Kommentar

Abid Raja begikk en modig handling med kronikken: En ubegrenset ytringsfrihet. Enhver som har fulgt med vet at Raja har krysset en usynlig grense ved  å kritisere sine egne. Hvis Raja hadde vært karrierejeger, ville han ikke gjort det, for den norske eliten liker slett ikke mennesker som bryter tabuene. De ville aldri våget å si det Raja gjør. Raja vinner derfor ikke poeng blant eliten, og slett ikke blant sine egne.

Det som er mer alvorlig er hva Raja risikerer blant sine egne. Det er lenge siden det kom signaler om at han ble ansett for å være en overløper. Det var da Raja advarte mot radikaliseringen blant unge norske muslimer.

Jeg skriver med vilje «handling» om kronikken, for i den nye offentligheten er en kronikk en handling som bryter tabuene, og ett av dem er at muslimer ikke kritiserer – eller enda verre – forteller om egen dobbeltmoral til de vantro. I muslimers hode er ord ensbetydende med handling. La meg minne om at i kjølvannet på 22/7 var dette en forestilling som meningsdannerne i medier og politikk uten reservasjon omfavnet: ord var handling. Er denne parallellen tilfeldig? Eller tar også det sekulære Norge farve av møtet med islam og begynner å oppfatte verden som tabuisert. I så fall bryter samtalen sammen og blir ikke kappestrid, men fiendskap.

Det er denne sirkelen Raja bryter ved å være overløper. Han melder overgang til en sekulær offentlighet, til demokrati og ytringsfrihet. At dette er alvorlig ment viser Raja nettopp ved å fortelle usminket om det hatet som muslimske barn får inn med morsmelken. Selvsagt er det ingen som kjenner seg igjen i denne beskrivelsen, bortsett fra tokulturelle Ulrik Imtiaz Rolfsen. Vi ser her det forbløffende, at tokulturelle er modigere enn den etablerte norske offentlighet. Skal man forstå hverandre må noen være grensesprengende. Fundamentalt må man forstå at ytringsfriheten ikke er noe man kan kjøpslå med.

Det er den for den pene pyntlige offisielle offentligheten. Den har innført noe som heter misbruk av ytringsfriheten. Det er – som Bernt Torvild Oftestad skriver i sin bok Etter Utøya. Om det nye norske Vi og det nye norske De – det samme som at demokratiet skal forsvare seg mot demokratiet.  En absurditet. Establishment lever uanstrengt med slik langsom kveling av ytringsfriheten. Raja har oppdaget hva frihet handler om. At den har sin pris: for muslimer kan det være en smertefull erkjennelse.

For Raja er dette blitt begynnelsen på et oppgjør med egen bakgrunn. Han har tidligere sagt kritiske ting, men balansert ved å slå usakelig mot «norske», som feks. da han kommenterte truslene mot Christian Tybring Gjedde med at det også satt titalls muslimske kvinner i Norge som ikke turde gå ut pga Tybring Gjeddes uttalelser.

Men i boken Dialog: Om vold, undertrykkelse og ekstremisme fra 2010 var det noe kvalitativt nytt. Jeg anmeldte boken for minervanett. Raja var fortsatt ambivalent i synet på karikaturstrid og ytringsfrihet. Men han var på glid. Han beskrev hersketeknikkene innad i de muslimske miljøene. Fra anmeldelsen:

Raja beskriver hvorfor han er mer lojal mot muslimene enn mot vantro muslimer, kulturmuslimer eller ikke-muslimer. Han vil påvirke de på innsiden og da må han vise dem lojalitet.

Det som er utfordringen for meg som muslim med målrettet prosjekt de siste årene om forandring, er å forsøke å forandre folk på innsiden av denne sirkelen uten å bli støtt ut. Jeg har fremdeles håp om at endring er mulig, men kan kjenne en viss usikkerhet rundt hvor lenge jeg vil klare å holde motivasjonen oppe i denne rollen. Det kreves ikke minst en god del mental kapasitet og overskudd, for ikke å snakke om selvsikkerhet og tålmodighet – det er ikke lett å motarbeide kulturelle praksiser knyttet til vold, tvang og terror.

Ros til Raja for å ha våget å være så åpen og ærlig. Dette er en lærerik fremstilling. Nå rammer radikaliseringen også moderate talsmenn som ham. Han skriver at han er blitt truet og vet ikke hvor lenge han orker å fortsette.

Hersketeknikker og gruppedynamikk

Det har oppstått en annen dynamikk som svar på den disiplinerende gruppedynamikken, og den følger unnfallenheten, feigheten og opportunismens prinsipp. Den gjelder både på innsiden og blant dem på utsiden. Likheten er slående.

Og det er denne redselen for å bli dyttet ut som gjør at de fleste forblir kuet og tause i møtet med ekstreme holdninger. Nokså sterke hersketeknikker, altså. Og dessverre holder mange muslimer sine moderate og liberale stemmer tause, fordi de tror de er alene om å ha slike meninger. Her ligger det et håp om endring. Hvor man i sekulære miljøer nærmest må fremstå som ikke-troende for å bli likt, må man i muslimske miljøer fremstå som sterkt religiøs for å oppnå samme aksept og respekt. Derfor vet personer som Mohyeldeen Mohammad at dersom de lykkes med å dytte motstanderne ut så vil ingen lenger høre på dem. Det er derfor det er så viktig å kjempe for å bevege denne sirkelen fra innsiden, for å flytte grensene slik at det blir større rom for å ta opp kritikkverdige forhold, uten at en risikerer å havne på utsiden.

Den gang trodde Raja fortsatt på at han kunne påvirke fra innsiden. Med kronikken Ubegrenset ytrinsgfrihet har han tatt skrittet ut av sirkelen.

Jeg hadde rett i at det å krenke profeten Muhammed vil medføre store samfunnsødeleggelser verden over i vår samtid. Men jeg tok feil i at slike ytringer dermed av hensyn til samfunnet bør forbys. Det har tatt meg noen år å innse at ytringsfriheten nettopp av hensynet til samfunnet bør være ubegrenset.

Denne fundamentale erkjennelsen gjør det mulig å si at Abid Raja er blitt en demokratisk partner. Han stiller ikke lenger særkrav om tabuer som gjør samtale umulig. Han er villig til å gi seg friheten i vold.

Er det så ingenting en norsk vestlig har å innrømme, er det ingen tabuer vi trenger å bryte? Jo det er det, men de fungerer på en annen måte enn for muslimer.

Offertenkingen

Når muslimer spiller offer for alt det er verdt er det fordi de har lært og forstått at offerrollen er en som Vesten er forsvarsløs mot. Den er uimotståelig, for Vesten har selv gjort den til en favoritt.. Alt er de andres skyld. Det er baksiden av rettighetskultur og identitetspolitikk: jeg er urettferdig behandlet, blir ikke forstått, anerkjent, verdsatt. Kort sagt: undertrykkelsen gis en opphøyet status, og offeret er hevet over kritikk.

Sosialdemokratiet har forvandlet det som før var en kamp for rettferdighet til en individuell selvrealisering. Når man løper tom for ideer kan man fortsatt kreve mer penger. Et nei til bevilgninger til gode formål er per definisjon ondsinnet, jfr. bistandsminister Heikki Holmås som sier minsket bistand betyr døde barn.

Symmetri

Aggresjon og offertenking går sammen. Varsellampene lyser når hersketeknikkene på norsk side minner om dem på muslimsk: begge sider vil ha kontroll og en pen fasade. Kritikere eller varslere er uvelkomne. Selv truslene mot dissidenter er noe man finner på begge sider.

At disse to sidene skulle kunne sammenlignes kommer kanskje som en overraskelse på mange. Men i reaksjonen på 22/7 finnes det på vestresiden og i Arbeiderpartiet en slik tendens: til ikke å ville innrømme andre rett til kritikk, til å ville tillegge kritikere de verste motiver. Først var det «høyreekstreme» som ble fordømt, så ble det Fabian Stang og andre Høyre-ordførere, endog SV-politikere.

Fellestrekk er at man ikke liker eller vil ha fri kritikk, dvs. ytringsfrihet. Den må utøves med ansvar, på en måte som er akseptabel. For hvem?

Demoner

Det er dette Raja bryter med. Han vil fortelle om de indre kulturdemonene:

det viktig for ikke-muslimer (er) at de forstår den «muslimske» tankegangen. La meg starte med egne demoner: Helt frem til jeg startet på universitetet, og langt inn i mine studier, hadde jeg sterkt misnøye, til dels hat, knyttet til amerikanere, jøder, indere og homofile. Hvorfor? Ikke fordi jeg selv hadde noen dårlige erfaringer med disse gruppene. Jeg kjente knapt en eneste amerikaner, jøde, inder eller homofil. Men jeg hadde likevel antipatier mot disse. Dette fordi det er slik oppveksten til muslimske gutter flest er.

Den største satan

Hva hørte jeg i diskusjoner som 16 år gammel ungdom da USA gikk til krig mot Irak for første gang? Jo, at USA er den store satan! USA er muslimenes største fiende. De vil oss vondt, de vil marginalisere og drepe oss. Og hvem drives USA av, jo, den største satan i verden drives og eies av jødene. Ergo er jøder også muslimenes fiender. Homofile var noe virkelig æsj, der hadde samme kjønn seg med hverandre og Gud hadde fortalt at slikt fortjente dødsstraff. Dette ble vi lært allerede i tidlige barneår. Og som barn av pakistanere oppdratt i pakistansk miljø er det ikke rart å vokse opp med antipatier mot India og indere.

Som barn får vi gutter innprentet at om noen krenker din profet, så er den personen fritt vilt. Han skal kunne tas, slås, skytes, drepes.

Når dette er retorikk man som barn og ungdom får servert, må ikke-muslimer forstå at det ikke er rart om man vokser opp og hater amerikanere, jøder eller homofile, ei heller er det rart om man er villig til å drepe dersom profeten krenkes.

Dette kommer inn med morsmelken, især til guttebarn. Bevisst? I alle fall ubevisst. Det er taus kunnskap som overføres mellom generasjoner i møte med andre muslimer, i moskeene, på gatekjøkkenet, på reise til foreldres opprinnelsesland, som observant av voksnes diskusjoner, som deltager i diskusjonene selv.

Speilbilde

Raja beveger seg med sin kritikk farlig nær tabuer i vår egen kultur. For hva minner ikke denne beskrivelsen om? Den minner om den utviklingen samfunnet har gjennomgått etter at 68’erne for alvor grep tøylene: fordommene, motviljen og hatet har vokst også på norsk/vestlig side. Mot Israel, jødene og USA, og mer diffust mot hvite, rike, og vår egen kultur. Kartlegging av dettte ressentimentet, denne fordomsfullheten og hatet, er noe de som sitter med definisjonsmakten ugjerne beskjeftiger seg med. Men internett gir folk muligheten til selv å finne ut av det, og det mangler ikke materiale og dokumentasjon.

Den tyske venstresiden, studentrevolten, beveget seg tidlig i antisemittisk retning. Det ble forsøkt begått et attentat mot en jødisk barnehave (sic!) i Berlin i 68, og sporene ledet tilbake til venstreradikale. Disse opplysningene har gjort inntrykk på folk som har studert studentbevegelsen. Det var ikke bare klassestaten som viste sitt sanne ansikt da politiet skjøt Benny Ohnesorge under sjahens besøk i Berlin. Det gjorde også studententbevegelsen. RAF og Baader Meinhof sprang ikke ut av ingenting. De var en logisk følge av en bestemt tenkemåte, og syn på samfunn og myndigheter som illegitime.

Rester av dette finnes fortsatt hos 68’erne som sitter i ledende stillinger i dagens Norge og det har vært med å forme den nye utopien om det nye fellesskapet: de er lojale til seg selv og egen makt, men ikke til den autoritet som er ikke-materiell, som er det forbund av mennesker og historie og kultur, som kalles nasjon. Den er tvert om suspekt. Denne tvil, kritikk og skepsis til det gamle Vi har muslimer fått med seg, og det gjør at deres holdning til det norske samfunnet er preget av forstillelse og forakt. Hvordan respektere noe som ikke respekterer seg selv?

Offer og hybris

Hvor paradoksalt det enn høres ut: offerrollen oppføres med en grad av hybris, overmot. Et virkelig offer er sønderknust. Dagens «ofre» kneiser med hodet og krever sin rett.

Forskjellen skyldes at dagens kultur har forkastet synden, at mennesket er syndefullt. Hvis Raja tror at det er populært å si dette, tar han feil. Det reiser seg et hyl av motvilje hvis man begynner å snakke i slike termer.

Også dagens norske tankegang er noe som trengs å forklares, og kritiseres. At det norske skulle stå for toleransen og muslimer for intoleransen er en sjablong, som sier lite.  Det gir oss en følelse av overlegenhet, men den er villedende. Mange – både norske og utenlandske – har forlengst oppdaget at det er mye man ikke kan eller bør si i det nye Norge.

Slik har Raja og jeg en del til felles. Han har forstått hva ytringsfrihet vil si, og jeg kan fortelle ham at det nye Norge undertrykker religiøse følelser. Den nye norske kristendommen er en lunken tro, hvis det kan kalles det, skapt i Byfuglien, Kvarmes og Singaas bilde. Den er som skapt  til det norske sosialdemokrati, som gjerne vil bevare kirken og forestillingen om Gud som samlingspunkt og terapi. Men det har lite med kristendommen å gjøre, som viser til noe utenfor mennesket. I dette bildet er mennesket syndefullt fra fødselen av. Det trenger tilgivelse, og det bør møte alle mennesker med bevisstheten om at ingen er syndfri og at vi ikke kan vite hvem den andre er, eller hva Gud mener om noen av oss.

Dette er ikke et krav om å tro. Det er en påpekning av at syndsbevissthet gir et eksistensielt utgangspunkt for å møte andre mennesker på samme plan. En gang var denne bevisstheten noe mennesker som vokste opp i Norge fikk inn med morsmelken. I dag er det borte og noen har tatt det bort. Men det går an å finne den igjen. Les Kafka!

 

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også