Kommentar

President Saddam Husseins statue i Bagdad dras overende 9. april 2003. Foto: Goran Tomasevic / REUTERS/ NTB

Statuer knyttet til Vestens storhetstid har nokså brått blitt svært kontroversielle. Noen er rett og slett fjernet av sinte demonstranter, andre er tagget ned eller tilgriset på annet vis. Det skyldes kanskje at vi har voksende grupper særlig i storbyene som ikke lenger forstår hva offentlige statuer i Vesten symboliserer?

Hvordan skal Vesten håndtere sin fortid som imperiemakter?

Det største av dem alle, Det britiske imperium, dekket rundt en fjerdedel av jordens overflate. Men før Storbritannia ble verdens ledende nasjon, etablerte portugisere, spanjoler og nederlendere seg  langt unna sine hjemlige trakter. På 1800-tallet kvittet Europa seg med et enormt befolkningsoverskudd, som endte opp med å koloniserer tynt befolkede områder med innfødte befolkninger som ikke maktet å kontrollere sine grenser.

Europa har for lengst blitt nasjonalstater, og i FN finnes det nå tett på 200 suverene medlemsstater, etter en kraftig vekst under avkoloniseringsperioden på 50- og 60-tallet. Ingen europeiske land har i dag kolonier eller blir beskyldt for okkupasjon, slik Marokko (Vest-Sahara) eller Tyrkia (Kypros) blir.

Vestlig imperialisme ble i Vesten selv lenge forstått som et i bunn og grunn sivilisatorisk oppdrag; man brakte kristendommen, vitenskap og rettsorden til «de ville». En mann som stod solid plantet i denne tradisjonen, var utvilsomt Winston Churchill.

I det 20. århundret ble disse selvgratulerende og idylliserende oppfatningene utfordret, og imperialismen ble knyttet til økonomisk utbytting og kulturimperialisme. Mange fremholdt likevel at vestlig imperialisme ikke kunne reduseres til noe rent negativt; den førte også med seg rettslig og demokratisk institusjonsbygging, infrastruktur, teknologioverføring, bekjempelse av helseskadelig overtro, vestlig medisin og så videre.

Vestlig imperialisme knuste også kulturer og imperier som var ytterst voldelige og rasistiske, som aztekerimperiet i Mexico. Conquistadoren Hernan Cortés er jo dermed også en helt?

Britisk styre varte også i relativt kort tid, sammenlignet for eksempel med Det osmanske riket.

Å peke på gode og dårlige sider ved vestlig imperialisme er i dagens klima ikke lett. All imperialisme regnes som lik, om det er nazismens Lebensraum og folkemord østover i Europa eller britenes kolonistyre i et India som ikke akkurat var velstyrt før britene tok over makten.

Annen, ikke-vestlig imperialistisk ekspansjon tematiseres lite i dag, som den arabisk-muslimske etter 600-tallet, en ekspansjon som i dag utgjør et islambelte som preges av korrupsjon, stagnasjon, flyktningproblemer, diktatur, kvinneundertrykking og befolkningseksplosjon (en god del land har forresten nå fått folkeveksten under god kontroll) og konflikter på mange nivå – mellom kjønnene, mellom klaner, mellom stater, mellom sunni og sjia og med naboland, som er ikke-muslimske. Jihad mot kristne og buddhistiske naboer er dessverre stadig i nyhetene, som i Nigeria og Thailand.

I motsetning til den vestlige imperialismen, er det heller ikke lett å se hva den islamske imperialismen har medført av godt styresett, politisk og estetisk kultur eller vitenskap.

Statuer versus totempåler

Historiske skikkelser portrettert i statuer i vestlige demokratier skal ikke oppfattes som feilfrie forbilder vi skal vise kritikkløs respekt overfor.

De omfattes av en selvkritisk historieforståelse, som produseres kontinuerlig gjennom bruk av akademisk frihet, frie medier og offentlige debatter. Det er ikke «forbudt» å kritisere nasjonens helter. Vesten har ikke noe Leninmausoleum. Det finnes ingen pyramide over Einar Gerhardsen.

Statuer i teokratier og diktatur har andre funksjoner enn hos oss: Der skal statuene dyrkes. De er totempåler, politiske symboler for noe ukrenkelig og opphøyet. Mange husker sikkert hvordan statuen av Saddam Hussein ble revet ned fra sokkelen og dradd gjennom gatene.

Jeg tror de som mest aktivt griser til og prøver å rive ned statuer i dag har opprinnelse fra to leire – som begge ikke forstår hva statuer i Vesten handler om:

For det første er det sosialistiske grupper, som alltid har brukt det offentlige rom til å dyrke helter, om det så er statuer av kjekke mønsterarbeidere eller ledende partifolk. For det andre har vi innvandrergrupper fra land og regioner der statuer har en lignende legitimerende funksjon som i sosialistiske land: De skal skape (ære)frykt, minne om hvem som har makten, en makt unndratt kritikk, hvem man skal være totalt lojal mot.

Begge disse gruppene misforstår hva statuer i vestlige demokratier dreier seg: en påminnelse om felles kulturell identitet, en framvisning av en sammenhengende historie, markering av nasjonalt fellesskap og av hvem nasjonen mener har gjort en betydelig innsats – men ingenting av dette er unndratt kritikk og debatt.

Statuene er slettes ikke likegyldige eller tilfeldige av den grunn. Norge og Vesten er ikke nihilistiske. Det viser seg i hvem man ikke setter på sokkel, og hvem som ikke får gater oppkalt etter seg. Den langvarige debatten om Knut Hamsun bekrefter det i Norge. Men det hører til sjeldenhetene at statuer som er reist, blir ramponert eller fjernet i ettertid. Vestlige samfunn har lært seg å leve med verbal kjekling i stedet.

 

Document har ingen pressestøtte eller rike investorer. Gi gjerne et bidrag slik at vi kan bli enda bedre.

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!