Kommentar

Det hender at jeg under besøk i fremmede land stopper opp ved krigsminnesmerker, ikke minst av typen Den ukjente soldats grav, samt selvfølgelig også ved andre vektige og viktige statuer. Iblant har jeg da fått en fraværsassosiasjon til det faktum at jeg aldri – eller nesten aldri, man får ikke være for bastant i glemselens tid – har sett noen prangende flott skulptur med tittelen «Til den ukjente ærlige læreren» eller lignende; ordet ærlige kunne forresten godt vært erstattet med modige.

Tankespranget henger sammen med så mangt jeg har lest og hørt, for ingen skal være i tvil om at nettopp de som utdanner unge mennesker, altså lærerne, i alle land og til alle tider har stått i situasjoner der mot, klokskap, integritet og andre gode egenskaper har måttet flyte sammen for at de skulle kunne utføre i det minste basisplikten overfor de ennå uerfarne unge: formidle til dem hva som er sant og riktig, samt helst også fortelle dem at det løgnaktige faktisk er løgn.

For et par tiår siden befant jeg meg i en fredelig og ikke alt for lang matkø på et vitenskapelig møte utenfor en by i det som engang het Tsjekkoslovakia. Som del av programmet var vi på ekskursjon til Gregor Mendels gamle kloster – dere vet han som beskrev arvelovene for halvannet århundre siden – og jeg havnet i høflig passiar med en gammel lokal dame, en kollega, viste det seg, som også stod og ventet på å bli bespist og beøllet etter landets fortreffelige skikk.
 

gregor-mendel

Gregor Johann Mendel (1822–1884), foto: Wikipedia Commones.

 

Samtalen kom naturlig nok inn på genetikk og hvordan faget var blitt oppfattet og undervist til ulike tider i øst og vest.

Damen fortalte meg da om sin gamle universitetslærer fra 50-tallet som, etter først å ha gått gjennom den politisk korrekte fortellingen derstedes om menneskers arvelighet, hadde tatt noen av studentene til side – på et eller annet vis hadde han vel ansett disse få som anstendige nok til ikke å være angivere – og så latt dem få del i den egentlige, altså den forskningsbaserte, genetikken, den som kommunistene ikke anerkjente. Kort fortalt forholdt det seg så at prinsippet om tilfeldige forandringer av arvestoffet (mutasjoner) fulgt av darwinistisk seleksjon som drivkraften i all biologisk utvikling, ikke ble ansett som «kosher» lærdom innen det kommunistiske tankeuniverset mens Stalins skygge ennå hvilte mørk over kadrene.

Den «borgerlige» genetikken virket for skjebnebestemt til å aksepteres av de revolusjonære; de ville ha en optimistisk vitenskap man skimtet sol og håp gjennom, et tankesystem som reflekterte deres overordnede ideologiske overbevisning om at politisk vilje måtte kunne omsettes i ny vekstkvalitet innen samfunnsorganiseringen så vel som jordbruket i samsvar med det Trofim Lysenkos disipler fortalte lydhøre makthavere på alle nivåer. Denne lamarckisme-stinkende læren trumfet «kapitalistenes» genetikk innen hele Sovjetunionens maktsfære, for til syvende og sist var det den politiske makten som avgjorde hva som sannhet skulle være i samfunnet.
 

lysenko_with_stalin
Trofim Lysenko (1898–1976, til venstre) taler i nærvær av Stalin i Kreml i 1935.
 

Jeg husker ikke lærerens navn, og mannen var for lengst død allerede på det tidspunkt da køsamtalen med damen fant sted, men vi lot oss forene i noen sekunders stille respekt for den ærlige. Til sist hadde det gått som det måtte gå, fortalte hun: Noen hadde sladret, mannen var blitt fjernet fra sin undervisningspost som fiende av staten og den nye tid og der opphørte hennes kunnskap om saken. Han var ikke blitt drept og visstnok heller ikke fengslet, mente hun, tøværet etter Stalins død hadde kanskje allerede begynt å gjøre seg gjeldende, men yrkesvirksomheten ble kuttet over tvert og den tidligere universitetslæreren tilbrakte de siste år av sitt liv som en av mange ikke-personer hvis formelle status i det nye samfunnet var nederst nede. Likevel: Det var han og ikke de konforme kollegene som ble minnet i en vennlig matkø noen tiår senere, og det er han som æres med disse ordene på et annet språk og i et annet land enda lenger etter mannens død.

For meg er den ovennevnte, ukjente læreren en genuin helt dømt ut fra det lille jeg vet om ham. Det er naturlig å se andre underviseres virksomhet i andre land og til andre tider, ikke minst i Norge og samtiden, i lys av mannens virke. Noen vil kanskje innvende at forskjellene er for store til at slike sammenligninger kan bli annet enn sære og oppkonstruerte. Jeg er uenig og skal prøve å forklare hvorfor.

Er det ikke så at dagens norske lærere er frie mennesker som dessuten er programforpliktet til å fortelle elevene sannheten, i motsetning til propagandaen Stalin-tidens ansatte måtte formidle? I teorien ja, men man skal være temmelig uerfaren (jeg fristes til å omskrive fru Brundtland: «Det er typisk norsk å være naiv») for å tro at dette glansbildet svarer til virkeligheten i alle dens fasetter.

Nordmenns tro på at de tenker fritt, uavhengig og selvstendig, er i betydelig grad illusorisk. Helt fra barnsbein av er vi oppdradd innenfor grensene av en relativt trang meningskorridor hvis innhold ble fortreffelig sammenfattet av avdøde Einar Førdes konklusjon om sine landsmenn: «Vi er alle sosialdemokratar.» Aller best innses den minimale forskjellen mellom såkalt ventreside og ditto høyreside – altså spennet mellom Ap og Høyre – når man en gang imellom hører vår statsminister tale i FN. Det er knekkende likegyldig om fru Solberg eller herr Stoltenberg fører ordet, det gis til beste en svadaharang av internasjonalisme og liksomgodhet som man blir fælen av: Grenser er fy-fy, solidaritet er fint, og alle må hjelpe til innen overnasjonale organisasjoner dersom vi skal få det ordentlig og ryddig rundt blokka. At ikke talerne ser og forstår hvor dypt konvensjonelt og ensartet de lyder, er til å få mark av. De er selv det beste beviset på hvor intellektuelt snever den norske modellen faktisk er.

Tenk deg en norsk lærer som av en eller annen grunn har flyttet eget tankemessige ståsted utenfor konsensusboksen, som ser det politiske spillet i verden annerledes enn det enigheten og menigheten langs aksen Marienlyst-Akersgata forskriver. Tenk deg videre at han føler det som imperativt innen rammen av sitt lærerkall å si sannheten til elevene slik han ser den, i alle fall å få dem til å åpne øynene for at det er mulig å ha helt andre meninger om solidaritet og migrasjon og sjærlihet (sic) og slikt enn det de gjennom mange års skolegang og annen samfunnspåvirkning har fått innpodet. Hvordan tror du det ville gått?

Svært dårlig, naturligvis, i alle fall hva gjelder vedkommende lærers yrkesutsikter. Jeg vet heldigvis ikke hvordan man stort sett ordner slikt i praksis innen skoleverket, om det blir førtidspensjon, andre «frivillige» avtaler eller en hard fot bak, men vær ikke i tvil om at «storsamfunnet» ville «tatt ansvar» og sørget for at heretikeren forsvant fra klasseværelset. Visst skal man ha høyt under taket og personlig frihet for alle yrkesgrupper og jeg vet ikke hva, men bare så lenge alle disse godene brukes til å kolportere samme meninger samfunnet i stort hyller som de eneste akseptable både etisk og forståelsesmessig. Man har full frihet til å dissentere, men bare så lenge dissensen er i tråd med de fremherskende oppfatningene. Om jeg ikke mishugser grovt, var det en herre ved navn Orwell som for over et halvt århundre siden skrev ganske bitsk om nettopp den slags etisk dobbelt bokholderi. Hans verk anses ikke for å ha samtidsaktualitet i Norge.
 

1984-by-george-orwell-e-book-16cuy6q
 

Alle land har sine meningsregulerende metoder, tro ikke annet. Ensrettingen håndheves annerledes i dagens Norge enn i Hitlers Tyskland eller Stalins Russland hvilket vi bør takke vår skaper for ihvertfall ukentlig. Vi hjemsøkes ikke i grålysningen av menn iført lærstøvler og skinnfrakk som «tar hånd om problemene.» Det viktigste i sammenhengen er hos oss derfor ikke den direkte påtrykningen som utøves, men heller den indirekte og ubevisste sensuren som henger sammen med at man ikke vet bedre. Man innbiller seg å være kommet på selvstendig vis frem til meningene man har hørt først i barnehagen, deretter i klasserommet, på Blindern og siden formidlet via TV-ruten og avisene, oppfatninger som på en prikk passer inn i det offisielle norske bildet av hvordan verden henger sammen.

Lettere blir ensrettingen naturligvis av at selve yrkeskorpset, altså lærerstanden i vår gitte sammenheng, litt etter litt har mistet – det er ikke for sterkt å si er blitt berøvet – selvtillit gjennom mange års systematisk undergraving i vårt land. Nedgangens begynnelse kan dateres til år 1883 og utgivelsen av Alexander Kiellands «Gift,» men det er naturligvis først under de siste 50 år at prosessen virkelig har skutt fart.

Fra å være aktet som blant de ledende i samfunnet, er lærerne gjennom en rad angripende og latterliggjørende bøker samt den ene skolereformen etter den andre blitt statusnivellert til et lavtlønnet ansatt-yrke der det er svært langt mellom åndshøvdingene.

Utviklingen har vært til å gråte over, synes jeg, men resultatet har vært ønsket av mange med politisk makt. Dels har man kan hende slik fått hevn for egne manglende prestasjoner i unge år, hva vet vel jeg, dels har man sikret seg at risikoen for motstand fra lærerhold mot ytterligere reformer i «demokratiserende retning» er minimal. De stikker ikke opp lenger, lærerne, når noe fremmes som for et fritt tenkende menneske med perspektiv på norsk samfunnsutvikling fort vekk kunne fortonet seg som beklagelig. Dagens lærere stemmer stort sett sentrum-venstre og holder seg til sitt, fornøyde som de er med en intellektuell «uavhengighet» som er offisielt kvalitetsstemplet ovenfra langs forutbestemte, departementalt godkjente akseptlinjer. Du verden, så tamme de fleste av dem er, men uten selv å skjønne det.

Siden jeg begynte denne artikkelen med ønsket om å ære en tsjekkisk – eller slovakisk, jeg vet ikke – lærer med mot og integritet til å si sannheten selv om tiden og makten var imot ham, og dessuten etterlyste minnestatuer som hedret slikt sivilt mot hos lærere, så kan jeg likegodt slutte sirkelen med et eksempel på nettopp dette fra selve «zlatá Praha,» Tsjekkias hovedstad. Midt på det gamle torget der finnes Jan Hus-statuen til ære for denne før-Lutherske kirkereformisten som ble brent på bålet i 1415 for sin manglende vilje til å innrette seg etter de religiøse maktmenneskenes befalinger.
 

jan-hus-statue-praha-detalj
Statuen av Jan Hus i Praha, detalj, foto: Wikipedia Commons.
 

Hus var dekanus ved Karls-universitetet i byen, så mannen kan like godt kalles lærer som prest. Rundt minnesmerket står skrevet (min oversettelse): «Elsk hverandre og la alle leve i sannheten» samt «Lev, i Gud hellige fedreland, ikke dø!»

Selv de av oss som ikke er villige til å gå like langt som Hus for sannhetens skyld, kan ikke unngå å bli påvirket, endog rørt, av slike skulpturer og inskripsjoner. Om man får gripe til humoren for ikke å bli fuktig i øynene: Mannens adferd var alt annet enn svarende til hans navn (Hus betyr gås på tsjekkisk, men gåsegang gikk han i hvert fall ikke, den modige og ærlige læreren).

Vi får nøye oss med å være takknemlige for at slike som den ukjente genetikklæreren og den berømte Hus har vist vei: slik skal intellektuelt ærlige mennesker opptre. Selv får vi gjøre så godt vi kan. Å tale sannferdig enten det er i profesjonelle eller private sammenhenger er etisk høyverdig. Stille uttrykte sannheter kan bære lengre enn kraftig utbasunerte løgner, velger jeg å tro. Ikke minst er det de førstnevnte som frigjør.

 

Les også

Memorial -
De begrædelige -
Billedknusing -
Tidens tungetale -
KOR rørande … -
Havel -
Hurra, vi gir bort landet! -
Viljen til å forstå -

Les også