Kommentar

Emmanuel Macron ved kisten til Samuel Paty, som ble skåret hodet av fordi han underviste om ytringsfrihet. Nå mener eksistensialistisk filosof og islamforsker Farhan Shah og psykoanalytiker Shahram Shaygani at det krever «empatisk anstrengelse» for å forstå muslimers tro. Foto: AP / Francois Mori / NTB

Profeten er mer enn personlig. For troende muslimer er han en del av selvet, skriver Farhan Shah og Shahram Shaygani. Da kreves empatisk anstrengelse fra begge sider, skriver de to i Utrop. Analysen av de troende muslimenes indre liv er god, men den er en skremmende tankevekker snarere enn en appell til empatien.

Farhan Shah og Shahram Shaygani er henholdsvis eksistensialistisk filosof og islamforsker, og psykoanalytiker. I kronikken «Karikaturer – en psykoanalyse» i Utrop, tidligere publisert i Klassekampen, tar de to akademikerne til orde for empatisk anstrengelse i møte med troende muslimer. De tar samtidig til orde for empatisk anstrengelse av muslimene selv i møte med ikketroende, og det skal de ha all ære av. Men innblikket de gir i muslimsk tro, utelukker samtidig muligheten for den foreslåtte muslimske empatiske anstrengelsen.

Den filosofiske psykoanalysen de serverer, er god. Hvor viktig troen er for troende, er grovt undervurdert i Vesten. Men løsningsforslaget akademikerne bringer til torgs, er i beste fall naivt, i verste fall direkte farlig.

Profeten et internalisert objekt i troende muslimer

Dette er et uthevet punkt i teksten psykoananalytikeren og den filosoferende islamforskeren har skrevet. De er vestlig orientert i sin forståelse av ytringsfrihet.

I Norge går debatten om hvorvidt norske lærere bør vise frem karikaturtegningene i en del av sin undervisning. Vi mener at et prinsipielt forsvar av ytringsfrihet som en bærebjelke i et fungerende liberalt demokrati er nøkkelen for en kritisk demokratisk kultur. En kultur hvor borgere har mulighet til å påvirke statens styresett gjennom deltagelse i offentlig debatt og valg, er nødvendig. Dette uavhengig av om fri meningsbrytning sårer eller krenker andres følelser knyttet f.eks. til religion og religionens helligheter. Med andre ord, det å få sine følelser krenket på grunn av koranskjending eller karikaturer av Mohammed, er ikke en krenkelse av en rettighet.

Dette omfattende avsnittet er en svært god presentasjon av forutsetningene for demokratiet, og ikke minst av ytringsfriheten. Det er den videre analysen av det «moderne demokratiet» som er urovekkende, og hvor både psykologien og filosofien misbrukes til å fremme utopi. Men la oss aller først se på hvordan kronikkforfatterne forstår bruken av karikaturer. De setter opp en dikotomi basert på at karikaturbruk er underlagt en etisk og moralsk dimensjon grunnet tilstedeværelse av mennesker med en annen kulturell bakgrunn enn den norske.

Dog mener vi at det er nyttig i et stadig mer livssynspluralistisk samfunn å føre en samtale om ytringsfrihetens etiske og moralske dimensjon. Sagt med andre ord, er siktemålet med å vise frem Muhammed-karikaturer kun å fremprovosere en reaksjon? Eller er hensikten å føre en åpen og respektfull samtale om ytringsfrihets verdi på den ene siden, og samtidig åpne opp for en forståelse for religionens eksistensielle funksjon for troende?

Men det finnes langt bedre grunner til å publisere karikaturer enn hva kronikkforfatterne begrenser mulighetene til. Karikaturer er snarere et humoristisk virkemiddel for å understreke et poeng, et virkemiddel for å sparke oppover, for å kritisere maktstrukturer via satire.

Kronikkforfatterne ser ut til å mangle forståelsen for at satire har opprinnelse som den undertryktes eller svakestes mulighet til å kritisere en overmakt og til å harselere med den samme overmakten. Når de angriper karikaturer som enten et middel for å provosere muslimer eller som et middel for å oppnå samtale, misforstår de helt grunnleggende prinsipper for ikke bare ytringsfrihet og demokratiske prinsipper, men også for intensjon.

Vi ønsker å understreke at religiøse opplevelser, som alle andre menneskelige opplevelser, internaliseres i det psykologiske apparatet og får en unik og privat form. For mange troende mennesker har religiøse helligdommer, for eksempel koranen eller profeten Mohammad, en helende og samlende virking på selvopplevelsen. For å forstå raseriet som utløses av noen med muslimsk tro når karikaturene blir publisert, må vi ta innover oss at profeten Mohammad ikke bare var et menneske som levde for over 1400 siden, men er et internalisert objekt som lever i hver og en troende muslim og har en psykologisk funksjon. Profeten Mohammad, fra et psykoanalytisk ståsted, kalles for et selvobjekt.

Dette er helt riktig. Som mangeårig terapeut tør jeg underskrive på at analysen er svært god, men psykoterapeuten og filosofen glemmer vesentlige poenger. Tro er et resultat av foreldrenes påvirkning av barnet. Det er ikke uten grunn det heter «barnetro» når voksne mennesker – også i et sekulært samfunn – til tross for vitenskapelig påvirkning beholder troen på noe som ikke er beviselig sant.

Barndommen er essensiell i å forstå både tro og hvordan tro påvirker mennesket.

Ser man nærmere på oppdragelse i muslimske land og i islamsk kultur, vil man finne at barndommen har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen, den har ikke egenverdi. Barn er foreldrenes eiendel. Oppdragelsen er ofte svært voldelig, og barn kan selges eller giftes bort for å skaffe foreldregenerasjonen inntekter.

Barn som vokser opp i vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Oppi alt dette finner man tro – en skyldbetynget tro der barn lærer å leve med en hevngjerrig Gud som overhode og med en profet som unnskylder foreldrenes manglende affektregulering med hevnbehov og «ære».

Når akademikere som til daglig befinner seg i det kliniske fagfeltet for disse problemene, hopper bukk over dem, hjelper det lite at de gir en fortreffelig analyse av troende muslimers selvobjekt.

Selvobjekt kan defineres som en idealisert og internalisert skikkelse, et psykologisk bilde (objekt) som holder selvopplevelsen sammen, vitaliserer den og i kritiske situasjoner virker trøstende. I en krevende livssituasjon kan selvets psykologiske liv være avhengig av selvobjektet. Med dette som forståelsesperspektiv kan Mohammad-karikaturer som skildrer han på nedverdigende vis, trigge sterke følelsesmessige reaksjoner fordi slike ytringer kan tolkes som angrep på ens identitet og idealiserte selvobjekter.

Det er til å undres over at det ikke er nærliggende for psykoterapeuten og filosofen å trekke den logiske slutningen at dette er skremmende lesning for enhver representant for et sekulært samfunn. En krigerprofet med sverd i hånd som del av selvet er ingen beroligende tanke. Det er tvert imot direkte skummelt å tenke på at troen gjør mennesker så fanatiske at de internaliserer en profet som er bærer av alle de mest negative effektene av det som på fagspråket kalles desorganisert tilknytning.

Psykoanalytikeren som har forfattet kronikken, vet selvsagt hva begrepet innebærer, men det gjør hverken den jevne nordmann eller politiker. Det er derfor vesentlig å definere det.

Tilknytning er det affektive båndet som utvikles, hovedsakelig ut av en søken etter sikkerhet og velvære, mellom et barn og foreldre. I noen tilfeller representerer foreldrene både en kilde til fare og beskyttelse for barnet. Dette er slik desorganisert tilknytning utvikles, og denne tilknytningsstilen er overrepresentert i den muslimske befolkningen, som i utstrakt grad oppdrar barn med vold.

Ofre for vold og fysisk misbruk kan ha problemer med å relatere seg til andre personer, rett og slett ut av uvitenhet eller en mangel på gode eksempler gjennom oppveksten. De blir både krenkbare og sinte. Dette passer som hånd i hanske med profetens beskrevne adferd.

Det er svært sannsynlig at det sinnet som følger med disse barna når de er unge, vil bli innarbeidet i deres personlighet. Denne negative emosjonelle ladningen vil gjøre det vanskelig for dem å kontrollere atferden sin og å ha kontroll over følelseslivet sitt. Dette øker også risikoen for at de vil bruke vold.

Vel vitende om dette fortsetter kronikkforfatterne sitt resonnement.

En bevissthet overfor hellighetenes eksistensielle funksjon og verdi, er nyttig for å legge opp til en konstruktiv samtale om et betent og krevende tema. I en så opphetet debatt kan kanskje en slik refleksjon åpne nye dører og gi mulighet for at vi kan komme nærmere hverandre uansett om vi er muslimer, ex-muslimer eller islamkritikere.

Det enkle svaret på dette forslaget til tilnærming er «nei». Det ligger ikke noe grunnlag for konstruktiv samtale eller mulighet til å komme nærmere hverandre i «en bevissthet overfor hellighetenes eksistensielle funksjon og verdi». Og årsaken er enkel. Svært troende muslimer er oppdratt til å motsette seg refleksjon. De er rett og slett helt ukjente med «konstruktive samtaler». Selve kulturen er preget av den sterkestes rett og en tro på profeten som det perfekte mennesket.

Troende muslimer kan forstå opphavet av sitt raseri når de blir konfrontert med karikaturtegninger av profeten.

Nei igjen. Troende muslimer forstår ikke opphavet til sitt raseri dersom man går i konstruktiv dialog. Vi skal ikke lenger tilbake enn til drapet på Samuel Paty for å motbevise en så bastant påstand. I møte med Vestens tanker om ytringsfrihet kommer islam til kort.

Karikaturene handler først og fremst om et angrep på deres selvobjekt og skaper en frykt for at deres selv kollapser. Islamkritikere og ex-muslimer kan anstrenge seg empatisk og forstå hvorfor slike karikaturer oppleves så krenkende og vanærende for enkelte muslimer uten å måtte gi avkall på deres prinsipielle forsvar for ytringsfrihet og religionskritikk.

Nei igjen. Når man møter ekstrem vold, skal man på ingen måte forsøke å møte volden med en «empatisk anstrengelse». Denne empatiske anstrengelsen har blitt omfavnet av vestlige politikere i en årrekke, men med katastrofale følger. Den reelle effekten av å anstrenge seg empatisk – med andre andre ord putte muslimer i offerrollen – har ikke noe annet for seg enn å gi en boost til de aller mest rabiate muslimske troende. Det er psykologisk og filosofisk vanvidd bare å leke med tanken, langt mindre å anbefale den.

Når alt dette er sagt, må vi alle, på tvers av våre politiske, religiøse og livssynsmessige skillelinjer, fordømme på det sterkeste og helt ubetinget all form for vold som rettes mot individer som ytrer seg i offentligheten. Karikaturene fornærmer ikke profeten, men den troende. Hvis en velger å svare på karikaturene med vold, vil ikke profetens ære gjenopprettes, men kanskje oppfylle rollen som en nyttig idiot for islamofobiske aktører.

«Islamofobiske aktører» er slike som jeg selv. Jeg ønsker et samfunn som slår hardt ned på voldsutøvelse og kjemper for rettigheten til å ytre seg, også når noen ytrer seg uten «empatisk anstrengelse».

Fra en terapeut til en annen vil jeg avslutte med å si noe om hva slags terapi som har beviselig effekt. Eksponeringsterapi fungerer. Du må eksponeres for det du er redd for i så stor grad at følelsen av frykt og sinne slipper taket. Det fungerer, for følelser går over. Det er derfor man eksponerer folk med araknofobi for edderkopper og folk med agorafobi for åpne plasser. Eksponeres de i tilstrekkelig grad, forsvinner også frykten.

Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes med karikaturer. Eksponeres du for dem 24/7 vil de ikke ha noen effekt. Sinnet er fornuftig innrettet, det skiller mellom ekte farer og uekte farer dersom man eksponeres lenge nok.

Å leke underkastelse med mennesker som har internert en voldselskende profet, har derimot ingenting for seg, det er bare farlig.

 

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.