Erik Schjenken kommer ikveld til document for å snakke om sine erfaringer. Hvorfor er de viktige? Fordi Schjenkens historie representerer noe nytt i offentligheten: han står for en sammenblanding av profesjon og politikk, som er helt ufrivillig. Plutselig må helsearbeidere ta politiske hensyn. Eller: i utøvelsen av deres yrke oppdager de plutselig at de befinner seg i et politisk betent område, og det er ikke fordi det er politisk, men fordi noen har definert at det er slik.

Det er grunn til å tro at Schjenkens historie har vært «instruktiv», at mange innen helsefag, og offentlig sektor generelt, har tatt lærdom av historien. De er blitt skremt.

Selv om Schjenken har vunnet over Dagbladet i to rettsinstanser, har han betalt en høy pris. Hvis man står i en situasjon der «politiske hensyn» interfererer med faglige vurderinger vil man da velge å «safe» og gå for den politiske? Vil man tenke: orker jeg gå gjennom noe lignende? Har jeg krefter til noe slikt?

Hvis folk i førstelinjen tenker slik, vil demokratiet undergraves innenfra, i hverdagen.

Vårt samfunn er bygget på forutsetningen om at vi legger strengt faglige vurderinger til grunn, ikke utenforliggende hensyn.

Innen alle yrker ligger et rom for skjønn. Hvis dette slingringsmonnet kan brukes til å mistenkeliggjøre den som handler, og tillegge vedkommende moralske eller politiske motiver, inntrer helt andre mekanismer enn de strengt faglige.

De kobles en yrkesutøver opp til det politiske liv, krefter som han eller hun overhodet ikke har kontroll over.

Det var dette som skjedde med Erik Schjenken. Plutselig mistet han og kollegaen kontroll over sine liv.

Det kan skje med hvem som helst. En lærers bemerkning i en skoleklasse, en byråkrat eller saksbehandlers møte med en klient, helst muntlig. Noe blir sagt eller mistolkes, eller forvrenges. Plutselig har man en situasjon.

Det flerkulturelle samfunn er høyeksplosivt. Dette kjenner vi fra amerikansk film, der etnisitet er ladet. Men europeere er uvant med det, og i stedet for å håndtere det åpent tabubelegger vi det og går på jakt etter syndebukker.

Hvem står imot?

Hvis alle tilpasser seg; hvem skal da sørge for at ikke menneskelige hensyn går over i maktmisbruk?

Den som gir etter og tilpasser seg etterlater seg ikke noe avtrykk: Den politimannen som lar en trafikkfeil passere p.g.a førerens etnisitet får ikke bråk, men det gjør kanskje den som forsøker å gjøre jobben sin. Og pressen er nesten uten unntak på offerets side.

Disse «hensyn» er ikke tema, selv om de burde vært det. De er allerede en del av yrkeshverdagen til et stort antall mennesker. Pressen omtaler dem ikke, journalistene er selv voktere av de samme hensyn.

Slik får enkeltsaker stor betydning.

Schjenken vil fortelle hvordan det «var», har vært. Kun ved å få historien gjenfortalt i detalj kan man forstå hva det handler om. Det handler til syvende og sist ikke om ambulansesjåfør Schjenken.  Han er stand-in. Det kunne vært hvem som helst.

Schjenken har ført en tøff kamp. Hvor mye har pressen og politikere tatt inn over seg saken i dens fulle bredde? Har de gått i seg selv?

Moralsk tvilsom

Det verste ved r-ordet, er stemplet det gir av å være moralsk ikke bare tvilsom, men råtten. En ting er å ta feil, noe annet er å være moralsk under pari, undermåler, betent. Råtten. Det er det den nye moralismen tar sikte på. Den opererer med en type todeling: de normale, som vet å tilpasse seg, som vet å velge riktig, og de som faller utenfor, fordi det viser seg at de er råtne. De gjør noe som tyder på feil holdninger, og dermed er det et samfunnsoppdrag å avkle dem, slik at andre kan lære av eksemplets makt.

I gamle dager kalte man dette inkvisisjon. Den gang fremtvang man tilståelser for å redde sjelen til den dømte.

Så human er man ikke idag. Man vil skremme/redde de andre. De råtne eplene må fjernes før de smitter hele kurven.

Er dette overdrevet?

Ordfører i Oslo Fabian Stang møtte dekan ved teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, Trygve Wyller, i Dagsnytt Atten tirsdag. Wyller tilhørte gruppen teologer/prester som hadde overnattet i Sofienbergparken i solidaritet med romfolket og i protest mot forbudet om å overnatte ute som byrådet nylig vedtok. Wyller snakket inderlig om hvor viktig det var å sette ned foten nå, og forsvare menneskeverdet.

Stang viste temperament. Han følte seg forurettet, fordi Wyller impliserte at han og byrådet sto for noe umenneskelig. De forsøker bare å opprettholde en sivilisert by, men får høre at de er det motsatte; barbarer. – Det finner jeg meg ikke i, sa Stang med ettertrykk. – Jeg finner meg ikke i å bli trukket i tvil moralsk på den måten.

Wyller hadde problemer med å forstå hva han mente. Han, Wyller, var da i sin fulle rett. Han oppfattet ikke at han i måten han ordla seg på indirekte sa at Stang og byrådet var umoralske mennesker. Slik er livet inne i den moralistiske boblen. Men er fylt av sine egne gode motiver og ser ikke hvordan de rammer andre.

Dette er akkurat samme problematikk som Schjenkens.

Moralismen er første forutsetning. Bak moralismen ligger jakten på den som trespasser, som forgår seg. For finnes det moralisme må det også finnes fordervede. Slik fungerte kommunismen: jo mer kommunistisk samfunnet ble, jo viktigere ble det å jakte på de fordervede, de som ikke kunne eller ville bli gode. Slik ble masseterroren begrunnet.

Hver gang man oppdager en slik går pressen bananas. Den blir høy på sin egen retorikk. Da kan den bli morderisk.

Presse og politikere har lite eller intet lært av Schjenken-saken. Men vi kan lære og forstå at det finnes noen valg man ikke kan forbigå uten omkostninger. De kommer – uansett. Kanskje best å ta dem head on?

Det kalles ellers civil courage.

Møte finner sted i det gamle Kurbadet, Akersgaten 74, inngang Tor Olsensgate.

Begynner kl 19.30

Inngangspenger (til lokale osv) kr. 100,-

fint med påmelding kontakt@document.no

Vel møtt!