Kommentar

Norske medier tar ikke bilder av det nye Norge. De vet ikke hvordan de skal forholde seg og lider av berøringsangst. Det oppfatter muslimene som at de har rett til ikke å bli tatt bilder av som alle andre. De får bekreftet at de kan bestemme hvordan andre skal oppfatte dem. Gatebilde ikke langt fra Oslo S. Foto: Bente Haarstad

Intelligens er på ingen måte tilstrekkelig for å anta rasjonalitetsgraden i menneskers tenkemåter. Vi er følelsesstyrte. Det er under press og i motgang at de menneskelige tenkemåtene og verdiene kommer til syne. Alle, selv den mest ihuga islamist, er trivelige i medgang.

Vi har behov for både rasjonalitet og følelsesbevissthet, det er ikke et spørsmål om enten eller.

Det interessante, både i et psykologisk og et politisk perspektiv, er å forstå hvorfor og hvordan ulike mennesker har fullstendig ulike tanker om hva som er ønskelig, hva som er rett og galt, og hva som er kjærlighet og hat. For det er mennesker som utgjør kulturer, enten det er på familie- og lokalnivå eller på nasjonalt og internasjonalt nivå. Denne forståelsen er nyttig for å forstå hvorfor integrering feiler og hvorfor militær intervensjon i Midtøsten har uønsket effekt.

Dersom man legger vekk 68-ernes tro på at «inni er vi like», og innser at det er på innsiden vi virkelig er forskjellige, er det også enklere å se at det ikke er snilt verken mot afghanske unge menn eller for europeiske demokratier å lage luftbro fra Lesvos. De kulturelle forskjellene viser også tydelig at Trumps ikke-intervenerende politikk i det vi anser som skrekkelige regimer, antakelig er mer effektivt for fred enn å styrte diktatorer.

Det finnes to sammenfallende, avgjørende aspekter for utvikling av mentalitet og for utvikling av reaksjonsmønstre under press. Den første er barndommens funksjon. Den andre er hvem guden din er og hva han driver med. For Gud er en «han», det er det ingen tvil om.

Mentale utviklingsstadier
Det er paradoksalt at vi anerkjenner barns utviklingsstadier, men nekter å anerkjenne at kulturer også gjennomgår ulike utviklingsnivåer, der hvert nivå er nødvendig for å avansere til det neste.

Enhver vet at barn må lære å krabbe før de kan begynne å gå. På samme måte må man kunne alfabetet før man kan skrive en tekst. Det er avstand mellom disse ferdighetene, der den ene ferdigheten er en forutsetning for å beherske den neste. Og de aller fleste foreldre vil være enige i påstanden om at man må møte barnet på det nivået barnet befinner seg. Man behandler en ett-åring og en fem-åring forskjellig. De er på ulike nivåer i utvikling og har helt ulike behov, tanker og muligheter for deltakelse.

Det underlige med avansement fra et nivå til neste er at straks man behersker neste ferdighet, er det vanskelig å gjenkjenne tilstanden av ikke å beherske den. Å krabbe føles unaturlig og fremmed når man har lært å gå. Å produsere tekster er enkelt når man behersker alfabetet, og det er vanskelig å se for seg hvordan det er å ikke kunne skrive. I mellomrommet mellom beherskelse av et nivå og neste ligger det øvelse, målbevissthet og innsats. Men ved måloppnåelse er det vanskelig å huske hvor mye innsats som ble nedlagt på veien dit. Vi er innrettet slik. Vi glemmer smerter, forsakelser og strev når vi får «betalingen». Etter hvert modnes vi og blir voksne.

Men bare unntaksvis modnes vi mer enn det som er det gjennomsnittlige modenhetsnivået i kulturen vi er en del av.

I likhet med mennesker utvikler kulturer seg trinnvis. Ingen kulturer oppstår ut av det blå. Enhver kultur er et resultat av avansement fra tidligere nivåer. Og fordi kulturer, i likhet med mennesker, er på ulike nivåer, må de også møtes på ulike måter. Poenget er at ulike kulturer har ulike livsorienteringer med ulike måter å forstå tilværelsen på. Vi kan kalle det et eksistensielt utviklingsløp hvor man begynner nederst og stadig jobber seg oppover. Modningsprosessen gjelder både på et individuelt og et samfunnsmessig nivå.

Nivåer i kulturell og individuell utvikling i Clare Graves spiralmodell, som presentert i Ken Wilbers «A theory of everything» inkluderer biologiske, evolusjonsmessige og sosialpsykologiske aspekter i mentalitetsutvikling. På det individuelle planet kan mennesker ha ulike nivåer avhengig av relasjon og kontekst, men vil likevel gravitere mot ett nivå. Enhver kultur vil på samme måte bestå av individer fordelt over alle nivåene, men også ha et normativt gravitasjonspunkt.

Kulturers utviklingsstadier

1: Instinkt og overlevelse
Det laveste eksistensielle nivået handler om instinkt, overlevelse, unngåelse av farer og søking mot trygghet. Livet er impuls- og instinktstyrt. Dette nivået preges av jeg-perspektiv og knyttes kulturelt til våre tidligste forfedre før de utviklet språk.

2: Raseri og demoner
På nivå to i den eksistensielle utviklingsspiralen finner vi kulturer som tror på demoner, onde ånder og voodoo. Raseri er et stikkord for dette nivået. Det er en fase der magi forklarer alt som skjer i verden. Du har selv ingen påvirkningskraft på åndenes luner, alternativt finnes sjamaner eller trollmenn som kan hjelpe deg ved bruk av ulike ofre du gir.

3: Maktkamp og folkedrap
Tredje nivå er magisk-mytisk, med ekstrem-Gud, territoriale undertrykkelser, maktkamper og folkedrap. Slavehold er naturlig. Sinne og misunnelse er stikkord for dette nivået. Her inntreffer vi-perspektiv, altså evnen til empati med en annen, men kun med en som er lik deg selv. Empati for andre er fremdeles ikke-eksisterende. På dette nivået tas alt bokstavelig, man hengir seg til fortellingene som gis og følger regler slavisk for å unngå straff.

Kulturer som har strenge regler for hva menneskene skal tro og gjøre, opererer alltid med svært rigide straffesystemer for å opprettholde sin egen eksistens.

4: Moral
Fjerde nivå er mytisk, med en eneveldig gud, tradisjoner, konformitet, kirker, katedraler, rettskaffenhet, syndsforlatelse, frelse og et patriarkalsk gudebilde. Moral er stikkord for dette nivået, og moralen er rigid og unyansert. Forskjellene på rett og galt forstås bokstavelig, det er strenge hierarkiske strukturer som fordrer individuell underkastelse.

5: Moderne og rasjonell
Det femte eksistensielle nivået er moderne, rasjonelt og naturvitenskapelig. På dette nivået inntreffer tredjepersonsperspektiv, dvs. evnen til empati også for dem som er annerledes enn deg selv. Man får en forståelse for at det er ulike kulturer over hele kloden, men er fremdeles etnosentrisk. Ens egen kultur sitter med løsningene.

6: Multikulturell og kulturrelativ
Nivå seks er det postmoderne. Nivået er systemisk og integrerende, men fremdeles etnosentrisk i betydningen «demokratiet er best for alle». Stikkord er multikulturell, pluralistisk, kulturrelativ, motstand mot å påpeke ulikheter og motstand mot all rangering.

7: Annengenerasjons bevissthet
Nivå sju, åtte og ni beskrives som annengenerasjons bevissthet, der mentaliteten hever seg over krenkelser og anklager og i stor grad aksepterer verdien av å gjennomgå de ulike utviklingsstadiene. På disse nivåene er man globalt informert og har en universell ansvarsfølelse, er inkluderende og handlekraftig, men tolererer andres avvikende syn på eksistensen.

Wilber anslår at mindre enn 2 % av verdens befolkning er på nivå sju og over.

Muslimske land og livsanskuelse

Ser man nærmere på stadiene, vil man se at de første tre stadiene i individuell og kulturell utvikling er prerasjonelle, prekonvensjonelle og egosentriske. Wilber anslår at mellom 60 og 70 % av verdens befolkning befinner seg på nivå fire og under. Et menneskelig orienteringsmodus på nivå tre og fire er basis for et tankesett og en samfunnsorganisering som bærer preg av rigide sosiale hierarkier.

Ulike former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrolleres med påførsel av skam. Seksuell utfoldelse er et område av livet som underlegges streng kontroll og massivt tabu. Diskriminerende kvinnesyn, homofobi og seksuell undertrykkelse er gjennomgående. Dette er kultur preget av frykt.

Samfunnsorganiseringen preges av manglende skatteinngang, regimene bryr seg ikke om befolkningen, og befolkningen bryr seg ikke med regimene. Barndommen har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen, den har ikke egenverdi. Barn er foreldrenes eiendel. Oppdragelsen er ofte svært voldelig, og barn kan selges eller giftes bort for å skaffe foreldregenerasjonen inntekter.

Barn som vokser opp i vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Mennesker med gravitasjonspunkt på nivå tre er ekstremt krenkbare som et resultat av en barndom med mange krenkelser. Korrupsjon finnes i alle ledd av samfunnet, og det er den sterkestes rett som gjelder.

Gud er svært nær, kravstor og svært hevngjerrig. Mentaliteten kjennetegnes ved å være svært egosentrisk, autoritetstro og fullstendig avhengig av profesjonell ledelse for kollektiv mental utvikling. Dessverre er profesjonell ledelse i disse landene nær utopisk i vestlig betydning av ordet, noe eksempelvis intervensjon i Irak og Libya tydelig har vist. Det gikk fra grusomt til verre.

Autoritet oppnås ved brutalitet. Den som brøler høyest, er sterkest, i motsetning til vestlig kultur, hvor vi anser dem som henfaller til brøling som svake og uten kontroll. Man kan bare spekulere i hva disse brutale lederne tenker om vestlige
lederes lavmælte form. Det er nærliggende å anta at de opplever det som svakt og latterlig.

Muslimske land er i særstilling fordi troen i sin mytiske, absolutte form fungerer som en garanti mot avansement i mental verdiutvikling. I en slik mentalitet er man i praksis alltid under psykologisk press, samtidig som man tviholder på troen på belønning i etterlivet. I en kultur der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. Demokrati kan ikke få rotfeste i dette kulturelle klimaet.

Vestlig livsanskuelse

Vi kan anta at det norske samfunnet har sitt normative gravitasjonspunkt et sted rundt nivå seks. Terje Tvedt har beskrevet dette nivået inngående og bruker begrepet «den narsissistiske kosmopolitt». Nordmenn er opptatt av verden på bakgrunn av universalismens innflytelse. Men vi ser ikke noe annet enn en kopi av oss selv eller noe som raskt vil ønske å bli en kopi av oss selv når vi betrakter andre kulturer.

Barndommen har en egen verdi, den er lang og strengt overvåket, og fravær av fysisk og psykisk vold er en forutsetning for å beholde omsorgsrett over egne barn. Barn er ikke foreldrenes eiendom, men har individuelle rettigheter. Barndommen er lang, og det er både ulovlig og utenkelig å gifte bort barn.

Wilber beskriver nivået som konvensjonelt, rasjonelt, men etnosentrisk. Menneskene er forståelsesfulle og tolerante overfor det meste, men de aksepterer ikke rangering og alt som har stanken av hierarkiske strukturer. I utgangspunktet skal alle perspektiver forstås og respekteres som likeverdige, men i denne kulturen aksepteres ikke perspektiver som mener noe bestemt eller sier at noe er bedre enn noe annet, og på den måten er det omtrent like ekskluderende som populistene den avskyr.

Relativismen medfører at alt er like riktig eller like galt, nyansene forsvinner. Ingenting betyr noe mer enn noe annet. Det er derfor vi får de latterlige debattene om «farlige, hvite menn» hver gang en innvandrer begår et alvorlig overgrep.

Empatien er definitivt til stede, men i likhet med barnet som finner det vanskelig å bruke krabbing når det har lært seg å gå, klarer ikke mennesket med postmoderne verdisyn umiddelbart å gjenkjenne og empatisk anerkjenne mennesker på lavere stadier, med mindre de er verdig trengende.

Det postmoderne mennesket har i stor grad slått seg intellektuelt konkurs i all sin forståelsesfulle impotens. Alt som lukter av faktabasert empiri, er populisme, for sannheter er diskriminerende. De verdimessig postmoderne tror de har utrettet noe dersom alle har fått sagt litt om hva de føler, de krever at det ikke finnes noen sannhet, men hevder selv at de har sannheten. Det hele er paradoksalt og selvmotsigende. Hypersensitiviteten mot å påføre andre mennesker verdier er påfallende.

Mind the gap!

Det er gapet mellom nivå tre og nivå seks i eksistensiell utvikling som utgjør utfordringen i utarbeidelse av integreringspolitikk og internasjonal politikk. Vestlig etnosentrisitet gjør at vi antar at vår livsanskuelse er den beste for alle. Vi setter vår lit til menneskerettigheter og Genèvekonvensjonen uten tanke for at det beste for mennesker, uansett hvor de befinner seg, er å bli møtt på det nivået de faktisk befinner seg. Vi forstår rett og slett ikke hva mennesker trenger, men tillegger dem behov ut fra egne verdier.

Psykologisk sett er det vanvidd å intervenere militært i regioner med en livsanskuelse omkring nivå tre på Graves skala. Det finnes ikke forutsetning for demokratiske prosesser på dette nivået. Enhver intervensjon med påfølgende tilbaketrekning vil medføre en forutsigbar maktovertakelse av den fysisk sterkeste makt. Den vil i hvert tilfelle være empatiløs, ha høy voldsberedskap, være egosentrisk og korrupt.

Vi kan se en parallell her hjemme. Integrering av migranter fra muslimske land viser seg svært vanskelig. Det postmoderne mennesket har for lengst forlatt enhver gud og fnyser foraktfullt av kristendommen, samtidig som det utviser en overdreven respekt for islamsk skamkultur. 40 % av norske muslimer går i moskeen. Vi må ta inn over oss at både OIC , IslamNet og andre har påvirkning på moskemiljøene. Radikaliserte muslimer reiste fra norske moskeer for å bli IS-krigere. Dette skjer. Dette er nivå tre, de berettigede, de krenkbare.

Selvsagt er ikke alle muslimer tilhengere av massedrap i Allahs navn. Det er eksempelvis stor forskjell på å ha bakgrunn fra Iran, der en stor andel av befolkningen har gravitasjonspunkt omkring nivå fem, og å ha bakgrunn fra Pakistan eller Somalia, der det normative gravitasjonspunktet er tre. Og jeg gjentar: Bare unntaksvis modnes vi mer enn det som er det gjennomsnittlige
modenhetsnivået i kulturen vi er en del av.

Det finnes grupperinger i Norge, og i Vesten for øvrig, som også befinner seg på nivå tre på Graves skala, det er ikke et nivå som er forbeholdt u-land. Men andelen av befolkningen som har en selvsentrert livsanskuelse, uten empati, er langt lavere enn hva den er i ikke-vestlige land. Eksempelvis klarer alvorlig psykisk syke sjelden å ta andre perspektiver enn sitt eget. Personlighetsforstyrrelser og autismespekterforstyrrelser vil også gi manglende evne til vi-perspektiv, og primært ha et jeg-perspektiv i verdiforståelsen av verden. Som tidligere nevnt, vil også barn som har opplevd ekstrem omsorgssvikt påføres tilknytningsskader som gir begrenset mentaliseringsevne. Breivik er selvskreven, det samme er mennesker som begår grove seksuelle overgrep, mishandling og andre alvorlige kriminelle handlinger.

Enhver person med livsanskuelse på et så lavt nivå vil ha manglende evne til å ta andres perspektiv, og vil også kjennetegnes av det som kalles narsissistisk sårbarhet. De har sterkt behov for å bli sett, har en opplevd berettigelse til å oppføre seg hvordan de vil, stille krav og fritt kritisere andre, men er samtidig ekstremt sårbare for kritikk selv. De er oftest mistenksomme og feiltolker nøytrale utsagn som angrep. De er avhengige av strenge rammer og forutsigbarhet. Det er eksempelvis ikke uten grunn at mange tidligere rusmisbrukere «ser lyset». Det er et steg opp fra umoral, frykt og mistillit og over i et nivå av rigid rett-og-galt-tenkning.

Vi må godta at de konforme stadiene i mentalitetsutvikling bør være førende i integrering, slik de må være førende ved all intervensjon i andre kulturer. Vi har selv forlatt de mest konforme stadiene til fordel for det postkonvensjonelle. Vår gud tørkes knapt støv av ved konfirmasjoner og julefeiringer, han er fjern, slapp og snill i den grad han ennå eksisterer. De stadige sammenlikningene mellom kristendom og islam har lite for seg. Rasjonell kristendom er verdenssentrert. Til og med Vatikanet har innrømmet at frelse kan finnes i andre religioner og at kondomer kan brukes fordi beskyttelse mot HIV er viktigere enn prevensjonsforbud. Jesus er en vismann mer enn han er en forlengelse av gud. Utviklingen fra etnosentrisme til verdenssyn i vestlig religion er gjennomført.

Folk holdes derimot nede av egosentrisk, etnosentrisk, mytisk religion. Nivå tre er jihad. Ikke i den innsnevrede betydningen «hellig krig», men i ordets egentlige betydning; å gjøre sitt ytterste for å forsvare islam, med våpen ved behov. Men å glemme funksjonen av en religion med en tilstedeværende, rettferdig gud og regler som er strenge, er å drive hasardspill med vår egen kultur.

For å ta imot tusenvis av mennesker med verdiforankring i selvsentrerthet er god, tydelig ledelse avgjørende. Vi skal ikke kimse av moral og forveksle det med moralisme. Man må erfare moral for å oppleve mentalitetsutvikling fra lavere nivåer. Slik vi integrerer innvandrere i dag, forventer vi at fryktbaserte kulturer skal beherske vår tillitskultur. Det er rett og slett ikke gjennomførbart.

På samme måte må vi tenke annerledes om bistand. Vi kan ikke fortsette å subsidiere korrupsjon slik vi i praksis gjør i dag, helt uten tanke for at andre mennesker har helt andre behov enn oss. Vi må anerkjenne hvor sterke de ledende kreftene i disse kulturene er og hvor kraftig de må imøtegås.

Dersom det er vanskelig å fatte det enorme gapet det er mellom fryktkulturer og tillitskulturer, så se for deg gjennomføring av en fredelig demonstrasjon. Det er faktisk ikke gjennomførbart i kulturer under nivå fem. Kan pakistanske kvinner gå i demonstrasjonstog? Kan saudiarabiske kvinner kaste hijaben og demonstrere? Kan homofile i Iran demonstrere for sine rettigheter? Alle vet hva svaret på disse spørsmålene er.

Talløse ganger har terror blitt forsøkt bortforklart som noe som ikke har med islam å gjøre. Gang på gang har det vist seg at det ikke er de fattige, lavt utdannede som begår terrorhandlinger. Dersom man separerer forståelsene for kognitiv intelligens og verdisyn, er det enklere å forstå noen av de psykologiske mekanismene bak terror. Terror kan utføres av intelligente mennesker, det er verdiene deres som befinner seg på et lavt utviklingsnivå.

Når vestlige ledere møter fryktkulturer, er det på verst tenkelig måte, fordi de forutsetter at de samme ønsker og tankesett ligger bak frykt og tillit. Å hoppe over flere nivåer i mental, kulturell utvikling har som resultat at menneskene blir enda mer fryktsomme og vil tviholde intenst på verdiene på nivået de kulturelt sett graviterer mot. Terror er en verdihandling, en egosentrisk, etnosentrisk handling med begrunnelse i mytisk verdiforståelse. Den har alt med islam å gjøre, den er lydig jihad.

Litteratur:
Beck, Don & Cowan (1996): Spiral Dynamics : Mastering Values, Leadership, and
Change
Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business,
Politics, Science and Spirituality
Tvedt, Terje (2016): Norske tenkemåter
Brandtzæg, Smith og Torsteinson (2011): Mikroseparasjoner (tilknytning og
behandling)

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!