Kommentar

I noen tiår nå har en viktig del av mitt arbeid bestått i å prøve å forstå vanskelige ting samt å lære yngre kolleger opp i samme. Slikt er ikke enkelt, og oftest blir da også resultatet så som så. Men innimellom går et lys opp, endatil kan man stundom se det tennes i unge øyne. Dette er gode øyeblikk. En positiv holdning til hvor viktig, men samtidig vanskelig, det er å skjønne hvordan virkeligheten henger sammen, er grunnfestet blant forskere. At noen innen akademia skulle være mot økt forståelse, er en forestilling så formastelig at man helst vil forkaste den a priori, altså i utgangspunktet og uten realitetsdrøfting; den går mot all akseptert erkjennelse av hva lærdomsinstitusjoner skal stå for.

Tanker omkring dette har dukket opp i det siste i forbindelse med noen mediahendelser vi straks skal komme til. Hovedvekten vil jeg legge ikke på forståelsesprosessen som sådan (epistemologi er en alt for vanskelig og viktig gren av filosofien til å fare over med harelabb), men på følgende to spørsmål: I hvilken grad uttrykker oppfordring til forståelse av et menneskelig fenomen samtidig en unnskylding eller akseptering av samme? I hvilken grad finnes innen den politisk-akademisk-mediale eliten temaer som unndras forskning, som man bevisst unnlater å beskjeftige seg med fordi man frykter hva resultatet kunne bli? Ingen av spørsmålene er nye, naturligvis, men de aktualiseres med ujevne mellomrom når begivenhetenes skitne, brede elv skyller over enn den ene, enn den andre uforløste spenningen i samfunnet.

En av venstresidens mest stabile og populære meningsleveradører om alt og intet gjennom mange år, Per Fugelli, tok enda en gang bladet fra munnen for litt siden i møtet med en av de etiske konfliktene massemigrasjonen fører med seg: Det norske samfunnet måtte vise forståelse for det eldgamle fenomenet at voksne menn gifter seg med ungjenter, fremholdt den tidligere sosialmedisinprofessoren, endog slike som er under seksuell lavalder. Selvfølgelig ble det bråk, og det til og med fra noen av hans tradisjonelle venner. Toleransen for «berikelse» fra en bestemt fremmed kulturs side er ikke like massiv nå som den var for bare få år siden.

Per_Fugelli

La det i rettferdighetens navn påpekes at Fugelli slett ikke gouterte eller aksepterte de sterkt assymmetriske ekteskapsformene han omtalte, dette var han etter min mening klar på i både skrift og tale, men han oppfordret altså til forståelse. Er det da blitt galt å prøve å forstå noe, finnes det i moderne tid fenomener som ikke skal forstås, bare tas avstand fra?

Til det siste spørsmålet er svaret ja, i alle fall slik virkeligheten fungerer i praksis. Det kommer vi tilbake til. Den som måtte søke ny kunnskap, forståelse og innsikt og innbiller seg at dette er verdinøytrale kvaliteter som kan underkastes kald vurdering uten bruk av verdifiltre, han vil fort få brynt nesen mer enn godt er. Spørsmålet «om det er galt å forstå noe» er av de mange som står på klassisk tvetydig grunn der samme ord kan ha ulik betydningsmessig valør i ulike sammenhenger. Av slikt blir det fort krangel når gjensidig mistro finnes.

Vilje til å forstå noe ligner nemlig til forveksling på å ha forståelse for samme, og da blir den betydningsmessige dobbeltheten mer tydelig. Vi er til og med et stykke inne i Charlie Brown-land der det heter seg at «to know me is to love me;» altså der forståelse skjener over i aksept, i billigelse. Helt underlig er ikke betydningsglidningen, for vi erfarer ofte at det vi forstår mekanismene bak, det har vi også lettere for å akseptere. Løven dreper gasellen for å få mat, for uten kjøtt er det løven selv og dens familie som bukker under. Slik er livets lov på savannen, og innsikt i sammenhengen gjør at det blir vanskelig – kanskje umulig – å felle moralske dommer over adferden selv for dem som måtte synes at gaseller er usedvanlig ålreite dyr.

Lignende forståelse glidende over i aksept er nærmest «standard operating procedure» for gode mennesker med venstrebriller hva gjelder mange fenomener som involverer samfunnets såkalt vanskeligstilte. Ikke minst ser man sammenhengen reflektert i holdningene til årsakene bak kriminalitet.

Man viser til venstre i lendet stor vilje til å tolke årsakssammenhengene bak forbryterske gjerninger eksklusivt sosiologisk, som konsekvenser av samfunnsmessige ulikheter og urettferdigheter. Synssettet er for enøyd etter min mening, men dét er ikke poenget her. Det viktige er at siden man oppfatter de nevnte økonomisk-sosiale ulikhetene som urettferdige, ja, dypest sett en del av den politiske arvesynden som preger samfunnet (noen er rike mens andre er fattige), så løftes skylden vekk fra gjerningsmennene. Man forstår dem, og forståelsen blir samtidig noe mer enn en forklaring, den blir en unnskyldning. At man derved skyver til siden menneskenes frie vilje som avgjørende for hvorfor de handler eller ikke handler som de gjør, lar vi ligge; heller ikke dette er poenget i sammenhengen. Det viktige er at forståelsen innebærer et betydelig element av de facto unnskyldning. Langs denne glideaksen er det at Fugellis og andres forståelse av uakseptabel adferd blir nettopp aksepterende, uansett hvor mye de samtidig forklarer at de tar avstand fra det de omtaler.

Det finnes ellers godt om eksempler på fenomener i samfunnet som ikke tillates omtalt med forståelse annet enn under de aller strengest regulerte former. For å begynne med det verste ført, så kan du jo forestille deg en bok utgitt i Norge der forfatteren «forstår» Behring Breivik; ikke hans ekstreme handlinger, naturligvis, men vel hans verdensbilde og argumentasjon. Ikke mulig? Nei, det har du nok helt rett i, for visse ting er kronisk unndratt det allmenne kravet om at forståelse er et prinsipielt gode.

La oss gå videre til eksempler og temaer ikke like direkte knyttet opp mot blodige ugjerninger i vår egen nære historie. Hva tror du ville skje med en ung vitenskapsmann som ønsket å studere eventuelle forskjeller etniske grupper imellom hva angår kognitiv kapasitet (i enklere språk: rasemessige intelligensforskjeller)? Han ville selvfølgelig kuttes ned før han ens fikk begynt enten stoppordren kom på den ene eller andre måten. Det ville neppe blitt sagt noe offentlig om saken og fremfor alt ville det ikke blitt innrømmet at man på noe vis «la lokk på den frie forskningen,» men resultatet er steinsikkert.

Eller man kunne trekke frem et enda mer samfunnspreget tema: Hva tror du lettest ville finne finansiering og godord fra «the powers that be,» en studie av hvordan sosiale tiltak fremmer integrering i norske lokalsamfunn eller en studie der man leter etter sammenheng mellom religiøs tilhørighet og kriminell adferd blant unge innvandrere/asylanter/flyktninger i Norge? Mitt bud er at sistnevnte ikke akkurat ville blitt overdrysset med finansiering dersom noen overhodet skulle være godtroende nok til å foreslå prosjektet. Det er ikke slik man bygger karrierer innen akademia i vårt lille og strengt regulerte land, såpass vet unge og smarte studenter. De aller fleste innser fort hva som gagner dem og hva ikke.

Det påstås iblant både fra høyre og venstre side at man kan og skal skille skarpt mellom vitenskap og etikk, mellom kunnskapstilegnelse og etiske konsekvenser av kunnskapen. Skillet er i praksis langt på vei et blendverk, noe som hylles i 17. mai-språk, men som ikke tåler kollisjonen med virkeligheten; kunnskap er makt også derigjennom at den brukes politisk-ideologisk. Noen av oss trakk derfor tidlig i livet konklusjonen at det var best å holde seg studiemessig til områder av virkeligheten som ikke var åpenbart politisk betente. Det var slett ikke den dummeste beslutning jeg har tatt.

Delvis finnes overlappingen referert til ovenfor i grenselandet mellom er og bør, altså mellom kunnskapen om verden og oppfatningen av hvordan verden burde være. Uklarhet forbundet med ordenes situasjonsavhengige betydning gir en del av forklaringen; forstå og «forstå» kan formidle alt fra ulike nyanser til klare betydningsulikheter, samtidig som også grader av aksept er bakt inn i ordvalget. Avgrensningsproblemet lodder imidlertid enda langt dypere i følge klartenkte folk fra Sokrates og fremover; påstanden om at ondskap skyldes manglende forståelse kommer her inn med full tyngde, men er etter min mening i beste fall diskutabel. Sammenhenger mellom kognisjon og etisk tenkning og forståelse finnes, men de er hverken enkle eller lett gjennomskuelige.

Desto større blir mulighetene for folk som Fugelli, «rikshistoriker» Aarebrot og andre til å spille spillet, til å pretendere at de formidler kunnskap uavhengig av egne politiske preferanser når dette passer, men også til å ta tydelige politiske (eller ideologiske, humanistiske; sett inn det ordet du synes er mest presist) hensyn når så er opportunt. For oss på tilhørerplass gjelder det er å være klar over hvilken påvirkning som øves uavhengig av hvilke hatter d’herrer måtte ha på i øyeblikket, altså å innse når og hvordan perspektiv skjevvrides i samsvar med forskerens eget politiske ståsted.

Til sist går det nesten sport i å gjenkjenne slike mønstere i tilsynelatende nøytrale reportasjer i det norske samfunnet, i NRK, TV2, de store avisene og andre kanaler. Hvis man er snill, kan man si at de rir tidsånden uten selv å være klar over det, de kloke som blir bedt om å tolke tiden. Skjønt noen av dem vet nok godt hva som skjer, at forsøkene på å forstå for lengst er gått over i å vise forståelse for deretter å bli til politisk påvirkning i henhold til en agenda. Så lenge de ikke blir avslørt, er det fritt frem.

Det skal stor moralsk styrke – eller guddommelig naivitet – til for å påpeke at samfunnets keisere er uten klær. Først når noen har brutt isen og sagt den forløsende sannheten, våger flertallet å innse hva de faktisk ser og hører.

Les også

Hensikt og konsekvens -
Eliter -
Den ukjente lærers grav? -
Politisk forakt -
Normalitet og normer -