Kommentar

En dag i Høyesterett med Dagbladet vs. Erik Schjenken. Det er Carl Bores dag. Han har vunnet to runder for Schjenken. Erstatningsbeløpet ble redusert av lagmannsretten, men konklusjonen var likevel knusende.

Ved vurderingen av Dagbladets dekning av hendelsen i Sofienbergparken 6. august, og ved avveiningen som skal gjøres mellom hensynet til ytringsfrihet og den enkeltes personvern, har lagmannsretten kommet til at Dagbladets samlede dekning ikke er vernet av ytringsfriheten. Lagmannsretten har i sin vurdering lagt avgjørende vekt på arten og alvorlighetsgraden av de beskyldningene som ble fremmet over en lang tidsperiode og med mange oppslag. Dekningen kan ikke sies å stå i forhold til den tjenesteforsømmelse Schjenken begikk. Dagbladets dekning fikk et massivt rasismefokus uten tilstrekkelig grunnlag i faktum. Dagbladet var ikke tilstrekkelig aktsom og balanserende i dekningen av saken. Lagmannsretten har særlig sett hen til oppslaget 16. august hvor Schjenken ble identifisert og lederen 14. august, begge sett i lys av den forutgående daglige dekningen og som sementerte og forsterket beskyldningen om en pasientbehandling basert på rasistisk motivasjon. Disse oppslagene anses som særlig ubalanserte og unødig sårende.

Det er dette Dagbladet håper å nulle ut med anken. En utillatelig flekk på rullebladet. De har store deler av Presse-Norge med seg. Saken har fått liten oppmerksomhet. Man ønsker ikke oppmerksomhet rundt noe som kan bli et nederlag. For hva? Ytringsfriheten, sier Dagbladets Camilla Vislie.

Dagbladets forsvar er å ta saken tilbake til der den var før den tok av: en vanlig nyhetssak. Rasismeaspektet kom opp fordi de det berørte var offentlig ansatte, et høyst legitimt anliggende. Det handlet ikke om Schjenken. Dekningen kom kanskje litt ut av kontroll, men det var ikke Dagbladets skyld mer enn andres. Man må se det hele i sammenheng. Hvordan en sak utvikler seg, hvordan den har sin egen dynamikk. Man kan ikke sette seg til doms over den i ettertid, i det minste ikke med rettsapparatet. Det vil sette opp skranker for journalistikk i fremtiden som vil være sterkt hemmende. Journalistikk fungerer ikke slik.

Noe sånt.

Men det var ikke den storyen Bore fortalte. Han fortalte om at Dagbladet, og mediene for øvrig, fra dag én satte i gang et kjør, en kampanje, hvor alle vanlige allmenn-menneskelige og presseetiske hensyn ble lagt til side. Dagbladet luktet blod. Rasistblod. Dét blir man høy på. Når man først er kommet i gang, er det vanskelig å stoppe.

Bore ga mange eksempler på hvordan Dagbladet manipulerte stoffet for å fastholde saken innenfor den rammefortellingen de hadde lagt opp til.

Dagbladet «så» fra første stund storyen i storyen: Dette handlet ikke bare om en barnefar som var slått ned i en park i Oslo, og som fikk dårlig behandling av ambulansetjensten. Det handlet om en mørk mann som ble utsatt for en skammelig behandling fordi de hvite mennene var rasister. Det var «nazisten i oss alle» som viste seg, og Dagbladet var eksperten i eksorsisme.

At prisen kunne bli forholdsvis høy for de involverte, var ikke til å unngå. Når anledningen byr seg til å hente ut rasisten i oss, kan man forvandle offentligheten til en blanding av et vekkelsesmøte og en pogrom. Det er bare noen få som jages, til det felles beste. Er ikke dét greit? Er det ikke sånn verden er?

Etter hvert som Bore leser opp førstesider og kommentarer og artikler fra Dagbladet, husker man oppslagene, og man husker det kollektive hysteriet som mediene satte i gang. Ordet pogrom er ingen overdrivelse. Det ble farlig å være ambulansesjåfør i Oslo. Drosjebiler sperret filene og slapp dem ikke frem under utrykning. Schjenken fikk råd av politiet om å gå i dekning.

For å opprettholde trykket, måtte ny informasjon hele tiden bygge opp under rasismevinklingen. Hvis det dukket opp divergerende informasjon, ble den utelatt. Man greide også å snu ambulansesjåførenes ord mot dem selv. Dagbladet fikk tak i rapporten hvor sjåførenes forklaring til overordnede sto. Schjenken og kollegaen hadde sagt at de gjorde det de skulle og var opplært til. I ettertid, når man visste at Farah var skadet og måtte opereres, er det lett å være etterpåklok. Men der og da mente gutta at de gjorde det riktige.

I Dagbladets oppslag ble dette til: – Angrer ingenting.

Dagbladet fikk det til å høres ut som om de to viste hele Norge fingeren. Selv etter at de var «avslørt», nektet de å gi seg. Folk ristet på hodet eller skummet av raseri. Daværende leder av bystyret, Erling Lae, stilte i Dagsrevyen med Dagbladet under armen og lurte på hva Ullevål sykehus holdt på med som ikke tok affære. Sporenstreks. – Slik kan vi ikke ha det, var argumentet.

Hvorfor fikk Dagbladet Lae på kroken? Bet han ikke på frivillig? Var han vond å be? Sannheten er at alle tutet med ulvene. Dagbladet fikk i gang losen og løp foran, men dette var en flokk, for å bruke et velkjent uttrykk. Det var mange kjente i den flokken, og det er kanskje grunnen til at den ikke blir omtalt videre. Lae er nevnt. Han er ingen dum fyr. Vi husker Kristin Halvorsen. Hun kunne bare innkassere poengene. For det var mange poeng å hente på denne visa for den som visste å synge høyt.

Halvorsen var ikke i tvil. Dette var rett i hjerterota, partiets raison d’être; antirasismen. SV skal frelse verden fra nazismen. Her kom anledningen på ei fjøl. Halvorsen gjorde bare sin plikt.

Hennes kollega i Fornyings- og administrasjonsdepartmentet, Heidi Grande Røys, ville sette i gang en utlufting, eller utrenskning, av rasismen i offentlig sektor. De som hadde slike holdninger, var det ikke plass til. Det var rasister overalt, på alle nivåer. Ingen turde å spørre om de var blitt sprø og be dem slutte med denne galskapen før folk kom til skade.

De som snakket om «menneskesyn», glemte at Erik Schjenken og kollegaen var mennesker. De ble collateral damage i den gode saks tjeneste.

Denne store fortellingen burde vært fortalt i Høyesterett. For uten den blir Dagbladets oppførsel uforståelig.

De hadde en scene å spille på, og faktum er at alle norske medier er på samme scene, bruker den samme dramaturgien og den samme fortellingen. Det er en manikeisk fortelling om godt og ondt. En slags Paradis-fortelling i revers. For der Eva spiste av kunnskapens tre og måtte betale med å forlate Edens hage, tror Dagbladet og norsk presse at det er mulig å jage alle verdens mennesker inn i hagen igjen, hvis bare rasistene blir avslørt.

Men forskjellen fra Bibelens fortelling er at det ikke er noen dobbeltbetydning i det antirasistiske budskapet. Ingen slange som får skjellene til å falle fra menneskenes øyne og se at de er nakne. I den moderne versjon er det som en utgave av Død Snø III; vandrende rasister, skjult under uniformer. Ullevål sykehus’ uniformer!

Sofienbergparken var en slags åpenbaring av rasismen. Det var bare å fylle på. Hadde ikke den ene sjåføren en gang i tiden vært i kontakt med Boot Boys? Aha! Det begynte å demre. Hvordan kunne direktør for Ullevål sykehus, Tove Strand Gerhardsen, forsvare disse menneskene? Hvor langt inn og opp går råttenskapen? Statsråd Heidi Grande Røys foreslo gjennomgang av hele offentlig sektor.

Hvorfor blir ikke ordene massesuggesjon og massepsykologi nevnt? Hvorfor sier man ikke høyt at mediene har begynt å spille på strenger som utløser irrasjonelle følelser? Det å hevde at konkrete personer hvis jobb det er å hjelpe har et menneskesyn som gjør at de lar noen ligge skadet, er så sterkt at de færreste har fått det med seg. Det handler ikke om at Dagbladet har tråkket over, gått for langt. Det handler om en ideologi hvor man på ramme alvor påstår at mennesker som arbeider i helsevesenet, med vilje lar noen ligge fordi de ikke liker hudfargen eller religionen til vedkommende.

Da har man trappet opp/eskalert konfliktnivået betydelig. Man har fremsatt noen påstander om andre mennesker som berører både personene og etatene. Men Dagbladet og pressen får det til å høres ut som om de driver misjonsarbeid, som om de gjør dette av altruistiske grunner.

Fenomenet er ikke nytt. I en periode kalte man det inkvisisjon.

Jens Bjørneboe var fascinert av hekseprosessene og det faktum at det ikke var i middelalderen  man gikk amok, det var på 1500-tallet med alle oppdagelsene, da så mye var i bevegelse at folk var villig til å tro hva som helst.

Er vi der? Er folk så dumme eller redde at de ikke hører folk oppfordre til mobbing og lynsjing?

Var det tilfeldig at det var nødvendig å hekte ABB til en flokk? Er metaforene tilfeldige?

Er det tilfeldig at man sier at islamkritikere misbruker ytringsfriheten akkurat som mannen som roper «brann!» i teateret?

De samme menneskene gjør nettopp dét: De roper «brann!», dvs. de roper «nazist, rasist», og utløser reaksjoner som ikke er tilgjengelige for argumenter eller fornuft. Slik kan pressen fortsette løpet og binde oss alle opp. Vi ser på forsidene, leser kommentarene og tror det er slik. Det er ikke bare folkeforførelse, det har et anstrøk av voodoo og svart magi. Dagbladet som Ku Klux Klan.

Hvis noen tror jeg overdriver, så spør Schjenken. Spør hvordan det føltes å være jaget. For det var dét han var. Av smaksborgerskapet, av the chattering classes, som bare ville stått og sett på hvis det skjedde ham noe. Var han ikke selv skyld i det?

Det er neste skritt. Skjendingen. Av minnet.

Derfor handler Schjenken-saken om noe langt mer enn to sjåfører som gjorde en liten feil en dag på jobb.

Schjenken-saken var en trial run, en prøve. Det vil komme flere. Saken i Høyesterett handler om at Presse-Norge ikke vil ha noen skranker. De ønsker ikke å bures inne. De må og vil ha full frihet neste gang en situasjon dukker opp. De ønsker ikke å ha et damoklessverd over hodet i form av erstatning på noen millioner.

Skjønt! Seier i to instanser er kryss i taket. Det vil forbause om det ikke også i Høyesterett er medlemmer av leiren som mener at Schjenken er collateral damage. Prisen for å ha ytringsfrihet. De vil ikke se at disse folkene ødelegger friheten med friheten som middel.

De har gjort det en gang før. Da Dagbla’-folkene var unge, var de radikale. De var mot Makta.

Nå er de selv Makta. Man er ikke mot noe man selv er. Dessuten er det ikke så sexy å være mot penger og status lenger.

Men man kan gjøre noe enda dristigere: Man kan være mot rasisme. Da er man erkeengelen Gabriel og beskytter av alle mennesker fra Afrika og Midtøsten. Da får man et mandat, fra oven, fra historien. Man kan sette i gang med frelse i retrospekt, slik mormonerne gjør; frelse de døde. Da har man nok å gjøre. Alle forbrytelser som er begått, skal rettes opp eller … hevnes?

Det har et anstrøk av vanvidd over seg. Schjenken-saken hadde det. Den fortjener å hentes frem og ettergås. Dokumenteres i detalj. Flere navn dukket opp, og man husket hva de er i stand til. Ri bølgen. Kjøre show. Abid Raja sa han skulle like å se at det var en hvit mann som hadde driti i buksa. Dagbladet sammenlignet med at brannmenn skulle nekte å slukke en brann fordi de ikke likte menneskene som bodde der.

Og folk slukte det, ble litt skinndøde selv. Ble litt halvt mennesker, som kjøper det de tror er idealer, og så viser det seg å være gift.

Det er det schizofrene i denne tilstanden som gjør at man føler at man mangler språk.

Hvordan snakke med noen som ikke vil vedkjenne seg hva de gjør?

Det er en vegg, en uoverstigelig mur, mellom ideal og det som er på den andre siden, der man «forfølger» målene med appeller til instinkter og følelser.

Det gir meg en fjern fornemmelse av slektskap med reklamemonstrene for filmen «Død Snø II», som møter Oslo-folket på T-baneperrongene i disse dager. Nazister er morsomt på film.

 

IMG_2125

 

 

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-