Kommentar

Det finnes mange fortellinger fra barndommens skolegang med læringspotensiale langt utover det man innså da man først fikk dem å høre. Nylig kom under en lunsj mellom tre rustne herrer på min arbeidsplass praten inn på Olav Haraldsons (eller Digres eller den Helliges; kongens etternavn sier mye om hans «omstridte» status) adferd overfor hedenske nordmenn og deres guder. Episoden vi trakk frem fra hukommelsen (nei da, vi er ikke gamle, formuleringen skal ikke tolkes dit hen at det dreier seg om selvopplevd erfaring!), fant sted i Gudbrandsdalen et sted i møte med en gruppe bønder som var ytterst skeptiske til den usynlige, nye Kvitekrist som kongen ville prakke på dem. Olav fikk da en av sine nærmeste, Kolbein Sterke til å knuse Dale-Gudbrands hule gudefigur med et velrettet klubbeslag. Mus og rotter rømte ut fra den istykkerslåtte skulpturen, står det i soga, og vi lydhøre skoleelever fra fortiden var «suitably impressed.» Lite tenkte vi over at det vi hadde hørt, var en fortelling om ikonoklasme eller billedknusing, og at den som sådan var informativ om både menneskers forestillinger om guder, vår dårlig utviklede evne til toleranse overfor nestens oppfatninger, bilder og andre kunstneriske artefakter og om hvordan makt utøves innen og mellom konkurrerende politisk-ideologiske systemer.

Som den utmerkede wikipedia-artikkelen ovenfor viser, er billedknusing noe vi har sett eksempler på innen de fleste (alle?) religioner og tider, selv om noen tankesystemer og tradisjoner mer konsekvent enn andre har hengitt seg til slik destruktiv aktivitet. Det er videre tydelig at ikke bare religiøse iblant har villet slette alle spor av før-egen kultur på denne måten; også flere revolusjonære bevegelser har med handemakt søkt å fjerne bevisene på at andre tenkesett en gang fantes. Slik kunne man bedre vedlikeholde illusjonen for de lydig troende av at en fager ny verden var ved å bli skapt.

Men la oss ta bakgrunnen for religiøst motivert billedknusing først og prøve å grave ned til det trosmessige grunnlaget; hva kan være begrunnelsen rent teologisk for å oppføre seg slik? Trolig er det synet på hvilken posisjon guddommen har i verdensaltet som skinner gjennom når stilling tas til hvorvidt han og hans skapninger skal tillates avbildet.

For det gir en viss mening at dersom den rådende guden oppfattes som The Wholly (og Holy; homofoner er stundom ikke bare morsomme, de gir også innsikt) Other, en guddom uten de antropomorfe trekk menneskene ofte har funnet det for godt å furnere sitt høyeste vesen med, så svinner tilbøyeligheten til å ville avbilde ham, for alle bilder må med nødvendighet bli feil i dette perspektivet. Slik sett blir det lett å argumentere for at det ikke bare er nytteløst å lage slike avbildninger, de vil også alltid feile ved å verdsliggjøre det guddommelige. Så langt – men definitivt ikke lengre – kjenner jeg sympati for billedforbudet, for trivialisering av guddommen har unektelig noe utiltalende ved seg, på samme måte som det byr meg imot å tro at en gud verd sitt salt opptrer som en slags etisk revisor eller kassaansvarlig som teller opp og sammenligner menneskers gjorte gjerninger etter endt liv og viser tommel opp eller ned.

Men det ovenstående argumentet er ganske så luftig, kan innvendes, så mye at det fort mister styringsevnen i møtet med all praktisk tukt som utøves for å hindre menneskers formgivingsiver i møtet med religiøse symboler. Både jøder, muslimer og kristne av de fleste slag – blant sistnevnte særlig de ortodokse samt de kalvinsk reformerte sentrert rundt Geneve – har hatt sine svin på skogen hva nidkjærhet angår for å hindre fornærmelse av vårt påstått guddommelige opphav. Argumentasjonen har naturligvis variert fra tid til tid og sted til sted, men alt dette lar jeg ligge; det tilhører tross alt en relativt fjern historie. I moderne tid er det muslimsk uforsonlighet man særlig har kunnet se manifestert også innen ikonoklasme-tradisjonen, for spesielt sunni-varianten av islam har vært meget streng på at ingen besjelede vesener, altså hverken mennesker, profeter eller – det aller verste og mest utenkelige – guder skal avbildes på noen som helst måte.

Karikaturstriden er det da man særlig tenker på, naturligvis, en riktig underlig episode som likevel betegnet et vannskille hva gjelder islamistiske kretsers krav mot europeerne om ikke å krenke muslimsk hellighet på noe vis, heller ikke ved tegning av deres profet. I de siste årene er det likevel en annen gren av ikonoklasmen, representerende damnatio memoriae, som har påkalt enda større oppmerksomhet ved sin groteske kulturfiendtlighet og uforsonlighet. Den latinske betegnelsen betyr hukommelsens fordømmelse og det hele refererer seg i den aktuelle sammenhengen til de nitide forsøk islamister har gjort på å utslette all pre-islamsk historie og kultur fra områder der de med våpenmakt og sabel i hånd har fått herredømmet. Særlig oppmerksomhet var det rundt sprengningen i 2001 av de gigantiske Buddha-statuene i Bamyan-dalen i Afghanistan samt, mer nylig, den IS-drevne destruksjonen av arkitektoniske og andre gamle kunstskatter i blant annet Palmyra. Ødeleggelsesiveren skaper en uforstående forferdelse hos mennesker med iboende kulturell respekt for også andres historie, en avsky som på mange måter er større enn den som registreres overfor all bestialsksk dreping de samme kreftene også står bak.


Restene av templet i Palmyra etter IS’ ødeleggelser i 2015. Foto: Tasnim News Agency / Wikimedia Commons.

Antagelig må man være en forstokket fundamentalist for å gjøre slikt, tenker vi, skjønt som ovenfor antydet er det åpenbart ikke nødvendig å stå på islamsk eller annen religiøs grunn for at ødeleggelsestrangen skal utløses. De eldre blant oss husker den massive destruksjonen av alt som hadde med det borgerlige samfunn å gjøre, under kommunistenes kulturrevolusjon i Kina for drygt 50 år siden. Et nytt menneske skulle skapes hvis formbarhet ikke måtte hemmes av stivnet og gammel kinesisk historie. Man ødela enormt mye på samme måte som man drepte enormt mange; det var en tvers igjennom uhyggelig periode som alle revolusjoner har en tendens til å bli, ikke minst de som i en fei skal skape Den Store Lykken for de mange.

Vi var innledningsvis innom den alt annet enn følsomme kristningen av Norge og en billedknusing som godt kan oppfattes som ikonoklastisk den gang, men siden har vi vel holdt vår sti sånn noenlunde ren? Tja, det har nå vært så ymist om sant skal sies. Ikke alltid gikk det like pent for seg under reformasjonen da pavekirken skulle rykkes opp med rot, snarere tvert imot, men dét lar vi ligge. Jeg tenker isteden på et par langt nyere og ikke-religiøse episoder, ikke minst hva som skjedde med den såkalte Stiklestad-skulpturen, av andre kalt Olavs- eller NS-monumentet da krigen og okkupasjonen var over for drygt 70 år siden. Skulpturen i frågan var laget av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen som siden 1921 hadde vært professor ved Statens Kunstakademi, men som også hadde vært et trofast medlem av Quislings Nasjonal Samling. Olavs-monumentet spilte en rolle i NS’ Stiklestad-mytologi der man forsøkte å gjøre nettopp dette stedet til sentrum for partiets spesielle form for nasjonalisme, naturligvis til de fleste nordmenns store irritasjon og sinne. Kort etter at freden brøt løs, rev da også motstandsfolk ned monumentet, skadet relieffet og gravde hele sulamitten ned i en grøft der det siden har forblitt. Folks harme var forståelig i den gitte historiske situasjonen, det har jeg ingen problemer med å skjønne, men oppførsel av denne typen må sees prinsipielt: Brenning av bøker og knusing eller annen ødeleggelse av kunstverk er og forblir noe man skal holde seg for god til, alltid, og ganske særlig gjelder dette påbudet dersom man senere hen tillater seg å fordømme tilsvarende handlinger utført av andre makthavere. I sammenhengen minnes jeg også fra tidlig ungdom på 60-tallet episoden med de politisk motiverte angrepene på Kjartan Slettemarks berømte og beryktede Vietnam-bilde. Også den episoden bør løftes frem i bevisstheten hver gang vi som enkeltmennesker, folk og stat blir litt for høye og mørke hva gjelder andres oppførsel overfor kunstverk hvis politiske eller religiøse assosiasjoner de ikke liker. Følgende gjelder absolutt: Samme hvor sterk og berettiget motvilje man føler mot nazismen, så skal man ikke angripe kunstgjenstander hvis motiv kan tolkes inn under denne bevegelsen. De som på Stiklestad ødela Rasmussens skulptur, gjorde feil. Episoden var bestemt ikke det mest ærefulle øyeblikket i norsk krigshistorie. Tilsvarende gjelder at samme hvor sterkt man måtte føle uvilje mot kommunisme og anti-amerikanisme, så ramponerer man ikke et bilde hvis motiv man ikke liker. Visse ting gjør man bare ikke.

Jeg har ovenfor gitt flere skammelige og triste eksempler på ikonoklastisk virksomhet. Men ordet har også en alternativ og overført betydning jeg helt til sist vil svippe innom; det kan også bety at man plukker ned og fra hverandre det pompøse, det falskt og kunstig forfinede som bejubles på et uberettiget grunnlag. Hvis man er svært vennlig overfor Olav Digre, for eksempel, så kan man hevde at det å stikke eller slå hull på en avgud er en gjerning som rommes innen denne kategorien, for treskulpturer har faktisk ingen overmenneskelig kraft hverken på den ene eller andre måten, om man da tillater seg å se bort fra den eventuelle symbolverdien.

Problemet i episodens sentrum er det følgende: Kongen og hans menn knuste Tor-statuen med handemakt, de pekte ikke på den og lo. Latterens ikonoklastiske kraft, dens evne til å punktere det oppblåste, oppstyltrete og pompøse kan knapt overvurderes, ikke minst når det gjelder å deflatere selvhøytidelige religioner og politiske ideologier.

Også den fremmarsjerende, suprematistiske religiøse ideologien vi i dag står overfor, islam, fortjener å bli ledd ut av manesjen overalt der dette er mulig. Misforstå meg ikke, latter er ikke nok, det er ikke det jeg innbiller meg og heller ikke det jeg sier, trolig er den ikke engang det viktigste virkemiddelet i motstandskampen. Men også latteren skal ha sin naturlige plass i våpenarsenalet for riktig å understreke det intellektuelt urimelige og tåpelige i mange av de troendes oppfatninger og krav overfor omverdenen.

Fundamentalister er redde for latter og humor som derfor kan spille viktige roller i sivilisasjonskampen. Jeg har en mistanke om at ingen motstand islamistene stilles overfor, vil forvirre dem mer; man må bare samtidig holde kruttet tørt og se til at de leende ikke får hugget av hodet. Lykkes man dessuten i å få muslimer som selv er kommet i tvil om deler av deres religiøse praksis virkelig kan være gudegitt, til å innse at mye de tror på ikke bare er komisk, men endatil latterlig, da vil mye være oppnådd.

Les også

-
-
-
-