Kommentar

Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås – som i motsetning til hva man skulle tro etter valgkamp-utspillet i september 2007 faktisk er ansatt for å jobbe mot diskriminering – krever nå at staten nevner homofile, lesbiske og transseksuelle spesielt i sine stillingsannonser. Det er de stillingsannonsene som til vanlig oppfordrer alle til å søke, uavhengig av alder, kjønn, funksjonshemning, nasjonal eller etnisk bakgrunn.

Med mindre du er politiker naturligvis, for er du mann, heteroseksuell, norsk, fullt funksjonsdyktig og har feil alder er du ikke ønsket og kan med fordel diskrimineres på valglistene.

Felles for alder, kjønn, funksjonshemning, nasjonal eller etnisk bakgrunn er at dette er særdeles synlige markører. Verre er det selvsagt med seksuell orientering, men jeg går ut i fra at Likestillings- og diskrimineringsombud Gangås kan bidra med en bombesikker måte å se hvem som er homser eller ikke på? Personlig har jeg hørt nevnt opptil flere kjennetegn, men for min del synes jeg de er i overkant fordomsfulle og har derfor ikke tenkt å gjenta dem her. Hva hvis staten har ansatt hauger av homofile men ikke vet det selv fordi noen homser er akkurat like lite samarbeidsvillige som heterofile, og ikke ser sin seksuelle legning som relevant for sitt daglige liv og virke? Som rett og slett tillater seg å mene at ens seksuelle preferanser er noe en arbeidsgiver ikke har noe med – ikke Likestillings- og diskrimineringsombudet heller, for den saks skyld?

Selv kjenner jeg forresten mange merkelige homser her nede på planeten Jorden. Fellestrekket mellom dem er at de fleste av dem, langt fra hva Gangås ser ut til å tro, ikke ønsker å bli identifisert eller presentert som sin seksuelle legning. Alle sammen har det man vanligvis kaller personlighet eller personlige egenskaper utover seksuell orientering. Noen overgår heterofile jeg kjenner i A4-format, andre ikke. Inntil nylig har jeg følgelig levd i den tro at slikt kommer an på vedkommendes særegne personlighet, ikke vedkommendes intime preferanser. Derfor sier jeg for eksempel aldri ting som: «Hei Anne, hils på homse-Henrik – hans seksuelle orientering er absolutt homofil». I stedet sier jeg kjedelige og umangfoldige ting som: «Hei Anne, hils på Henrik – han er en barndomsvenn, bor på Brannfjell og jobber i justisdepartementet som jurist.» Dette sier jeg hovedsakelig fordi Henrik nemlig er ansatt som jurist da det er det han fungerer som i arbeidslivet, og fordi de fleste ikke virker fullt så opptatt av andres seksualitet som for eksempel et Likestillings- og diskrimineringsombud. Henrik er pussig nok – og tydeligvis til Gangås` misnøye – ikke ansatt som personlig seksuell legning eller som personlig mangfold.

Hvis Anne skulle reagere på presentasjonen ved å lyse opp på en måte jeg har sett før, hender det at jeg barmhjertig legger til opplysningen om at Henrik er gift. I motsatt fall regner jeg med at Anne mest sannsynlig oppdager det selv, for før eller siden treffer hun ganske sikkert ektefellen Sverre som ofte oppholder seg i det samme selskapet. Men det er selvfølgelig det som er så lumsk med veldig mange homser; de ser ut og oppfører seg akkurat som deg og meg. De har til og med noe til felles med oss overrepresenterte heterofile; seksualiteten deres synes som regel ikke utenpå. Bevares; hvem skulle vel trodd det? Åpenbart ikke det kongelige norske Likestillings- og diskrimineringsombudet, i alle fall.

Jeg vet ikke hvordan normalt samvær arter seg der Beate Gangås tilbringer livet sitt, men det eneste stedet jeg ellers har opplevd det som naturlig eller nødvendig å opplyse fremmede om min sivile status – i verste fall seksuelle legning – har vært på homsebaren «London» ut i de små og relativt berusede nattetimer.

Så dersom vi ikke akter å gå til det skritt å merke homofile og lesbiske på adekvat og godt synlig vis, gjenstår det bare en løsning:

Arbeidsgivere blir med Gangås` velsignelse nødt til å spørre vedkommende om seksuell legning under intervjuet, hvis de som et minimum vil sørge for å ha Mangfoldspapirene sine i orden.

Men da står fru Likestillings- og diskrimineringsombudet med et ørlite forklaringsproblem – for i alle andre sammenhenger hevder det samme ombudet at seksuell legning (samt øvrige personlige markører) verken kan eller skal tillegges vekt, og at de som gjør det er skyldige i diskriminering. Det er også den samme Beate Gangås som før har tatt til orde for å forby graviditetsspørsmål under jobbintervju, da en fremtidig graviditet tilhører den enkeltes privatsfære. Men å spørre om en jobbsøkers seksuelle preferanser skal ansees som fullstendig gangbart og ikke-diskriminerende i en intervju-situasjon fremover? Kan noe bli mer privat enn en slik forespørsel, mon tro? Spørsmål om planlagt graviditet kan tross alt forsvares til en viss grad, fordi en uteblitt arbeidstager – med den kompetansen vedkommende besitter – kan få en del uheldige bivirkninger for både arbeid og kollegaer. Men hvordan stiller det seg med en kollegas høyst private seksuelle legning?

Når en arbeidsgiver trenger en ingeniør, er det da i det hele tatt relevant for arbeidet hva vedkommende ingeniør tar seg til på fritiden – på eget soveværelse eller stuebord og med hvem? Mener Gangås å fortelle oss at det er viktig, viktig og atter viktig for samfunnets mangfold at samtlige arbeidstakere lever ut noe så intimt som sin seksualitet på enhver arbeidsplass som tilfeldigvis ikke er for eksempel porno- og prostitusjonsindustrien? Man har ellers ikke fått inntrykk av at diskrimineringsombudet har ment at det siste er viktig for minoriteten som har den legningen at de liker å flørte grovt med arbeidskollegaer av motsatt kjønn, for det kalles i dagligtale sexpress og har i årevis vært utropt som uønsket.

Vi får satse på at det kommer en snarlig og detaljert presisering av hva Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås mener det er akseptabelt at en vordende arbeidsgiver spør om i et intervju før spørsmålene tangerer det som til dags dato har blitt kalt seksuell trakassering. Hittil har det for eksempel ikke vært god kotyme å spørre en tilfeldig arbeidssøker om vedkommende er homofil eller heterofil. Men når denne ansettelsespraksisen i følge Gangås ikke lenger er åpen og inkluderende nok, er det visst grunn til å bli bekymret for hva en vordende arbeidsgiver vil være i sin fulle rett til å spørre om i en ansettelsesprosess:

Er De brystfetisjist eller foretrekker De pisk? Tenner De på stramme rumper eller de store, runde – blondiner eller brunetter? Har De et velfungerende sexliv med Deres partner? Hvilket kjønn tilhører vedkommende, om vi får spørre? Dyreriket eller Homo sapiens? Med eller uten prevensjonsmiddel? Bruker De sexleketøy oftere enn 2 ganger i uken?

Eller er det bare homofile, lesbiske og transseksuelle som skal finne seg i offentlig innsyn i sin intimsfære, mens alle andre får slippe? Hvorfor skal sistnevnte i så fall det, og kan de i det hele tatt det – tatt i betraktning at seksualitet stadig ikke kan sees på en persons ytre enda vedkommende er heterofil så god som noen?

For det er jo egentlig ikke sånn at en heterofil er en heterofil er en heterofil, slik Likestillings- og diskrimineringsombud Gangås med sitt nokså begrensede utsyn gjerne vil ha oss til å tro. Det er derfor nærliggende å spørre om ikke Likestillings- og diskrimineringsombudet kan ha misforstått sin stilling en smule og følgelig benytter den til å arbeide aktivt for å skreddersy stillingsannonser (og valglister) for seg selv og sitt nærmiljø – siden hun spesielt velger å fremme nettopp sin egen, uttalte seksuelle orientering og sitt eget kjønn. Men nå som Gangås veloverveid proklamerer at den enkeltes seksualitet har gått fra privatsfæren til å bli et offentlig anliggende, lurer jeg litt på hvordan Likestillings- og diskrimineringsombudet stiller seg til seksuelle legninger hun ikke selv har? Til forskjell fra Gangås føler ikke jeg at det offentlige rom er noe egnet forum å fremheve mine foretrukne seksuelle preferanser i, men de er etter hva jeg forstår ikke utpreget vanlige. Så hvis det heretter er ønskelig og til med oppfordres til at staten skal legge seg borti folks seksualliv, bør vi ikke da kreve at man eksplisitt oppfordrer samtlige seksuelle orienteringer til å søke – ikke bare Beate Gangås sin?

På CV`en min kan jeg nemlig i tillegg til uvanlige seksuelle preferanser føre opp ønskede kvalifikasjoner for enhver jobb i Likestilling- og diskrimineringsombudets univers; kvinne, funksjonshemmet, minoritetsbakgrunn og generelt sær på alle mulige tenkelige måter. Kanskje kvalifiserer ovenstående egenskaper til stillingen som for eksempel Likestillings- og diskrimineringsombud? Men hvis jeg skulle ende opp som Likestillings- og diskrimineringsombud; hvor skal jeg da sende klagen over at min seksuelle legning ikke er godt nok representert, ditto synlig og/eller inkludert på arbeidsplasser i offentlige Norge?

For å ha håp om å få klagen objektivt behandlet bør jeg antagelig følge det nåværende ombudets praksis og sporenstreks sende den til meg selv. Det har jo også den fordelen at jeg kan være noenlunde sikker på å at i hvert fall èn vil ta meg alvorlig.

Dagbladet: Vil ha homovennlige stillingsannonser