Sakset/Fra hofta

Regjeringen tar ikke etnisk diskriminering på alvor, beklager likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås seg i Aftenposten. Det har hun sikkert rett i. Og tar vi en nærmere titt, så bør sannsynligvis Likestillings- og diskrimineringsombudet bare være glad for at regjeringen ikke tar etnisk diskriminering på alvor – for i motsatt fall kan det tenkes at det ville spøkt stygt for Likestillings- og diskrimineringsombudets egen arbeidsplass, og det er jo ikke noe trivelig?

Gangås synes nemlig selv det er fullstendig akseptabelt å diskriminere hele grupper, så lenge den gruppen er heterofile, hvite menn mellom 40 og 50 år med full funksjonsevne, bare fordi de er heterofile, hvite menn mellom 40 og 50 år med full funksjonsevne og har begått den forbrytelsen det er å være «overrepresentert». For de overrepresenterte er naturligvis ikke – utelukkende i kraft av seksuell legning, hudfarge, kjønn, alder og funksjonsevne – kapable til å representere andre enn heterofile, hvite menn mellom 40 og 50 år med full funksjonsevne?

Litt på sidelinjen, men hvis akkurat denne gruppen var overrepresentert ved opprettelsen- og utnevnelsen av Likestillings- og diskrimineringsombudet i alminnelighet og Beate Gangås i særdeleshet, så er det fristende å medgi at Gangås har et visst poeng. Siden det var flest åpent homofile politikere som hadde litt å bemerke til Likestillings- og diskrimineringsombudets valgkamp-utspill, tror jeg kanskje at jeg i likhet med Gangås heretter akter å gå inn for å tvinge politikere til å oppgi seksuell orientering i partiprogrammet slik at vi får stemt inn flere av førstnevnte.

At Likestillings- og diskrimineringsombudet ikke liker at noen diskriminerer andre grupper er forståelig nok, men så vidt meg bekjent er ikke diskriminering offisielt ønskverdig på noe vis. Punktum. Konseptet kommer ikke med noen egen unntaksliste for hva et tilfeldig likestillings- og diskrimineringsombud måtte føle at det er greit å diskriminere og ikke. Og underlig nok later det til at det blir stadig vanskeligere for flere enn meg å ta utsagn om diskriminering alvorlig fra et Likestillings- og diskrimineringsombud som er i overkant populistisk, feller forhåndsdommer på grunnlag av enkelttilfeller – vanligvis like populært som rotter i kjøkkenbenken, med mindre det tjener for eksempel et og annet likestillings- og diskrimineringsombuds politiske agenda – og diskriminerer både grupper og enkeltindivider.

Denne uken er det ett år siden ambulansepersonellet på Ullevål universitetssykehus nektet å frakte Ali Farah til sykehus. Den gang lovet Regjeringen å rydde opp i statlig rasisme og diskriminering. Ett år senere har de fremdeles svært få tiltak klare. Det går ut over den etniske minoritetsbefolkningen.

I mars kom Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) frem til at diskrimineringsloven ble brutt da Ali Farah ikke fikk den helsehjelpen han trengte. Uttalelsen er påklaget og skal vurderes for mulig omgjøring før den eventuelt oversendes til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

På tross av den massive oppmerksomheten saken fikk, er det lite som tyder på at staten har tatt tilstrekkelig tak i problemet

Ja, det kom jammen Likestillings- og diskrimineringsombudet frem til – som eneste offisielle instans. Og som eneste offisielle instans trakk det samme ombudet den fabelaktige konklusjonen at på grunn av et grovt enkelttilfelle, er hele det offentlige Norge gjennomsyret av en institusjonalisert rasisme som må kartlegges. De andre som forutsigbart trakk konklusjonen allerede før saken var gransket av noen som helst, var utelukkende en lykkelig norsk presse endelig ute av Agurktiden, en advokat hvis flotte påstander hovedsakelig utmerket seg med en fullstendig manglende dokumentasjon og det allestedsnærværende Ubevisst Rasisme-folket. Og så leder av Organisasjonen mot offentlig diskriminering Akhenaton de Leon da, selvfølgelig. Som er travelt opptatt med mangfold – i betydningen hudfarge – som obligatorisk må synes utenpå, slik at han kan telle det.

Dette mener man altså at regjeringen skal ta alvorlig og benytte som grunnlag til å granske samtlige offentlige ansatte?

Avgjørelsen er attpåtil påklaget og likevel forlanger man handling på grunn av den samme avgjørelsen i en enkeltsak. Uten at jeg har gjort noen voldsomme anstrengelser – tydeligvis i motsetning til Likestillings- og diskrimineringsombudet – for å trenge inn i ambulansesjåfør Erik Schjenkens underbevissthet, så er det ganske nærliggende å hevde at han har en langt sterkere sak enn sine opportunistiske dommere: Schjenken har i løpet av 17 år i ambulansetjenesten hatt over 10.000 oppdrag. Og siden det ikke finnes noe som antyder at mangfoldet har ligget strødd i kjølvannet etter Schjenken, så taler det i grunn for seg selv. Eller kunne gjort det, i hvert fall for dem som ikke er fullt så opptatt av å fremme egne politiske mål og egne arbeidsplasser.

Den andre ambulansesjåføren skal ha hatt en fortid i den rasistiske grupperingen «Boot Boys» før han ble ambulansesjåfør. Han har sagt opp jobben i ambulansetjenesten etter Ali-saken. I et land der de snille er så snille at det oppfattes som en ukrenkelig rettighet for dømte pedofile å bli plassert av Kriminalomsorg i Frihet i et nabolag stappfullt av unger og en forstyrret, knivbegeistret voldtektsforbryter å bli plassert i en privatbolig der det bor en ofte alene, ung kvinne (det foretrukne offer de Luxe) etter endt soning for å bli tilbakeført til samfunnet, så kan vi visst ikke være bekjent av at en yrkesutøver har en slik fortid som denne ambulansesjåføren. Ikke bare det; vedkommende blir ukritisk tatt til inntekt som bevis for at et helt sykehus er infisert av rasisme.

Selv om det ikke ser ut til å ha gjort inntrykk på likestillings- og diskrimineringsombud Gangås at Schjenkens tjenestetid i seg selv er et ganske sterkt bevis på at ombudets lettvinte konklusjon om at det offentlig Norge er utpreget plaget av institusjonalisert rasisme er veldig feil, så er det mye som tyder på at det har gått opp for støttespillerne i Antirasistisk Senter. Det kan i alle fall forklare den ellers snodige lanseringen av tankeforbrytelsen «Ubevisst rasisme». Når vi ser hvilken rettferdig og ikke-diskriminerende behandling Erik Shcjenken fikk av de snille, bør vi jo alle bli lyse til sinns ved tanken på at beviskravet ikke vil bli like irriterende brysomt for anklagerne i fremtiden som det er i dag – hvis vi bare får innført det aktuelle begrepet først. Da havner vi i den heldige situasjon at Likestillings- og diskrimineringsombudet kan kreve handling og granskning av offentlige ansatte fra regjeringens side, på grunnlag av praktisk talt ingenting og/eller enkelttilfeller.

I motsetning til hva Ombudet kan tillate seg i dag, mener jeg. I dag må man jo tungvint føre for eksempel dette som bevis på at Høgskolen i Oslo velter seg i institusjonalisert rasisme, for etterpå å kreve at regjeringen handler umiddelbart:

LDO får flere klagesaker fra etniske minoriteter. For eksempel fant vi i november i fjor at Høgskolen i Oslo brøt diskrimineringsloven da de ikke ansatte den best kvalifiserte søkeren til en stilling. Søkeren var av indisk opprinnelse.

Et tilfelle som dette er sikkert mer enn grunn nok til å gripe inn overfor Høgskolen og kartlegge både ansatte og rutiner. Men hvorfor regjeringen? Er det ikke det vi har Likestillings- og diskrimineringsombudet til? Akk nei, for det skjer ikke nok og ikke i stor nok skala. Og det enda man benyttet den gyldne anledningen til å piske opp et frastøtende og utmattende hysteri vi sjelden har sett her til lands – på likestillings- og diskrimineringsombudsspråk massiv oppmerksomhet – samtidig som norsk presse tett fulgt av landets antirasister løp vettskremte politikere over ende før noen i det hele tatt fikk sett nærmere på saken. Dessverre er det dèt med hysteri at riktignok lykkes man ofte i få politikere til å vise sin integritet ved å hyle sammen med flokken, men siden regjeringen ikke er en interesseorganisasjon eller et kampanjebyrå, så hender det beklageligvis at noen politikere får igjen bakkekontakten når den massive oppmerksomheten blir litt mindre massiv. Noen skjønner til og med at det rett og slett ikke er akseptabelt å starte en granskning av samtlige offentlige ansatte på grunnlag av et enkelttilfelle – uansett hvor forferdelige bilder avisene bringer.

Trist må man altså konstantere at det grundig gjennomførte massehysteriet ikke har fått den ønskede uttelling, og det kommer visst som en overraskelse for enkelte:

For meg som likestillings- og diskrimineringsombud vitner dette dessverre bare om én ting: Regjeringen og departementene tar ikke rasisme og diskriminering på alvor.

Vel, nå er det jo sånn at den samme regjeringen og de samme departementene får regelmessige råd vedrørende etnisk, kjønns- og seksuell diskriminering fra et likestillings- og diskrimineringsombud som åpenbart ikke tar noen av delene spesielt alvorlig selv.

Men gjorde regjeringen det, så hadde neppe Likestillings- og diskrimineringsombudet hett Beate Gangås etter Ali-saken og det politiske utspillet i september 2007. Å beholde en leder som finner diskriminering av andre mennesker helt greit så lenge det tjener hennes egne interesser, vitner ikke om noe alvor fra verken regjeringen eller departementene sin side – snarere tvert i mot.

Og humoristisk sans har vi da alle?

Aftenposten: Tar ikke rasisme på alvor