Innenriks

Hva var det vi så utfolde seg utenfor synagogen i Bergstien lørdag kveld? Mediene, både nyhetsdekningen og kommentarene, er udelt positive. Det er i seg selv problematisk. Da glemmer man å holde distanse, noe medier skal gjøre. Ellers gjør de ikke jobben sin.

Når mediene ikke gjør jobben, overlater de den til andre. Hvordan reageres det da? Kan det være at den udelt positive holdningen man deler med demonstrantene slår over i sinne mot dem som våger å stille spørsmål? En slik sint idealisme har vi sett tendenser til lenge. Men hvor positiv er en idealisme som blir sint hvis den møter kritikk?

Markeringen kalte seg «Fredens ring». Den skjer på en ytterst alvorlig bakgrunn: terroren i Paris og København, som har funnet sted i løpet av en drøy måned. Noe alvorlig er på gang. Igjen er jøder mål for dødbringende angrep. Det er annerledes enn på 70-tallet, da palestinsk terror herjet. Også den gang drepte man jøder fordi de var jøder, jamfør München-massakren og drapet på Leon Klinghoffer.

kobenhavn.terrorist.drept

Jihad er større og farligere. Den viser seg å ha sterk appell.

Når initiativtakeren Hajrah Arshad (17) sier at demonstrantene ikke er der for å ta avstand fra terroren i København, hva mener hun da?

– Dette er naturligvis ikke for å beklage det som har skjedd i København, men for å vise at vi står sammen med jødene, svarer 17-åringen.

Hvor er logikken i et slikt utsagn? Vi forstår at det ikke betyr at hun støtter terroren, men det er en merkelig setning å putte inn i en solidaritetsmarkering for norske jøder. Som om hun vil markere stolthet, at det å utrykke et «not in my name» er en form for ydmykelse. En slik «not in my name» er det europeerne har ventet på fra vanlige muslimer lenge. Jo lenger det går før man ser en slik bevegelse, desto større blir skepsisen og mistroen. Bare en slik bevegelse kunne gjenopprette en tillit som er i ferd med å smuldre opp.

Arshad er stolt og idealistisk. Hun vil bevise at det sanne islam gjør troende av alle religioner til brødre og søstre. Men hun uttrykker samtidig et syn på Israel og ytringsfrihet som kan gjøre et slikt fellesskap vanskelig: Så sent som i sommer la hun på sin Facebook-side ut en tekst og et kart der Israel var fjernet. Hun sier til Aftenposten at hun bare kan akseptere Israel hvis freden er rettferdig. Hva er en rettferdig fred for Arshad? Det slipper hun å svare på.

Ytringsfrihet

Man kunne sagt at Arshad har et restriktivt syn på ytringsfrihet, at hun tilhører «men»-leiren. Men det er ikke riktig.

I valget mellom islam og ytringsfrihet velger hun det første. Det får store konsekvenser i synet på terroren i Paris og København.

Så hva tenker du om ytringsfriheten?

– Misforstå meg rett nå. Jeg forstår dem som står bak angrepene på Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris – fordi tegningene og karikaturene var så ekstremt provoserende. Jeg forstår deres sinne og raseri. Men når det er sagt: Ingen har rett til å utøve vold eller drap fordi de opplever å bli krenket.

Dette var et annet slags «men». Hva betyr ordet «forstå» her? Vi må tørre å spørre: Ville noen sluppet unna med å si at de «forsto» Breivik, men med en tilføyelse om at «ingen har rett til å utøve vold»? Går det an å bruke et ord som «forstå» i etterkant, etter at det ligger døde mennesker i gatene? I en sympatidemonstrasjon for jøder?

Hvis man har så sterke sympati- og antipatier at de trumfer ytringsfriheten, vil man tendere mot å «forstå» terroristene. Det sier hun med rene ord. Da er man ikke demokrat.

Angrep

«Og kanskje flere nå kan se at det er mange fordommer mot muslimer», sier Arshad til Aftenposten. Var marsjen et forsøk på å motvirke dem, eller er de et krav til offentligheten om å innstille kritikken?

Arshads angrep på Abid Raja var et dårlig signal. Raja skrev en kronikk i Aftenposten der han fortalte om sin oppvekst. Han sa at mange muslimske barn får jødehatet inn med morsmelken. Det var en modig kronikk, som er glemt av mediene. Men ikke av Arshad. Hun opplevde den som en forsmedelse. Nå hadde initiativet «Fredens ring» vist at han tok feil!

Men hadde hun trengt å angripe Raja hvis det var sant at demonstrasjonen markerte noe nytt? Eller var det viktig å «settle score» fordi Raja hadde såret æresfølelsen? Var det viktigere enn sannheten?

Igjen er ytringsfriheten – den frie debatten – helt underordnet andre interesser. Det er dette jeg kaller transaksjonskultur. Offentligheten og politikken blir en byttehandel mellom representanter for grupper.

You scratch my back osv. Og: «What’s in it for me?»

Ta støyten sammen

Arshad lovte at muslimer og jøder i fremtiden skulle «ta støyten sammen». Hva betyr det i praksis? Betyr det at hun og ungdommene vil slå ring om synagogen ved nesten krig der Israel er involvert?

Eller betyr det at jødene må marsjere sammen med muslimene mot Israel hvis de skal vise seg solidariteten verdig? I en transaksjonskultur – do et des – du gjør noe, og jeg gjør noe til gjengjeld – er det slik det fungerer. Norske jøder har nå et press på seg.

Massiv støtte

Det som gjør markeringen spesiell, er den massive oppmerksomheten og støtten den får fra medier og politikere. Arshad og hennes venner er «våre» muslimer. Men det betyr også at deres motsetninger er våre motsetninger. Det at mediene så ukritisk omfavner 17-åringer som slites mellom religion og sekulær identitet og demokrati, er i seg selv betenkelig. Voksne skal lede, ikke være heiagjeng.

I Norge ønsker man å tro på de store ordene, som om de har magiske evner og er det de betyr. Sier man fred og kjærlighet mange nok ganger, blir det sant.

Det var responsen på 22. juli, og det er denne tråden Hajrah Arshad og hennes venner plukker opp. Det er rosetog-linjen. At virkeligheten kanskje ikke ble slik man lovte, er en annen sak. Det viktigste er idealene.

Sunni-sosialdemokrati

Kan vi se konturene av et sunni-sosialdemokrati? Den norske eliten leter desperat etter integrasjonsmodeller som fungerer. Hvis noen kan tilby en modell som integrerer unge muslimer, synes de villig til å la seg selv bli integrert i et sosialdemokrati preget av sunni-islams idealer.

Mange unge sterke jenter tar høyere utdannelse og har meldt seg inn i AUF. Vi vil få høre mye til dem. De har medienes og politikernes velsignelse. De er vårt nye Norge. De som opponerer, vil måtte uttrykke seg meget forsiktig, ellers blir de hengt ut av et samlet pressekorps, Antirasistisk senter og politikerne. Den behandlingen Per Sandberg fikk, er en forsmak. Som Erna Solberg sa: – Dette var et brudd på samarbeidsavtalen mellom FrP og Høyre som legger til grunn at Norge er et multikulturelt samfunn.

Den som kritiserer, vil bli oppfattet som en fiende. Han blir en varg i veum.

Mest nordmenn

Den voldsomme retorikken i mediene skygger for realitetene. Det var 1300 mennesker til stede i Bergstien. Ifølge Aftenposten/osloby.no var:

Veldig mange av dem etniske nordmenn.

Solidaritetsmarkering med jøder har altså ingen stor appell blant muslimer. Slik var det også med anti-IS-demonstrasjonen utenfor Stortinget. Det er flest nordmenn som møter frem.

Det går an å rose et initiativ uten å miste hensikten av syne. Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) var der:

– Det er viktig å vise støtte og takknemlighet overfor muslimsk ungdom i deres kamp mot fordommer. Det er en symboltung og sterk markering som viser samhold og fellesskap på tvers av religioner.

Men er det kamp mot fordommer? Er ikke jihad-terroren en realitet? Er det gjenopprettelse av ære Sanner underskriver? Ville det ikke være riktigere å si at «vi skal støtte dere i et nødvendig oppgjør med islamismen»? Man får følelsen av at dette ville virket støtende, eller: Det er Sanner som legger opp til at man ikke skal støte. Han viser respekt for krenkelseskulturen.

Fredens ring i fredens by

Det går an å beskrive verden i all sin gru uten å tråkke på hverandre. Det går også an å snu seg vekk og gi etter for ønsketenkning og drømmer. Mye av det som skrives i norske medier er preget av en slik anstrengt idealisme.

– Det gleder meg stort å se fredens ring i fredens by – Oslo. Det er godt å se så mange samlet her for å vise respekt for hverandre. Sammen skriver vi i kveld historie, sier Abdullah Alsabeehg, bystyrerepresentant for Ap i Oslo.

Fredsnasjonen Norge var redaktør Harald Stanghelles definisjon av Norge da han omtalte leveransen av tungtvann til Israel på 50-tallet. Han mente det var en skamplett på «fredsnasjonen» Norge.

En idealisme som ikke liker at illusjonene brister, blir lett aggressiv mot den som forsøker å korrigere dem. Man gjør seg selv til forsvarer av en livsløgn.

Er det noe som ikke vil beskytte hverken norske jøder eller muslimer, så er det en ny livsløgn. Nordmenn tåler sannheten.

 

 

http://www.osloby.no/nyheter/Muslimsk-ring-rundt-synagogen-7910254.html

http://www.dagbladet.no/2015/02/21/kultur/hovedkommentar/meninger/ekstremisme/innvandring/37841590/

 

Les også

-
-
-
-