Kommentar

Den behandlingen ambulansesjåfør Erik Schjenken har fått av medier, frivillige organisasjoner og politikere, er i et større perspektiv mer alvorlig enn den Ali Farah ble utsatt for. Farah opplevde en bølge av sympati og støtte. Men den bølgen ble forvandlet til raseri mot ambulansesjåførene uten at noen protesterte. De ble overlatt til seg selv.

Historien Erik Schjenken forteller til A-magasinet er akkurat så forferdelig som vi kunne forestille oss. Selv journalist Kjetil S. Østli som ellers faller for innvandringsklisjeer, blir berørt.

Men vi har ikke villet vite hvor ille det er. Det forstyrrer hverdagen vår å vite at også vi kan være rettsløse i det øyeblikk noen retter pekefingeren anklagende mot oss og sier: «Rasist».

Vi har ant at den nye rasismeideologien minner om klasseforræderstemplet under kommunismen. Den har ikke noe med rasisme i egentlig forstand å gjøre. Den bygger på biologi. Dette handler om ideologi: en klubbe man kan felle folk med, kveste dem, lamme dem, irettesette dem eller knuse dem. Erik Schjenken ble nesten knust. Han var knust. Kun profesjonell hjelp reddet ham fra selvmordet.

Under bolsjevismen var det mest knusende man kunne anklages for å være klasseforræder. Hvis noen reiste seg opp og sa: – Men NN løper klassefiendens ærend.

Man kunne både objektivt og subjektivt være klassefiende. Det hjalp ikke om man uttrykte sitt støtte til det nye utopia hvis man objekivt sett var klassefiende: dvs. hadde feil klassebakgrunn, eide for mye jord, hadde ansatte, ble anklaget for å ha behandlet dem dårlig. En hvilken som helst handling kunne utlegges som objektivt sett til fordel for fienden. Moskva-prosessene var et stykke absurd teater.

Men i det sosialdemokratiske Norge anno 2008 snakkes det også om at folk er objektive rasister. Det sies fra ledende politikere, fra ombud, fra Organisasjonen mot etnisk diskriminering, fra kjente forfattere. Leder av Antirastisisk Senter, Kari Helene Partapouli, forklarte det i en artikkel i Aftenposten med en kim-il-sungsk/protestantisk selvfølgelighet: Det bor en rasist i oss alle. Ut av Al Farah-saken sprang Aftenpostens store direkteoverførte møte om rasisme, der utenriksminister Jonas Gahr Støre deltok.

Aftenpostens og Arbeiderpartiets vellykkede ledelse ser antirasismen som et viktig kort, offisielt for å skape et nytt inkluderende fellesskap.

Men dette fellesskapet minner sterkt om en utopi. Det har likhetstrekk med det bolsjevistiske: man må knuse noen egg for å lage omelett. Når det høvles, fyker det spon.

Det som knuses er i dette tilfelle enkeltmenneskets rettssikkerhet. Antirasismen åpner for rettsløshet. Ambulansesjåfær Erik Schjenken var i det ene øyeblikk en aktet medarbeider med 10.000 oppdrag bak seg, uten en anmerkning. Én feilvurdering, og livet hans var ødelagt. Fordi offeret var en somalisk familiefar. Man kan snu opp ned på finansminister Kristin Halvorsens ord: «Kunne dette skjedd hvis det var en hvit småbarnsfar?» og si: Kunne det som skjedde med Schjenken, ha skjedd hvis ikke feilvurderingen gjaldt en somalier?

Det finnes fordommer i Norge, det skjer diskriminering. Men den offentlige mening og myndighetene er på ofrenes side. Den som stemples som rasist, har ingen sympati. Han fradømmes ikke bare jobben, men også sin menneskelighet.

Det er de samme maktorganer som fordømmer og bekjemper rasismen, som dømmer rasister til fortapelse. Det finnes ingen redning for dem. De er som man sier på engelsk, beyond the pale. Fredløse.

Erik Schjenken ble dømt fredløs. Også av den samme avisen som han nå har latt seg intervjue av. Kjetil S. Østli er såvidt innom egen avis når han skriver at «Aften» reagerte på Statens helsetilsyns konklusjon om «uforsvarlig behandling. Men det er ikke dokumentert at han fikk en uforsvarlig behandling fordi han ikke var hvit.» med ordene: «En forbløffende mild dom». Dette var 6. februar 2008. Man ønsket å se blod. Schjenken var blitt til symbol på den antirastisiske kampen. For å manifestere styrke og alvor måtte Schjenken korsfestes. Avisen var skuffet over at så ikke skjedde.

Det sier noe om om den forblindelse Aftenposten, NRK, Dagbladet, Dagsavisen og nær sagt alle medier er grepet av, at de er opptatt av kampen mot det onde og ikke ser at rettferdiggjørelsen av en god sak lett kan vippe over det i motsatte.

Det som gir Schjenkens beretning ekstra vekt, er et bilde som nå gjengis for første gang på fremtredende plass enda avisene har sittet på det hele tiden. Bildet viser Ali Farah stående på egne ben med sekken på ryggen og ambulansen i bakgrunnen. Det berømte bildet der Ali Farah ligger blodig på bakken, ble tatt etter at ambulansen dro. Det var andre som fikk ham til å ligge ned.

Det vises stadig til uttalelsen om at Ali Farah ble kalt «en jævla gris». Men det var altså etter at han sto opp og urinerte på en av sjåførene. Disse nyansene kom ikke frem. Først nå får vi et annet bilde.

Kjetil S. Østli har gjort et grundig forarbeid. Men han unnlater å reise en rekke alvorlige spørsmål. I ytterkanten av det ramaskrik og den protestbølgen medier, organisasjoner og politikere reiste, følte en regelrett berme seg berettiget til å handle.

Dagen etter hendelsen i Sofienbergparken ber politiet ambulansesjåførene om å flytte til hemmelig adresse.

To dager etter, 8. august 2007:

Direktør Tove Strand og ledelsen ved sykehuset forsøker 8. august å slukke ilden. Uner en pressekonferanse beklages «uhensiktsmessig språkbruk». Den spede beklagelsen gjør vondt verre. Medisinsk ansvarlig lege for ambulansesjåførene, som uttaler at de ellers fulgte prosedyren, blir nå drapstruet. Av frykt for nye trusler vil hun ikke uttale seg i denne saken.

10. august skriver forfatter Anne Holt en kronikk i Aftenposten som er en verbal henrettelse. Ambulansesjåførene levnes ingen sympati eller tvil: «… ambulansesjåførene så en svarting med piss i buksen.»

Glideflukten fra sympati og empati med et offer til aggresjon og hevnlyst er umerkelig. Ingen i mediene eller blant politikerne fant grunn til å si fra: Hva er det vi gjør? Er ikke dette offentlig lynsjing?

Kampanjen mot de to sjåførene, som var avskåret fra å forsvare seg, minnet om lynsjing i den gode saks tjenste. Men er ikke en lynsjing en lynsjing uansett? Eller kan det rettferdiggjøres som en forebyggende straff? Man aner at hemningene blir borte i ønsket å skape det gode ved å fjerne ondskapen.

Den gode sak er noe av det farligste som finnes.

Aftenposten kommenterer på lederplass Erik Schjenkens sak i dagens avis. Schjenken skrev i en kronikk at han ikke har rasistiske holdninger. Avisen synes det er en underlig påstand.

Han skrev også at han selv aldri hadde hatt rasistiske tanker. Det gjør ham til en uvanlig mann.

Det finnes ingen klar definisjon på hva som er rasisme. Men i bunnen for begrepet ligger en nedverdigende praksis basert på en «oss-dem»tenkning, næret av fordommer mot dem som er av et annet etnisk opphav enn en selv.

Dette er nettopp det dikotomiske synet på tilværelsen som preger både rasister og antirasister. Virkeligheten er langt mer komplisert. Det må den være når hele verden møtes. Men antirasismen skaper rasisme, fordi den opererer med en svart/hvitt-forståelse av fordommer, nå også ubevisste. Aftenposten forsøker å redde seg i land med en «nedverdigende praksis», og for å presse sjåførene inn i dette mønsteret måtte forstyrrende elementer fjernes. Kjetil S. Østli har lest vitneavhørene politiets spesialenhet foretok.

Ingen har hørt rasistiske ytringer, men flere mener helheten var rasistisk eller diskriminerende.

Nettopp. «Helheten».

Rasismekampanjen og ideologien som driver den er et maktinstrument, slik klassekampen også var det. Det å anklage og rense samfunnet gir noen makt, og som oftest de som ikke burde ha det. Slike mentale kampanjer tiltrekker seg de verste: fanatikere, hyklere, kynikere, i en blanding av idealisme og hensynsløshet.

Aftenposten og NRK er nå igang igjen. Denne gang med presten i Oppdal, Joseph Moiba. Moiba ble overfalt på en besinstasjon på Oppdal, åpenbart på grunnn av sin opprinnelse. Han ble intervjuet på Dagsrevyen og ble brukt som eksempel på en «voksende bølge av raistisk vold». Så kom det frem at han også ble diskriminert som prest. Noen ønsket ikke at han skulle forrette i begravelser, og hans overordnede Kirsten Almås hadde etterkommet ønsket. Dette ble skarpt kritisert.

Nå kan Aftenposten fortelle at en professor på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo hadde sagt at Moiba aldri burde vært prest i Norge og at han skulle sørge for å stryke ham til eksamen. Dekan ved fakultet, Trygve Wyller, beklager og sier det aldri skulle skjedd. Andre biskoper slutter seg til.

Aftenposten har også snakket med professoren, som omtales som erfaren, og han gir en helt annen fremstilling.

Den erfarne professoren er svært oppbrakt over Moibas beskyldninger. Til Aftenposten sier han:

– Sike samtaler har jeg hatt med studenter i årevis. Midt i semesteret kan det være studenter som leverer dårlige så resultater at jeg tar vedkommende for meg og sier at hvis de leverer tilsvarende resultater til eksamen, vil de stryke. En slik samtale hadde jeg med Moiba, en rent faglig samtale mellom lærer og student.

– Hvorfor husker du denne samtalen?

– Fordi jeg har grunnet på den etter at prost Kirsten Almås ble uthengt i Aftenposten forrige helg, og henne har jeg stor respekt for. Det gjorde at jeg husket at jeg hadde hatt denne samtalen med Moiba.

– Moiba sier at du lovet å stryke ham på eksamen og prøvde å få ham til å gi opp studiene?

– Pass. Jeg aner ikke hvilken luft han henter det ut av.

– Hvorfor ga du ham dårligste karakter?

– Fordi alternativet til dårligste karakter for ham er stryk.

Olga Stokke forsøker ikke med ett ord å problematisere avstanden mellom professoren og Moibas versjoner. Hun durer videre med at dekanus og biskopene skal treffe tiltak for å forhindre ytterligere diskriminering.

Journalistisk erfaring og prinsipper tilsier at man ikke lar slike diskrepanser stå upåtalt. Man må gå videre og finne ut hvem som har rett. Men i antiraistiske saker trenger man ikke det.

Det minner om svenske tilstander, der elever kan anklage lærere for diskrimering på helt løst grunnlag, en Ombudsmann oppretter sak, og læreren går i uvisshet i månedsvis og får jobb og tilværelse ødelagt.

Nå går professoren rundt og skjelver ved tanken på at han blir kretset inn og navngitt. Han vil for fremtiden vokte sine ord. Prosten i Oppdal vil ikke snakke med mediene. Er ikke det i seg selv en innrømmelse? «Den som tier samtykker» Hvis hun har rent mel i posen, kunne hun vel stått frem? Når antirasismekampanjen ruller videre, river den med alt og alle i sin vei.

Kulturrevolusjonen har kommet til Norge. Denne gang skal hele samfunnet med.