Gjesteskribent

Russland har den siste tiden fått stor negativ oppmerksomhet knyttet til deres lover som skal hindre homofil propaganda overfor mindreårige. Det er imidlertid få som har tatt seg tid til å vurdere om teksten er et angrep på menneskerettighetene, slik mange påstår. Den aktuelle loven har som formål å beskytte mindreårige, og mer presist sier den at:

«Propaganda av utradisjonelle seksuelle forhold rettet mot umyndige personer, som kommer til uttrykk gjennom påtvingelse av syn som forårsaker utvikling hos de umyndige tilbøyeligheter til utradisjonelle seksuelle forhold, samt forestillinger om at de utradisjonelle seksuelle forholdene er likestilt med tradisjonelle, eller informasjon som vekker nysgjerrighet hos umyndige personer til utradisjonelle seksuelle forhold, følger med seg administrativt ansvar i form av bot på 4000 rubler.»

Mens Russland har vært under et veritabelt press fordi landet har vedtatt en lov som skal beskytte barn, er det ingen som har reagert på at Norge nylig har fått en lov som har den motsatte hensikt, nemlig å beskytte homofile.

Den nye loven, Forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, blir også kalt Diskrimineringsloven om seksuell orientering, og den kan få store konsekvenser for samfunnet slik vi kjenner det i dag.

Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Med likestilling mener Stortinget likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging.

Loven skal gjelde på alle samfunnets områder og gir bare unntak for familieliv og rent personlige forhold. Den gir dog arbeidsgivere rett til forskjellsbehandling i ansettelsesprosesser dersom det er saklig begrunnet i arbeidsgiverens virksomhet, som for eksempel hos religiøse organisasjoner.

Men lovens forbud mot trakassering er generell, og det heter i §8: «Trakassering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er forbudt. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.» I lovens proposisjon kommer det frem at trakassering handler om en krenkelse av en persons verdighet.

Når man finleser disse formuleringene i loven, blir det tydelig at vi står overfor store utfordringer med tanke på ytringsfriheten. For hvem skal bedømme om en ytring virker krenkende, om ikke den fornærmede part selv? Vi får dermed en lov der det blir opp til den fornærmede part å definere om hans eller hennes verdighet er krenket.

Hva virker krenkende, nedverdigende eller ydmykende for homofile i dagens Norge? Den nye loven har en klar og logisk sammenheng med innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapslov. Med innføringen av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven opphevet Stortinget den naturgitte koblingen mellom biologiske foreldre og barn. Det er viktig å være klar over at Stortinget da ga «medmor» en verdighet på lik linje med kjødelig mor, og med far. Det er derfor naturlig at kritikk av «medmor» som fenomen kan oppleves som en krenkelse av verdigheten for dem det gjelder. Det samme gjelder for menn som har skaffet seg barn ved surrogatmor.

Stortingets vedtak betyr at kritikk av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven kan defineres som trakassering. Å hevde at barn blir utsatt for alvorlig diskriminering i en-kjønnede parforhold ved at de blir fratatt mor eller far, blir et angrep på loven selv. At slike påstander vil oppfattes som både fiendtlige og ydmykende av noen homofile, er det ingen tvil om. Og i alle tilfelle vil homofile aktivister kunne påstå at de opplever det slik. Fordi loven forutsetter omvendt bevisbyrde, er det de som f.eks. forsvarer barns rett til mor og far, som må bevise at de ikke krenker eller trakasserer homofile og bifile.

Vi har med diskrimineringsloven om seksuell orientering fått en lov som likner på det som mange i Norge anklager Russland for, en lov som forbyr arbeid for et politisk ståsted. Det vil for eksempel bli svært vanskelig å føre en kamp for å få tilbake den gamle ekteskapsloven, ettersom homofile aktivister vil kunne påstå at dette arbeidet i seg selv oppleves som krenkende.

Jeg er blant dem som i flere år har hevdet at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven har totalitære trekk. Proposisjonen til den nye loven om diskriminering på grunnlag av seksuelle relasjoner bekrefter da også at hensikten med loven er å bidra til holdningsendringer i samfunnet. Det vil si at vi alle skal formes i den nye kjønnsideologiske støpeskjeen.

Men loven omfatter ikke bare ytringer. Også arbeidsgivere skal bidra til at lovens ånd blir virkeliggjort. Alle arbeidsgivere, også de som har lov til å forskjellsbehandle ved ansettelser på grunn av religiøse grunner, pålegges en aktivitetsplikt internt i sin egen organisasjon.

Arbeidsgivere skal etter den nye loven arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Denne aktiviteten er virksomheten pålagt å gjøre rede for i sine årsberetninger.

Dette innebærer at et konservativt kirkesamfunn blir pålagt å arbeide for en lov og en ideologi som de er dypt uenige i. Og for Den norske kirke blir troen på at man kan leve med to syn en illusjon, siden det bare vil være legitimt å fronte det liberale synet internt i organisasjonen.

Det bør også kommenteres hvordan loven er ment å bli håndhevd. Etter lovens §22 er det Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda som skal håndheve og medvirke til gjennomføringen av loven. Men ombudet og nemnda skal ikke håndheve reglene om aktivt likestillingsarbeid og spørsmål og oppreisning og erstatning.

Konsekvensene av en slik ordning er imidlertid åpenbare. At ombudet og nemnda skal ta stilling til om ytringer er krenkende, er ikke betryggende. Begge institusjonene er kjent for sin politiske tilhørighet, og ordningen er ikke en rettsstat verdig. Loven er svært uklar og kriteriene altfor subjektive til at vi får en forutsigbar rettspraksis. Det kan lett ende opp med at en beslutning fra nemnd og tilsyn vil bli avgjørende for en senere behandling om erstatning i retten. Og ideene om en rettsstat forsvinner med tanke på at det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, og den ansvarlige ikke kan sannsynliggjøre at diskriminering har funnet sted.

 

Loven har også en paragraf som sier at medvirkning til trakassering er forbudt. Når vi da vet at ytringer kommer inn under begrepet trakassering, kan det virke som om lovgiveren ser for seg at redaktører i fremtiden må begynne å sensurere debatten.
Det er vanskelig å komme utenom ord som «totalitært» i møte med en lov som dette. Men loven er en logisk konsekvens av et ideologisert syn på kjønn og seksualitet, et syn som ikke er forenlig med klassiske, liberale prinsipper. At loven ble vedtatt av et enstemmig Storting, er en gåte. Var det ingen i KrF, FrP og Høyre som skjønte hva de var med på?

Kjell Skartveit