke er en begivenhet av tilstrekkelig interesse til å utkonkurrere det dagligtraurige stoffet. Skal man kolportere krigs- og katastrofenyheter, så slikt som passer inn i medias overordnede verdensbilde, eksempelvis noe om global oppvarming, men helst ikke noe som velter verdenshyggen med sin stank av paradigmebrytende elendighet. Denne prioriteringen, denne vegringen kommer vi tilbake til; den er i sannhet verdt å spandere både tanker og tårer på.

Hva er en matriosjka? Jo, det er en slik flerskallet russisk dukke dere vet, typisk flere gamle koner inne i hverandre – derav navnet beslektet med det latinske mater, mor – av minskende størrelse ettersom man nærmer seg kjernen, skjønt i moderne tid kan man også finne den ene gamle kommunistlederen utenpå den andre og lignende spenstige varianter. Matriosjkaen er etter min mening verdens suverent mest tankevekkende leketøy i og med at den minner oss om tilværelsens løkstruktur, at vi må avdekke lag etter lag før vi når frem til de innerste eller dypeste sammenhengene.

Også kriger er komplekse og flerlagete, både hva gjelder diagnostisering og øvrig vurdering. Når foreligger krig? Er en gitt krig å anse som lokal eller verdensomspennende? Når begynner og når slutter kriger?

Selv andre verdenskrig, krigen over alle kriger i de fleste voksne europeeres forestillingsverden, er ikke lett å nagle fast hva disse parametrene angår, ikke engang om man som nordmann begrenser seg til å se på Norges deltagelse. Begynte WWII alt på 30-tallet med Japans ekspansjon og konflikter med naboene i Asia? Var det 1. september 1939 som markerte starttidspunktet i og med Tysklands angrep på Polen, eller skal vi tidfeste det til to dager senere da Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig? At krigen i Norge begynte 9. april 1940 med Tysklands angrep, synes klart selv om så ikke ble sagt fra hverken tysk eller norsk side (vår utenriksminister Koht snakket rett nok om at ”kampen er alt i gong,” men ingen ledende norsk politiker klarte å bevege seg til å fortelle folket at vi faktisk var i krig). Når sluttet Norges krig? Var det etter to måneder, 10. juni samme år i og med kapitulasjonsavtalen, slik det folkerettslig er rimelig å konkludere (etterpå var landet okkupert, hvilket er noe helt annet enn ”i krig;” at mange nordmenn deretter kjempet som frivillige på alliert eller tysk side, er ikke et avgjørende argument i sammenhengen), eller 8. mai 1945 på V-day Europe som London-regjeringen og etterkrigshistorieskrivningen har hatt en slem tendens til å ta for gitt? Spørsmålet har intet soleklart svar, og drøftingen er strengt tatt heller ikke relevant for det vi her diskuterer. Rent juridisk ble forøvrig en fredsavtale mellom Norge og Tyskland først inngått enda seks år senere, i 1951, hvilket først og fremst understreker følgende faktum: Den juridiske virkelighetsbeskrivelsen faller ikke alltid sammen med det folk i alminnelighet oppfatter som uomtvistelig ettersom historien utfolder seg.

I tiden etter andre verdenskrig, har Norge da levd i fred? Stort sett vil vel de fleste svare ja på et slikt spørsmål, men konklusjonen er ikke uten forbehold. Vi har jo hatt statsautoriserte norske stridsmenn i aksjon mange steder de siste tiårene – Kosovo, Afghanistan, Libya – men har vi som stat vært i krig? Ikke i følge den til enhver tid sittende regjering som har foretatt de underligste språklige krumspring i sakens anledning. Statsminister Bondevik uttrykte følgende da det gikk for seg som verst på Balkan: ”Vi deltar i militære operasjoner, men Norge er ikke i krig,” og så kan nå hver enkelt gjøre seg opp sin egen mening om presisjonen og validiteten i distinksjonen. Sannheten er uansett at norske soldater har drept og er selv blitt drept i kamp mot islamister i Afghanistan under flere år nå, og på de andre krigsskueplassene har våre flygere på vegne av den norske stat drept fiender på bakken. Den gamle regelen om at hvis man ser en bevinget skapning som kvekker som en and, går som en and og ellers oppfører seg som en and, så er det etter all sannsynlighet en and uansett hva jurister, politikere og folkerettseksperter måtte hevde i sakens anledning, gjelder fremdeles. Norge har deltatt i flere kriger også de siste tiårene.

Gjør vi det nå? Hva slags krig er det i så fall tale om? Da er vi inne på problematikken som forsvant så brått fra Aftonbladets forside, ubehagelig som den var og er for samtidens fredsvante og liberale europeere. Vi snakker om en sann flerlagskonflikt der noen av manifestasjonene eller tredukkene har svært tydelige krigstrekk mens andre ikke har det. Summen blir akkurat så flertydig som det sømmer seg en matriosjka. Beskrivelsene av stridsinneholdet er varierende etter hvilke lag man velger å konsentrere seg om, men her er også rikelig rom for uenighet avhengig av betrakterens grunnsyn og perspektivet som anlegges.

Vi lever i en tid preget av global uro. Utvilsomme krigshandlinger der klassisk militærteknologi benyttes foregår noen steder, som i Midt-Østen, samtidig som mer lavgradige voldsepisoder av mindre teknologisk avansert natur bryter ut med ujevne mellomrom på annet hold, også i Europa. Gjennom dem alle går en demografisk-politisk-ideologisk tråd som binder utviklingsmønsteret sammen til en forståelig kjede om man bare våger å tro på det man selv ser, om man våger å gjenkjenne en and som en and.

Den storskalige krigen i det gamle Mesopotamia og landområdene rundt medfører enorme menneskelige lidelser og tap. Krigen foregår i hovedsak muslimer imellom, men har tross dette i betydelig grad en religiøs begrunnelse (sunni mot shia og med Den islamske staten, IS, som en dominerende spiller); på mange måter kan det hele oppfattes som en religiøs borgerkrig selv om også andre momenter – blant annet etnisitet og kulturforskjeller – spiller inn. For meg minner bildet om de voldsomme religionskrigene vi opplevde i Europa på 15- og 1600-tallet, og som fant sin endelige avslutning i og med den westfalske freden ved 30-årskrigens avslutning i 1648.

Samtidig sprer ideologien bak IS og andre militante grupper seg inn i også tradisjonelt ikke-muslimske områder og involverer dem i ”jihad,” den hellige krigen til Allahs ære. Målet er å oppnå at hele verden underkaster seg, intet mindre, for det er nettopp underkastelse ”islam” betyr. Kalifatet, gudsstaten, er reetablert og skal utvides; religionen er global i ambisjoner og misjonering. Fremgangen i vår del av verden oppnås dels gjennom terror og trusler, men først og fremst ved å appellere til et forvrengt moderne rettferdighetsbegrep som bygger på europeernes følelse av skyld overfor alle som har det verre enn dem. Frykten for og kampen mot fascismen bikket over i en tøylesløs støtte til alle krenkede, ulykkelige og underprivilegerte. I dette bildet har muslimene visst å finne sin plass som begunstiget når verdens ressurser skal reallokeres på grunnlag av en humanistisk ideologi der samtidstolkningen av menneskerettighetene trumfer all egeninteresse.

Summen av demografisk tyngde og ulykkelige levevilkår er viktig i konkurransen om å oppnå toppstatus innen krenkelseshierarkiet. Man har et voldsomt fødselsoverskudd koblet med fattigdom i deler av verden der islam er den dominerende religion, og en tilsvarende massiv migrasjon derfra til tradisjonelt kristne – nå i hovedsak sekulære – land. Migrasjonen foregår under flere ulike flagg hvorav ”flukt” gir mest prestisje gitt den rådende ”white guilt” tenkningen, men effekten er den samme uansett: Et stort antall individer med muslimsk kulturbakgrunn og tro flyttes fra Midt-Østen og Nord-Afrika til Europa. Dette har mange konsekvenser hvorav flere er krigslignende, for den nye konfrontasjonen mellom et islam med overhøyhetsambisjoner og en opprinnelig befolkning som ikke er glad for endringene, har åpenbart voldspotensiale.

Tror jeg at migrasjonen og de derav følgende konfliktene er utslag av en bevisst erobringsstrategi fra muslimenes side? Personlig gjør jeg ikke det, skjønt hva jeg måtte mene eller ikke i sakens anledning, er temmelig uinteressant: konsekvensene er det viktige, ikke hensiktene. De fleste kriger blir til av slump og utvikler seg som følge av en blanding av manglende forståelse og unnlatelsessynder uten noen gjennomtenkt hverken militær eller politisk strategi. Det finnes sikkert islamistiske tenkere som i sitt lønnkammer innkalkulerer migrasjonen av fattige som et demografisk våpen for å spre den egne ideologien-religionen, men deres betydning er lett å overvurdere; heller ikke de er omnipotente strateger med kontroll over virkeligheten. Mer trolig er det at vi bevitner resultatene av dumhetens og tilfeldighetenes samlede skapende kraft; ting bare skjer og ”generaler” av det ene eller andre slaget kan lite gjøre mer enn å ri på tidsbølgen og prøve som best de kan å utnytte omstendighetene til egen vinning. Islamistiske ideologer og planleggere har neppe mer kontroll over fremtiden enn det våre egne politikere har.

Er det da en krig vi er inne i, til og med en verdenskrig som Gerner og Agrell kaller det? Det er selvsagt ingen krig i klassisk betydning ennå, ikke over hele konfliktområdet, men etter min mening er det likevel ikke så at de to øver vold på språket ved å bruke krigsbetegnelsen. Berettigelsen av ordvalget vil avhenge av hvordan de kroniske konfliktene utvikler seg, og det vet ennå ingen. Men at det er mulig å kalle noe krig uten at krigserklæringer foreligger, uten at hundrevis av stridsvogner skyter mot hverandre og uten at bomber slenges fra fly mot begge eller alle stridende parter, det er uomtvistelig. Det ble aldri noen omfattende krig mellom det sovjetiske og det amerikanske imperiet – Herren være lovet – altså den varianten av tredje verdenskrig som min generasjon forestilte seg, og det ville ikke være utypisk om historien isteden tok et uventet forløp som vi nå ser med konflikten mellom islamistene og den kristen-sekulære verden; historieguden nyter å spille menneskene slike puss.

Selv synes jeg likevel bedre om Samuel P Huntingtons terminologi der han snakker om sivilisasjonskamp snarere enn verdenskrig; i alle fall enn så lenge forekommer dette ordvalget å beskrive mer presist konfliktene som er ved å utvikle seg. Uansett må man ta innover seg at den verdensomspennende islamistiske ekspansjonen – dels via militære konfrontasjoner, men først og fremst ad sivil-demografisk vei – ikke viser noen tegn til å avta enn si stoppe opp av seg selv, og man må forstå at dette vil komme til å generere også direkte militære sammenstøt mellom ”dem” og ”oss.” Innser man ikke at dette skjer, så opptrer man strutseaktig, noe som er enda farligere enn å være alarmistisk.

Uviljen mot å erkjenne at en strid mellom sivilisasjoner foregår – altså en kamp med betydelige og økende militære islett mellom islamistene og oss, men der intensitetsnivået varierer over tid og med sted – er vår største svakhet. Aviser og andre medier så vel som politikere kan undergrave erkjennelsen i en virkelighetsfornektende forhåpning om at dét vi ikke kaller ved navn, det eksisterer heller ikke, men selvhenførelse varer ikke evig.

Folk vil etter hvert skjønne, folk vil bli redde og de vil handle. Det blir neppe vakkert. Det aller tristeste er at de voksende konfliktene kunne vært unngått, kunne i alle fall vært begrenset til et lavere intensitetsnivå, om man ikke hadde vært så skjødesløs med å overse, endog legge til rette for, risikofaktorene. Hadde våre politikere hele tiden hatt for øye at det egne folkets ve og vel var deres første forpliktelse, så ville ikke heterogeniseringen av europeiske staters befolkninger nådd det nivået de er på i dag. Konfliktpotensialet ville vært tilsvarende mindre.

Nå er det som det er, og fremtiden kommer til å måtte betale for fortidens og nåtidens synder. Slik har det alltid vært, for vi lærer lite over generasjonsgrensene.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629