Gjesteskribent

Ytringsfrihetsloven

Utdrag fra Grunnlovens §100 om ytringsfrihet:

Ytringsfrihet bør finne sted. Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse . . . Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser. Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder . . . (uthevelser av u.t.)

 

Diskrimineringsloven

Om trakassering:

Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende . . . Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring . . . regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres – a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile legning, leveform eller orientering. (uthevelser av u.t.)

 

Kontroverser

Det er ikke vanskelig å skjønne at Norge – med den nye Diskrimineringsloven – vil føre rettsvesenet inn i mange dilemmaer som kan føre til en svekket ytringsfrihet. For hvem skal ha definisjonsmakten over individets sårbarhet? Jeg kan belyse problematikken med noen typiske eksempler. For det første: A, som er kristen, blir av B beskrevet som «sinnssvak», «dumskalle» og «mørkemann». A føler dette som svært sårende karakteristika – og anmelder B. Hvilken lov skal avgjøre tvisten, Ytringsfrihetsloven eller Diskrimineringsloven?

 

Blasfemi

Et annet eksempel: Hvis C begår blasfemi i ord eller gjerning mot Gud JHVH, Jesus Kristus eller Den Hellige Ånd, vil ikke D, som er kristen, oppfatte dette bare som hån mot den Gud han/hun tror på, men også ringeakt av egen person pga. livssyn (jf. Diskrimineringsloven). Om D velger å gå til anmeldelse av C for nevnte krenkelse, vil D da få medhold i kraft av Diskrimineringsloven – eller skal C beskyttes av Ytringsfrihetsloven? Uansett utfall, rettsvesenet er gitt myndighet til å gradere et individs sårbarhet og grenser, det vil si – bestemme hva individet skal føle. (!) Dette hadde kanskje vært enklere å avgjøre om Norge hadde beholdt blasfemiparagrafen i Grunnloven og holdt denne «våken»?

 

Homofili

Et tredje eksempel: E kommer aldri til å lyve for eget intellekt og kalle homofilt samliv for normalt samliv, heller ikke unngå å nevne at homosex kan føre til alvorlig sykdom eller at homotogene er noe av det tåpeligste voksne mennesker har satt i gang. E mener også at homofilt samliv er en grov synd. Når E offentliggjør dette – og F, som er homofil, føler seg alvorlig krenket og anmelder ytringene, hvilken lov skal da gjelde, Ytringsfrihetsloven for E – eller Diskrimineringsloven for F? Og vil en eventuell politikersympati (eller antipati) for den ene parten påvirke avgjørelsen?

Provoserende karikaturer

Ytringer som sårer noen sine følelser, kan føre til skuldertrekk eller latter hos andre. Bør man likevel forby publisering av visse utgivelser av tekst og bilde; forlange en viss etisk standard på stoff som skal offentliggjøres? Eller ønsker folk flest grenseløs ytringsfrihet?

Publisering av tekst/karikaturer/bilder som formidler slibrigheter, perversitet og nedrakking av andre menneskers tro – eller gjengir slike uttrykk, handler dypest sett ikke om ytringsfrihet, men om hvilken standard en redaksjon ønsker publikasjonen de utgir skal ha. Det er fullt mulig å formidle sine kritiske meninger på en skarpsindig og rammende måte uten å påkalle «grumset». Kan man ikke det, bør man vel ikke skylde på en eventuell ytringsrestriksjon, men heller egen manglende formidlingsevne – .

Kultur og trusler

Er drapstrusler kultur? Nei. I 1995 skapte et band furore med en sang med følgende tekst: . . . en grusom død til hver en mann, som ikke hyller vårt faderland, . . . ja, vi er norske og stolt av det, den kristne kjøter vil vi ikke se . . . Se den kristne kjøter’n! Deng ham opp! Deng ham opp! . . . og om du noen gang lukter kristenmanns blod, oppi fjellet, oppi fjellet, så hent øksa og hugg dem ned! (Kilde: Adresseavisen) Da undertegnede klaget på denne teksten til ansvarlige myndigheter – med tanke på at oppfordringen til drap på kristne kunne skape frykt hos barn, fikk jeg til svar at en slik sak sorterte under Kulturdepartementet – som meddelte klageren at teksten var beskyttet av Ytringsfrihetsloven. Ville klagen fått en annen behandling i dag? Eller settes standarden lovlig/ulovlig etter hvilken (tros-)gruppe som trues?

Frie stemmer?

Det er ingen hemmelighet at mediene stenger og åpner for ytringer i henhold til hva redaksjonsstabene liker eller ikke liker av politiske, religiøse eller andre utsagn hos stoffleverandører. Pressen i Norge er på langt nær «den frie stemmen» de fleste påstår å være. «Fri» var heller ikke pressen før Andre verdenskrig. Alf Bie Christiansen spurte i sin bok NORSK PRESSE I SØKELYSET, utgitt 1950: Har den norske pressen, lutret i kampen mot den tyske fascismen og preget av høye, rene idealer, forandret karakter siden 1936? Eller er den like løgnaktig, like beredt til å stikke under stolen de nyhetene som ikke passer inn i det bildet den samme pressen og dens bakmenn ønsker å skape hos leserne om denne vår syndige verden, – både den «østlige» og den «vestlige?

Politiske føringer

Spørsmålene Christiansen stilte i 1950 er like relevante i dag. Politiske myndigheter har også de siste tiårene lagt føringer for pressens arbeid. Ap-regjeringens arbeidsinstruks til journalister i 1979, stortingsmelding 74, om ikke å irritere minoriteter (les: innvandrere), er et typisk eksempel på politisk vold mot ytringsfriheten. Resultater av denne instruksen ser vi tydeligst i fraværet av kritisk journalstikk når det gjelder islam. Serviliteten overfor islamske ledere i Norge – både fra politikerhold og Den norske politiserte kirke, er rett og slett kvalmende.

Pressens taushet når det gjelder den verbale og økonomiske støtten Ap-regjeringene gjennom årene har gitt (pal-)arabiske terrorgrupper, er også bekreftelser på pressens lydighet mot gjeldende politikk. Vi følger regjeringens linje, har vært det gjengse svar.

Se gjerne nyemeninger.no/alle_meninger/post293211.zrm.

Mediemakt

Som deltaker i samfunnsdebatter gjennom mange tiår, har jeg fått mange «overraskelser» fra norske redaktører. Jeg kjenner til at også mange andre stoffleverandører har «slitt» med å få meninger på trykk som ikke har vært gjeldende norsk politikk, og gjengir derfor noen få (av utallige) smakebiter på redaksjonell arroganse overfor undertegnede: 1. Vi ønsker ikke å viderebringe de synspunktene du gir uttrykk for (Adresseavisen – om kronikk hvor jeg ga en historisk gjennomgang av hvem dagens palestinere er). 2. Det skal ikke forekomme personlige meninger i en kronikk (Adresseavisen – om kronikk som også handlet om Israel, samme dag som de publiserte en annens kronikk med personlige meninger, og senere flere kronikker med personlige meninger, bl.a. fra en viss fru Bhatti, hvis kronikk oste av personlige meninger). 3. Du skrev at Arafat hyllet Hitler (en «mening» som var og er en vel kjent sannhet, men som ifølge Adresseavisen var grunn for refusering). 4. Beklager, men dette innlegget kommer ikke på trykk i Dagsavisen. Dertil står det alt for langt fra den politikken som har vært ført hos oss gjennom tidene (Dagsavisens grunn for å refusere et innlegg om Israel).

Definisjonsmakt

Å offentliggjøre meninger som ikke er godkjent av de som har kapret definisjonsmakten over hva som er rett og galt, god eller dårlig politikk, har sin pris. For egen del har jeg mistet minst én bokutgivelse, sannsynligvis flere – og blitt nektet omtale av utgivelse pga. meninger du har som vi ikke liker. For mange nybegynnere ville dette vært «skudd for baugen». For egen del: Jeg protesterer iblant – noterer intoleransen hos de «tolerante» – og går videre.

Farlige ytringer, farlig taushet

Min erfaring med pressen i Norge er selvsagt bagatellmessig om man sammenligner med land hvor ytringer kan føre til vold og drap. Det vil være historieforfalskning å tie om at det er land/områder med islamsk dominans (ved siden av Nord-Korea) som begår de verste overgrepene. Noen få negative ord om muslimenes «nåderike» profet – eller at man ikke vil si fra seg troen på Kristus, kan føre til fengsel og dødsdom (Pakistan), avskåret tunge og deretter henrettelse (Irak), raserte hjem og kirker brent ned (Indonesia, Nigeria, Niger). Dette er forholdsvis nye eksempler, men langt fra uvanlige; stadig flere myndigheter skjerper utøvelsen av sharia, mens naive Norge strever for å utrydde sann kristendom, motvekten til islam – dødens religion. Det bør bekymre norske borgere sterkt at islamkrigere herjer i øst og midtøst, men det bør også bekymre borgerne at den islamske tro (inklusive sharia) forkynnes fra stadig flere moskeer i vårt land. Overgrep mot «de vantro» er ingen ny islamsk idé, men begynte med Muhammad selv, som blant annet sørget for at 800 mannlige jøder som motsatte seg islamisering, ble halshogd (Medina år 627). Senere videreførte andre muslimer hans voldelige ideer. Vel kjent historie, som helst ikke skal nevnes i Norge.

Den besværlige ytringsfriheten

Med tanke på fremtiden; hva er klokest: Ubegrenset ytringsfrihet eller frihet med begrensninger? Om jeg forsvarer den ubegrensede ytringsfriheten, er det i skrivende stund ikke av hensyn til karikaturtegnere i Europa, men i solidaritet med mine brødre og søstre i troen som blir straffet for å uttrykke en «ulovlig» mening om Muhammad eller holde fast på troen på Kristus. Et ikke så lite tankekors: Hittil i år er et ukjent antall kristne lemlestet og drept – og har fått sine hjem og kirkehus brent ned – også på grunn av din og min utøvelse av hva vi mener vi har rett til å ytre.

Uansett besværligheter: Har mange nordmenn (og andre) – i sin iver etter å formidle gudløshet, utukt og sjikane av medvandrere, glemt ytringsfrihetens prinsipper? Og skal vi glemme hva vi har lært om god fremferd og språklig dannelse? Jo, jeg kjenner argumentet, som også tidvis er mitt: Terroristene der ute må ikke få begrense vår frihet! Vel, hvis Norge føler seg forpliktet til å oppføre enda flere moskeer for å (be)tjene den «fredelige religionen islam», som med sine lover, skikker og begrensninger vil forandre vårt samfunn totalt, vil nok også vår frihet snevres inn – og freden bli en saga blott. Flere europeiske land har erfaringer i så måte; erfaringer mange norske politikere bare blåser av. Og slik går dagene – .