Historisk sett har ikonoklasmen vært rettet mot bilder og utskårne billedgjengivelser, for eksempel skulptur. Men fiendtligheten har også en komponent eller dimensjon som gjør det livsviktig ikke bare å avvise billedobjekter, nemlig å utradere alle de historiske tradisjoner og verdier som objektene uttrykker. En ting er å avbilde et menneske eller andre elementer fra virkeligheten, det er selvsagt forbudt, men slike billedgjengivelser og dets motiver representerer også kulturelle tradisjoner som det er maktpåliggende å få fjernet, enten av politiske eller religiøse grunner.

Dette dobbelte aspektet ved ikonoklasmen var i middelalderen og i protestantismens opprør mot den katolske kirke, et spørsmål om bokstavtro religiøsitet. I moderne tid derimot, med den kunstneriske avantgarden som kulturell og estetisk drivkraft, dukker den dobbelte ikonoklasmen opp igjen og skaper strid. Denne gang er den ikke religiøst begrunnet, men motivert ut fra radikale, politiske ideer om å nedkjempe borgerskapets hegemoni og kulturelle tradisjoner.

Å fornekte bilder med referanse til virkeligheten, ble i første omgang en viktig kampsak for avantgarden. Billedkunst handlet ikke lenger om den ytre virkeligheten, men om indre følelser og sjelelige opplevelser. Med tanke på at all kunst før 1900 ble skapt ut fra våre virkelighetserfaringer, basert på historiske tradisjoner og kulturelle verdier, prøver avantgardens ikonoklastiske tenkning også å bryte ned hele vår europeiske kulturarv.

ANNONSE

Dette fortidshatet finner vi innarbeidet i den modernistiske kunstens ulike strategier helt frem til i dag. Kunstnerne prøver ikke bare å eliminere alle førmoderne kunstuttrykk, men også å stemple dem som reaksjonære uttrykksformer man må bekjempe. Her kan man bare tenke på behandlingen av Odd Nerdrum i norsk kunstliv. Helt fra han startet tidlig på 60-tallet ble malemåten hans stemplet som bakstreversk og utdatert. En oppfatning som fortsatt står ved lag blant kritikere og kunstkjennere.

Den tyske kunsthistorikeren Gottfried Boehm er en av de få innenfor fagfeltet som har prøvd å belyse den moderne ikonoklasmen i kunsten. Han tar ikke stilling til den implisitte tradisjonsfientligheten og fortidshatet, men påpeker at det innenfor avantgardens mange uttrykksformer finnes to strategier som er kunstnerisk utfordrende, og – i et billedmessig perspektiv – undergravende. Begge prøver å oppheve billedkarakteren, slik at bildet enten går helt opp i virkeligheten og blir meningstom, eller man insisterer på at bildet er en gjenstand blant alle andre gjenstander i verden, som for eksempel urinaler og bilvrak, slik at bildets egenart som visuell kunstform blir utradert.

I annen halvdel av 1800-tallet proklameres tesen om «Kunsten for kunstens skyld». Dermed drives kunsten inn i en posisjon der det kunstneriske bare handler om å avdekke de formale aspekter ved billedproduksjonen. Kunsten blir forstått som en intern, faglig aktivitet som ikke har noe med samfunnet å gjøre. I det perspektivet utvikler kunstnerne en rekke nonfigurative uttrykksformer som i stigende grad fjerner seg fra fortidens kunsttradisjoner og samtidig bryter kommunikasjonen med publikum. Kunsten blir på en måte autistisk.

Denne autistiske prosessen, som utgjør modernismen storhetstid, pågår helt frem til 60- og 70-tallet, da den transformeres til en konseptuell strategi der gjenstandskarakteren blir uvesentlig for den kunstnerisk produksjonen. På en ganske målrettet måte opphever man her sammenhengen mellom verk og verkets mening, slik at det ikke lenger finnes noe fysisk og visuelt utgangspunkt for å tilegne seg kunsten. Fordi denne materialiteten er opphevet blir heller ikke det konseptuelle i kunsten tilgjengelig på noen annen måte enn å koble seg til den språklige diskusjonen som ekspertene fører. Materialiteten blir en egenskap som distraherer og avsporer kreativiteten.

Avantgardens bestrebelser på å fraskrive kunsten historisk forankring og fjerne det representative billeduttrykket, det visuelt ikoniske, topper seg i den konseptuelle kunstteorien. På en måte beveger denne kunstneriske ikonoklasmen seg stadig tettere opp til den billedfiendtligheten som i tidligere tider ble praktisert av religiøse makthavere. Og den er ikke mindre dogmatisk og ekskluderende. Det ligger tydeligvis i avantgarden en totalitær ambisjon om å rendyrke et kunstnerisk prosjekt som overhodet ikke aksepterer andre uttrykksformer, for ikke å si trosformer. For konseptkunsten forutsetter at man bare tror på det tenkte, ikke det vi kan se.

Dette trosaspektet er da også sammenfallende med den religiøse ikonoklasmen, slik vi ser den stadfestet i det bibelske billedforbudet fra annen Mosebok. Der det står: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller det som er i vannet nedenfor jorden». Dette billedforbudet er blitt håndhevet på ulikt vis gjennom kristendommens historie. Under byzantinismen på 700-tallet var det stor billedstrid, men ellers i de kristne kirkesamfunn har man hatt et nokså pragmatisk forhold til bruk av bilder.

Både i jødedommen og i islam finner vi det samme billedforbudet. I dag møter vi særlig det islamske billedforbudet, som forbyr bilder av profeten Muhammed. Her håndheves forbudet meget strengt, hvilket har ført til store konflikter mellom muslimer og annerledes troende og tenkende. Vi husker godt striden om den danske tegnerens karikaturer av profeten Muhammed, og ikke minst terrorangrepet mot Charlie Hebdo. Men i slike tilfeller skyldes konflikten et forbud fra muslimenes hellige skrift Koranen, altså et ytre krav av religiøs art, mens avantgardens billedfiendtlighet er et internt, kunstnerisk prosjekt.

Det er ut fra sistnevnte posisjon at Gottfried Boehm gir oss noen perspektiver på den moderne kunstens forhold til motiver fra den ytre verden. I følge ham opphører det rene nonfigurative maleriet å være et autentisk bilde når det mangler en kommunikativ og meningsbærende referanse til virkeligheten. Det er nemlig virkelighetsreferansen som gir bildet meningsinnhold og formidlingspotensiale, og mangler den så mister verket sin funksjon som kunstnerisk uttrykk. Når så virkelighetsforankringen blir eliminert, fremstår bildet bare som en ting blant andre ting i verden, og veien ligger åpen for en konseptuell kunstteori.

Men så langt tenker ikke Gottfried Boehm. Derfor belyser han da heller ikke den konseptuelle dreiningen som slo igjennom på 70- og 80-tallet og resulterte i modernismens død. I den postmodernistiske relativismen som fulgte, ble det da også akseptert at en kunst uten gjenstandskarakter bare kan være en konseptuell størrelse. Det ekspertene i dag kaller konseptkunst. Men da må man tro, og ha grenseløs tiltro til ekspertene og den konseptuelle kunstteorien.

I dette kunstneriske trosgrunnlaget, som bare bekjenner seg til den rene ånd, blir forholdet til virkeligheten og våre historiske verdier ganske avstumpet. Vi ser det tydelig i alle de rariteter som fyller moderne museer verden over. Det er stort sett avfallsprodukter med et klart negativt fokus på død og undergang. Damien Hirst er selve sannhetsvitnet på en kunst for undergangens skyld. Han er fullbyrder av avantgardens historiske prosjekt: å tilintetgjøre alle kunstneriske og kulturelle verdier.

Denne typen radikale og nedbrytende estetikk kan eksemplifiseres best gjennom den verdensberømte komponisten Carl-Heintz Stockausens utsagn da Tvillingtårnene i New York ble utsatt for terrorangrep og bygningene sto i brann: «Dette er verdens største kunstverk.» Her løper avantgardens radikale syn på kunstens totale, nihilistiske frihet sammen med islams uforsonlige hat mot vestlig kultur og sivilisasjon.

Vi har sett at det som i utgangspunktet er billedfiendtlighet i islam, mer og mer tydelig åpenbarer seg som hat mot andre kulturer og tenkemåter. Selv kulturer som er eldre enn islam, må tilintetgjøres. Vi husker godt hvor skakende sprengningen av Palmyra-templet i Syria var, et historisk verdifullt tempel fra første århundre, som terrororganisasjonen IS i den dogmatiske rett-troenhetens navn måtte ødelegge. Vi har heller ikke glemt hvordan Taliban i 2001 sprengte i stykker 1500 år gamle Buddastatuer i Afghanistan.

Ikonoklasmen går altså ikke bare på å forby bilder som lages i dag, den prøver også å ødelegge vår historiske verdensarv, med alle dens kulturelle verdier. Avantgarden har riktignok ikke sprengt noen av fortidens kunstverker. Det er da heller ikke nødvendig, så lenge man på annen måte kan nedvurdere og motarbeide de kunstneriske kriterier og verdier som har vært retningsgivende og bærekraftige i vår kultur. Med tanke på at avantgarden i startfasen proklamerte seg som et frigjøringsprosjekt, er det noe av et paradoks at den i dag krever ensretting og totalitær, kunstnerisk underkastelse.

Barbara Vetland

Kunsthistoriker og billedkunstner

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629