Sakset/Fra hofta

Det mest hensiktsmessige, om man elsker freden, er at mennesker som deler kulturelle trekk lever sammen i fellesskap, adskilt fra andre kulturelle grupper ved hjelp av fysiske grenser. Der dette ikke er tilfellet, enten grunnet imperialisme, innvandring eller tilblivelsen av nye kulturer, vil man ofte oppleve en blodig overgang inntil grensene igjen reflekterer etniske forskjeller. Med dette er mye av verdenshistorien oppsummert.

Den suverene nasjonalstaten slik vi kjenner den oppstod under Westfalen-freden i kjølvannet av den religiøse tredveårskrigen (1618-1648), som omformet det europeiske kontinentet til et blodbad. I Tyskland alene døde om lag en tredjedel av populasjonen. Europa har lært på den harde måten utiliteten av prinsipper om nasjonal selvbestemmelse og eksistensen av nasjonalstater.

Men det fantes stadig ubalanse mellom nasjonale grupper og grenser i regionen. Dette skulle vise seg å bli grunngivende for opptakten til første verdenskrig, hvor blant annet Frankrike og Tyskland, samt Serbia og Østerrike-Ungarn, var i strid om sine unaturlige grenser. Etter krigen erklærte dermed USAs president Woodrow Wilson kampen for nasjonal selvbestemmelse som et av Folkeforbundets mest presserende mandater.

Tyskland ble likevel fratatt geografiske områder bosatt primært av etniske tyskere – en viktig årsak til den påfølgende ultranasjonalismen i opptakten til andre verdenskrig – før nazistene (samt italienerne og japanerne) krenket naturgrensene med deres imperialistiske bedrifter.

Den imperialistiske ideologien, som er en voldelig manifestasjon av internasjonalisme, er av de største truslene mot overbevisningen om at verden bør inndeles i suverene nasjonalstater, i spann med globaliseringskonseptet (forestillingen om at den vestlige verden må gjøres om til en global landsby – et splittet ingenmannsland der ingen riktig hører hjemme lenger, siden alle gjør det – mens resten av verden skal beholde sin demografiske sammensetning og således kulturelle egenart).

Etter andre verdenskrig dannet Sovjetunionens erobringer i Øst-Europa grunnlag for nye konflikter. Berlin-muren, som delte en etnisk populasjon i to, kunne aldri bestå. Sovjetunionen brøt sammen og delte seg langs etniske linjer kort tid etter at den relativt milde Gorbatsjov kom til makta (kun brutale diktatorer kan vedlikeholde svært mangfoldige samfunn). Der dette ikke skjedde – for eksempel i den muslimske Kaukasus-regionen i Russland, eller i det overveldende russiske Øst-Ukraina – har fasiten i ettertid vært borgerkrig, militære intervensjoner og terrorisme.

Min spådom er at det kommer til å bli mer av dette i Russlands naboland med signifikante russisktalende minoriteter. I beste fall må de leve i en tilværelse med et damoklessverd konstant hengende over seg.

Et annet eksempel på ubalanse mellom stat og nasjon, hvor fellesskapet ble limt sammen av et undertrykkende diktatur, er Jugoslavia under Tito. Straks Tito forsvant begynte staten å disintegrere på svært voldelig vis. Grensene til Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia, Kosovo og Serbia er tegnet med blod – som grenser flest. Det er kun de mest velsignede nasjoner som har sine grenser stiplet opp av fjell, ørken og hav.

Regning fra koloniene

Venstreorienterte internasjonalister, som motarbeider den vestlige sivilisasjon innenfra mens de nyter alle dens frukter, anerkjenner kun viktigheten av naturlige grenser når USA, Storbritannia og Frankrike kan anklages for å stå i veien for dem. I sitt essay Regning fra koloniene (1970) kritiserer for eksempel Jens Bjørneboe grensene lagt av de vestlige kolonimaktene i Afrika i følgende ordelag:

«Det er et faktum at nesten alle afrikanske land har minoritetsproblemer – ofte av uhyggelig og blodig art. […] Man glemmer at de afrikanske statene har fått sine helt unaturlige grenser opptrukket av kolonialmaktene, som brød seg pokker om naturlige og etniske grenser, men delte Afrika mellom seg som en bløtkake på generalstabenes skrivebord.»

Konfliktene i Afrika de siste tiårene er helt klart et etterskjelv av grensene som ble pålagt dem. Hva som ble kalt «Afrikas verdenskrig» på 1990-tallet, den mest dødbringende siden 2. verdenskrig, og som blant annet inkluderte folkemordet i Rwanda og Burundi, kan mer eller mindre betegnes som en etnisk konflikt på massiv skala.

Av de senere utviklinger er naturligvis Sør-Sudans løsrivelse fra Nord-Sudan, etter det grufulle etniske folkemordet i Darfur. Paul Colliers War, Guns And Votes (2009) maler jevnt over et bilde av et subsaharisk Afrika hvor identitetspolitikk, gjerne basert på stammetilhørighet, trumfer alt annet, og hvor demokratiske valg er en konkurranse om å dominere andre grupper heller enn å tjene elektoratet som en helhet.

Mange av de samme trekkene gjør seg selvfølgelig gjeldende i en rekke andre regioner, deriblant i Sør-Asia, som helt siden oppløsningen av det britiske India i 1947 har vært rammet av en rekke konflikter av etnisk karakter (for eksempel Kashmir-krigene og løsrivelsen av Bangladesh). Sri Lanka, som er nok en stat med flere nasjoner innenfor sine grenser, har på sin side hatt en forferdelig moderne historie knyttet til tamilsk separatisme.

Ikke minst kan Midtøsten nevnes, hvor grensene som ble tegnet i sanden av Frankrike og Storbritannia etter oppløsningen av Det osmanske riket var høyst problematiske. Det har vært mye tale om Sykes-Picot-avtalen de siste månedene. Konflikten mellom sjiaer, sunnier og kurdere i dagens Irak (Mesopotamia) har tatt en ny vending med de brutale fremrykningene til den sunnimuslimske islamistorganisasjonen ISIS.

Intervensjonalismens etniske blindhet

Det største feilskjæret til George W. Bush-adminstrasjonen og Tony Blairs Labour-regjering i planleggingsfasen av Irak- og Afghanistan-episodene, er at de ikke riktig forstod eller tok hensyn til den etniske dynamikken innenfor grensene til landene som ble okkupert. Man skjønte heller ikke at demokrati er noe som må vokse nedenfra, mellom personer med liten kulturell distanse som ønsker systemet og deler felles preferanser, og ikke er noe som uten videre kan påtvinges ovenfra på stater som rommer mange nasjoner innenfor sine grenser.

I Irak brøt det forutsigbart nok ut fullskala borgerkrig mellom sjiaer, sunnier og kurdere da Saddam Husseins var styrtet, igjen i tråd med prinsippet om at multikulturalisme etter et visst punkt kun kan vedlikeholdes av en autoritær leder. Dette har kulminert i dagens situasjon, hvor Irak er i ferd med å deles inn i tre uavhengige entiteter (Kurdistan, sunnimuslimske Irak og sjiamuslimske Irak). Kristne og yezidier ser ut til å ha liten fremtid i sunnidominerte territorier. (Minoriteter lever som regel under vanskeligstilte forhold – kun de som har tilhørt majoriteten kan mene noe annet.)

I dokumentarfilmen No End In Sight (2007) om Irak-krigen – forresten langt mer informativ enn de propagandistiske verkene til Michael Moore – kommer det ganske tydelig fram at amerikanerne ikke hadde noen gjennomtenkt plan for hva som skulle gjøres etter Baath-partiets fall. Amerikanske soldater stod hjelpeløst og så på idet sjia- og sunnimuslimer plyndret hverandres forretninger, og deretter begynte å sende dødsskvadroner på hverandre. Filmen er varmt anbefalt.

Nasjonsbyggingen i Afghanistan kommer med tiden også til å åpenbare seg som en komplett fiasko – om den da ikke har gjort det allerede – siden landet de facto er stykket opp i svært mange etniske segmenter. Størst skjevhet er det mellom folkegruppene i nord på den ene siden (som former nordalliansen), og pashtunerne i sør og i grensetraktene til Pakistan på den andre (en konsekvens av den britiske Durand-linjen). «AfPak»-neologismen til amerikanske utenrikspolitiske aktører, som har siktet til det pashtunske området i Afghanistan og Pakistan som den store problemsonen, er en refleksjon av at nasjonbygging på tvers av nasjoner fungerer særs dårlig.

Fra Det nære til Det fjerne østen

På Filippinene og i Thailand har man hatt voldsom trøbbel med islamistisk separatisme, i likhet med andre deler av den sørøst-asiatiske regionen, mens buddhister i Burma har slaktet ned muslimer for fote etter lengre tids sosiale spenninger. Og slik fortsetter det i det uendelige.

Beijing har forlatt det sino-sentriske systemet, som kan spores tilbake tusenvis av år, hvor Kinas naboer fikk sin suverenitet og indre selvbestemmelse respektert i bytte mot investitur, kowtow til den kinesiske keiseren og tributter. Dagens statsbærende kommunistparti er utpreget imperialistisk, ikke nasjonalistisk (en distinksjon svært få ser ut til å forstå i disse dager). Alle andre nasjoner er selvfølgelig deres «interne affærer»: Xinijiang-provinsen, Tibet, Taiwan, de japanske Senkaku-øyene (som Kina plutselig gjorde krav på når FN-geologer oppdaget petroleum der på 1960-tallet), og ikke minst de disputterte havområdene utenfor Indokina.

I motsetning til vestlige land har de derimot forstått viktigheten av nasjonal harmoni, og forsøker således å opprettholde denne ved å utøve en hensynsløse masseinnvandring rettet mot tibetanere og uigurer (slik internasjonalistiske sosialister og liberale kapitalister, tilsiktet eller utilsiktet, vanner ut oss etniske europeere i våre byer med sin politikk). Strategien har imidlertid foreløpig kun munnet ut i terroraksjoner og etnisk vold. Uigurer og han-kinesere slår hverandre regelrett ihjel på åpen gate i Xinjiang.

Kinas imperialisme kan fort kaste hele regionen ut i en storkrig. Den pasifistiske artikkel 9 i den japanske konstitusjonen, skrevet inn av general MacArthurs stab under den kortvarige amerikanske okkupasjonen av landet, ønskes fjernet helt av statsminister Abe og hans ving i det dominante liberaldemokratiske partiet, som en respons på Kinas militære vekst og påståelighet. Da spekuleres det i om Japan – landet som erfarte bombingen av Nagasaki og Hiroshima (og som oppfant Godzilla som en allegori på de katastrofene), og nå senest Fukushima – som et neste trekk vil gå til anskaffelse av atomvåpen.

Heldigvis har japanere flest særdeles sunne holdninger til verdenspolitikken. Den er noe de ønsker å holde seg langt unna. Japanere vet de er velsignede som er omringet av hav fremfor av andre nasjoners landareal, og ser liten fordel av å involvere seg militært i en verden som alltid vil være kaotisk uansett. Opinionen i Japan er den siste tiden blitt sterkt mistenksom og fiendtlig mot Abes forsøk på konstitusjonell reform. De er også, av god grunn, skeptiske til folk utenfra, og holder av den grunn innvandringen på et komparativt meget lavt nivå. Større innvandrergrupper i landet – som koreanere og brasilianere – har i overveldende grad latt seg assimilere på grunn av innvandringens tempo og skala.

Maktstrukturer og stabilitet

Når USA mister sin stilling som verdens supermakt, noe ikke rent få politiske kommentatorer regner med kommer til å skje innen århundret er omme, er det ingen som lenger vil demme opp Kina (eller andre stormakter for den saks skyld) og avskrekke naken mellomstatlig aggresjon i systemet. Amerikanerne begynner allerede å miste fotfestet: Obama-administrasjonen har for eksempel vært meget forsiktige overfor Russland, og er blitt utmanøvrert av en tidvis realpolitisk briljant Putin – både i Ukraina, og tildels også i Syria. USA har svekket sin hånd vesentlig siden Clinton-æraen. Og mens Vest-Europa ruster ned, militariserer Russland. Maktbalansen er dermed i rask endring.

Så raskt maktdistribusjonen i det internasjonale systemet blir mer forflatet, og vi får en forflytning fra en såkalt unipolar til en multipolar struktur (som historikere og forskere innen internasjonal politikk er samstemte om er den desidert mest ustabile – dette er en hard empirisk kjensgjerning), vil verden bli betydelig mer utrygg. Dette har ikke libertarianere, venstreorienterte ideologer og pasifister tatt innover seg, som i sin naivitet tror at verden vil bli fredeligere med et isolasjonistisk USA. I stedet for nasjonenes forbrødring vil de få Pandoras eske åpnet. Alle slags diktatorer og stormakter som tidligere var satt i sjakk av amerikanernes uovertrufne militære kapasitet, vil plutselig få hver sin hånd på rattet.

Når USA opphører å være hegemon, står verden med andre ord i fare for å bli en cocktail av stormaktspolitikk. Der en tidligere forbannet amerikansk imperialisme, vil man forbanne alle tenkelige lands imperialisme. Og siden maktstrukturen ikke lenger så klart vil favorisere én av sidene i krigene, vil disse ta en langt mer destruktiv og total form. Irak-krigen er, i historisk kontekst, en liten krig. For å sette ting i perspektiv, ble det drept flere i slaget om Stalingrad under annen verdenskrig, enn det er blitt drept folk i de ti største krigene kombinert i det 21. århundre.

Å stille klokkene tilbake

I Vest-Europa har vi gjennom århundrer med blodigheter omsider fått hardt tilkjempede naturlige grenser, men de Opplyste Progressive etter 1968 – som ikke synes å begripe annen historie enn at vestlige land okkuperte ikke-vestlige land, og at Adolf Hitler og nazistene begikk ubeskrivelige grusomheter mot minoritetsgrupper – ønsker å igangsette hele prosessen på nytt gjennom påtvunget masseimmigrasjon, multikulturalisme og EU-integrasjon. Vestlige sosialdemokratiske regjeringer ser tydeligvis heller ingenting i veien med å videreføre imperialismen med sine demokrati- og menneskerettighetsspredende intervensjoner.

Uintelligentsiaen vil ikke skjønne alvoret før det er altfor sent. I Libanon, som har mottatt horder av muslimske innvandrere, og dermed har opphørt å være et kristent land (noe som visstnok var umulig), gjorde de det ikke engang når landet plutselig befant seg i en sekterisk borgerkrig. Ved inngangen av det 20. århundre var det 25 prosent kristne i Midtøsten. I dag er det under 5 prosent igjen, og andelen minsker raskt med tanke på de pågående folkemordene og kristne flyktningstrømmene som svar på den forfølgelsen og undertrykkelsen som har kommet i kjølvannet av den arabiske høsten.

I Europa har kultureliten samtidig fortalt oss at vi aldri kan bli en minoritet i våre egne byer. Dette har nå skjedd flere steder. I England har det allerede skjedd i London, og straks i Englands nest største by, Birmingham. Amsterdam og Rotterdam har nå en majoritet skoleelever som ikke er etnisk nederlandske. I Norge vil det om ikke lenge skje i Oslo. Nå er sosialistene og de liberales nye mantra, like konspiratorisk og virkelighetsfjernt som det gamle, at vi ikke kan bli en minoritet i våre egne land, selv om vi skulle bli det i våre byer.

I mange tiår har sosialt konservative – som har latt progressive krefter overta deres avishus og partiorganisasjoner – profetisk advart mot det som kom til å skje, men har fått både karrierer og liv lagt i grus av intolerante sosialister og liberalister for å fortelle sannheten. Som det står skrevet i Tao Te Ching: «Vakre ord er ikke sanne, og sanne ord er ikke vakre.» Populasjonen har altfor lenge latt seg smigre og forføre av vakre usannheter.

Sosialistene lar seg fortsatt sjokkere av grisehoder som legges utenfor moskeer, tilsynelatende normale etniske nordmenn som i kommentarfelter gir uttrykk for sorg over at knivstukkede imamer overlever, fremveksten av høyreradikale politiske bevegelser, «norsk» ungdom som reiser til Syria og Irak for å kjempe i militser så brutale at al-Qaida tar avstand fra dem, islamistisk terror i europeiske byer, og over at ekstreme islamske organisasjoner har så høye medlemstall. Og de klør seg i hodet over «white flight» fra fremmedkulturelle bydeler, og over studier som viser at flerkultur har en ekstremt negativ effekt på individuell mental velvære og sosial tillit (som velferdstaten avhenger av).

Liberalkapitalistene bryr seg ikke: Kortsiktig profitt for et priviligert befolkningssegment, som elsker billig arbeidskraft og alle de goder dette fører med seg, er for dem overordnet alt slikt. Mammons tjenere har aldri brydd seg om kultur. Ei heller om nasjonaløkonomien.

Folkeslag kommer og går

På 1980-tallet representerte Ayatollah Khomeini den mest ekstreme formen for islam. De politisk korrekte insisterte på at den slags muslimer bare utgjorde en helt ubetydelig minoritet og aldri ville bli en faktor her til lands.

Den siste tiden er en stolt tilhenger av Ayatollah Khomeinis totalitære islamisme, Faten Mahdi Al-Hussaini, blitt ansiktet til hva man nå kaller for moderat islam i Norge. Tyngdepunktet er vesentlig flyttet.

De progressive har med tiden også blitt mer åpne om sin selvbekjempende mentalitet. Minerva, et av disse liksomkonservative tidsskriftene, hadde en artikkel på trykk av Pål Veiden med tittelen: «Folkeslag kommer og går». Der argumenterer han for at det er en helt naturlig utvikling, og fullstendig udramatisk, at nordmenn skal bli en minoritet i sitt eget land.

Sveriges tidligere integrasjonsminister, Jens Orback, tok det enda lenger i et intervju med svensk radio P1 for noen år tilbake, da han fatalistisk og patetisk erklærte: «Vi skal vara øppna och generøsa mot islam och muslimerna. For den dagen vi blir til en minoritet, då kommer de att gøra likadant mot oss.»

Det beklagelige her er at det er våre etterkommere som må ta konsekvensene av all denne ynkeligheten, og vokse opp uten både en nasjonalstat og en velferdsstat (det førstnevnte i mange tilfeller en forutsetning for det sistnevnte).

Selvfølgelig er det mange som vil insistere på at det er de av oss som påpeker problemene som er hele problemet. At alt vil gå seg til dersom vi intensiverer utviklingen og forhindrer folk fra å kritisere den. Den samme politikken som har gitt oss så mange problemer, vil naturligvis uten videre løse dem for oss.

Det er selvsagt aldri de herskende det er noe galt med – ansvaret for konsekvensene av deres politikk hviler bestandig hos deres kritikere. Det er av den grunn selvsagt at Pegida-leder Max Hermansen er ilagt yrkesforbud, og at hele den riksdekkende pressen har bestemt seg for at han skal knekkes psykisk (så mye for «jeg er Charlie»).

Er det én ting man virkelig lærer av historien, så er det at ingen lærer noe som helst av historien.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-