Bildet: Solveig Horne er Audun Lysbakken i skjørt. Det er ikke mulig å se noen forskjell på politikken under Lysbakken som Barne, likestillings- og integreringsminister og Horne. Horne synes utilpass i rollen som statsråd og har bare jattet med den politikken som var etablert. Et tilfelle av Yes, Prime Minister? Vi antar at departementet er bekledt med ideologer som produserer langs de premisser som venstrefløyen har lagt. Nå har departementet presentert et forslag til ny likestilling- og diskrimineringslov som minner om Orwells 1984 og Animal Farm. Den er tung ideologisk. Det som gjør den farlig er at den er totalt ureflektert i forhold til egne premisser, og det er dette som gjør at ordet «totalitær retning» lar seg forsvare. Hornes statsrådstid er et grelt eksempel på at FrP aldri har tatt kulturkampen alvorlig. 

Den 9 mai ble regjeringens forslag til ny lov om likestilling og forbud mot diskriminering overlevert Stortinget. Uten særlig debatt, bortsett fra noen kommentarer om uinteressante detaljer, skjer det noe med fundamentet for vårt samfunn. Vår identitet viskes ut, vi er alle «like», og reformeres skal den som mener noe annet.

Vår diskrimineringslovgivning handler nemlig ikke bare om diskriminering, men om grunnlaget, utgangspunktet og premisset; troen på alle tings likhet. Få synes å være opptatt av hva det gjør med den friheten vi tar for gitt.

Hvor ofte hører vi ikke at den sekulære staten er livssynsnøytral, at den ikke tror på noe, at vi alle skal få vår plass i solen, bare vi aksepterer den nye virkeligheten. Den ansvarlige statsråden for loven, Likestillingsminister Solveig Horne, skrev om loven 2. mai i Rogalands Avis at «et samfunn fritt for diskriminering er et bedre samfunn. Diskriminering skal tas på alvor og bekjempes med effektive virkemidler.»

Det er riktig at den norske stat ikke tror på noe. Vi har ofte blitt latterliggjort, de av oss som mener at staten bør stå på et kristent fundament. Staten kan ikke være kristen, har vi fått høre. Det er riktig at en stat ikke kan tro på noe, men hva skjer når staten virkelig går inn for ikke å tro på noe? Får vi et bedre samfunn?

Departementet ønsker at lovens formål skal være å fremme likestilling og hindre diskriminering. Mange overser dette enkle punktet, at det er en aktiv likestillingstanke som ligger bak lovgivningen. En tanke som forutsetter at alt er likeverdig, at det ikke er mulig å si noe kvalitativt om de mest grunnleggende forhold. Departementet foreslår at det i formålsbestemmelsen skal fremgå at loven særlig tar sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Med minoriteter menes i denne sammenheng minoriteter innenfor alle lovens diskrimineringsgrunnlag, som for eksempel etniske og religiøse minoriteter, homofile og lesbiske eller personer med funksjonsnedsettelser. Noe av det nye med denne loven, sammenlignet de forrige diskrimineringslovene, er at departementet også foreslår at loven skal fremme minoriteters stilling, som om det å være i flertall er et onde i seg selv.

Forslaget til den nye diskrimineringsloven er en forening av fire tidligere selvstendige diskrimineringslover, og som det ble sagt i Et helhetlig diskrimineringsvern, en forberedende NOU fra 2009: Våre forestillinger om at det finnes forskjeller som bør kvalifisere til ulik behandling skyldes fordommer og stereotype forestillinger. Disse fordommene vil staten gjøre noe med. Vi får dermed en lov som ikke bare har til hensikt å regulere en gitt atferd, den skal også forme oss som mennesker. Derfor vil departementet regulere ytringer som det å hevde at noe er sant om verden rundt oss, og spesielt gjelder dette på det seksuelle området. Lovgiverne er, for å si det forsiktig, utrolig opptatt av sex, og det synes som om det tredje kjønn allerede er innført. Diskrimineringsgrunnlaget kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk skiller seg nemlig fra de fleste andre fordi de, som departementet helt riktig påpeker «i stor utstrekning bygger på personenes subjektive opplevelser av seg selv. Det vil si at personen selv avgjør om vedkommende omfattes av vernet eller ikke». Dermed har det relative blitt en norm, og den som påstår at det bare finnes to kjønn, diskriminerer.

En ny og viktig endring med departementets forslag, er at skoleverket i større grad trekkes inn i det normgivende arbeidet. Departementet foreslår en ny bestemmelse om at læremidler og undervisning i barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner skal bygge på likestillings- og diskrimineringslovens formål. Hvis en da kjenner til hvor lite som skal til før enkelte oppfatter ytringer som krenkende og provoserende, er det lett å se for seg framtiden til norsk skole. Departementet er da også åpne på hvor langt dette kravet strekker seg.

Departementet foreslår blant annet at læremidler skal bygge på likestilling mellom kjønnene. I tillegg mener departementet at det er ønskelig at ikke bare læremidler, men også undervisning, skal bygge på likestilling. Departementet foreslår at denne plikten utvides til å omfatte alle lovens diskrimineringsgrunnlag ettersom det mener at det skal sikre at skolen ivaretar sin oppgave med å fremme menneskelig likeverd og likestilling. Utfordringen er hva som trekkes inn i begrepene likeverd og likestilling.

Departementet skriver at skoler og undervisningssituasjoner skal bidra til å «skape et inkluderende og tolerant samfunn,» og at lærebøker og undervisning skal bygge på at alle mennesker er like verdifulle. Departementet bruker som et eksempel «at skolen ikke skal fremstille enkelte former for seksuell orientering som unaturlige eller illegitime.»

Departementet skriver at bestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven ikke oppstiller et forbud mot beskrivelser av faktiske forhold eller analyser, men at den vil kunne ramme læremidler og undervisning som fremstiller faktaopplysninger på en svært skjev måte. Departementet mener at i de tilfeller der lærebøker inneholder diskriminerende innhold, bør det bringes inn et element av refleksjon og kritisk tenkning rundt de diskriminerende holdningene det gis eksempler på. Når departementet selv trekker fram et eksempel om at lærere ikke skal få si at ulike former for seksuell orientering er illegitim, forstår vi hva det hele handler om (at polygami ikke er tillatt i Norge har åpenbart gått departementet hus forbi). For et utsagn om seksuell orientering er ikke diskriminerende, det er kun en mening, men denne meningen skal nå bort fra norsk skole.

Departementets argumentasjon har en åpenbar endestasjon, for hva er fakta om kjønn og religion? Når departementet selv påstår at kjønn er en subjektiv opplevelse, er det ikke mulig å hevde noe annet uten å komme i konflikt med lovens forståelse av hva som er diskriminerende. Det vil for eksempel aldri være mulig innenfor den virkelighetsforståelsen departementet legger til grunn, å påstå at homofile ikke bør få adoptere barn, eller at islam er en destruktiv religion. Slike påstander bryter nemlig med premisset om alle tings likhet. Den eneste kritiske aktiviteten som vil bli mulig, er den som kritiserer kritikerne av likhetstanken. Når lovens målsetting er å ta hensyn til religiøse minoriteter forstår en at det ikke er sannheten om en religion departementet er ute etter, av den enkle grunn at loven stadfester at det ikke er mulig å finne en slik sannhet.

Vi er i ferd med å gå inn i en tid der aktivitet som er i strid med diskrimineringslovens virkelighetsoppfatning vil bli rammet som påstander om diskriminering. Hensikten med loven er langt mer enn å regulere atferd. Den har en normgivende funksjon som kan kvele enhver politisk opposisjon.

Det hele finner sted med FrP ved makten.