Kommentar


Robert Doisneau Sunday morning in Arcueil (1945)

Definisjonshegemoni er noe vi er velkjent med i dagens kunstliv. Det betyr et bestemte grupperinger insisterer på en privilegert, normativ posisjon som er udiskutabel og uangripelig, I kunstlivet er konsekvensene av en slik definisjonsmakt synlig tilstede når stipendier utdeles, utstillinger blir prioritert og viktige stillinger besatt. Dette systemet for seleksjon og utdefinering er i dag institusjonalisert og kontrollert av en kulturpolitisk elite med venstreradikale prioriteringer.

Helt siden 1800-tallet har kunstnerne vurdert hverandres verker og godkjent dem for utstilling og stipend, men med modernismens gjennomslag i Norge etter annen verdenskrig og 70-tallets radikale politisering dukket det opp en definisjonsmafia som introduserte en rigid, politisert evalueringskontroll. Den var tradisjonsfiendtlig og kunstnerisk undergravende, der kravet om overskridelser, brudd og forandring utgjorde de grunnleggende prinsipper for vurdering av kunstverk. Hvis kunstverket ikke viser tegn til overskridelse, brudd og forandring, blir det umiddelbart definert ut av samtidskunsten, med den begrunnelse at slik kunst er et historisk tilbakelagt stadium.

Bakteppet for en slik teori om definisjonsmakt i kunsten er en utopisk tenkning av venstreradikalt tilsnitt som alltid er i tråd med en marxistisk historieteori. Har man definisjonsmakten kan man også styre fremtidens kunst i riktig retning, skjønt ikke bare kunsten, den radikale maktambisjonen gjelder faktisk alle samfunnsområder, der de fleste administrative og faglige stillinger etterhvert blir besatt av politisk korrekte aktører, kort sagt av en venstreradikal elite. Kunstnerne har vært fortroppen, avantgarden, i dette maktprosjektet som stadig er i bevegelse og forandring. Teorien om permanente brudd og overskridelser inkluderer også en påstand om at kunsthistorien er ferdig forstått og kan avvikles, med det paradoksale resultat at samtidskunstens egne normer blir statiske. De er ikke lenger, som tidligere normer og kunstteorier, historisk betinget og tidsbundet, men tidløse.

Det er dette som gir definisjonsmakten en spesiell status, i den forstand at makten nå er både faglig, moralsk og politisk uangripelig. Denne maktkonstellasjonen er altså ikke bare tuftet på faglig autoritet, kunsten er nemlig en så privilegert og opphøyet aktivitet at også det moralske og politiske er blitt underordnet den estetiske autonomien. Helt i strid med Opplysningstidens gyldighetsfordeling, der kunsten, moralen og vitenskapen fikk tildelt en likeverdig og selvstendig autonomi, opphøyet avantgardekunsten på midten av 1800-tallet seg til den suverene leder for det moderne prosjekt. Følgelig anså den seg også kapabel til å blande seg inn i og overstyre moralen/politikken og vitenskapen.

I det perspektiv er definisjonsmakt helt avgjørende for venstresiden. Kunsten er nemlig et frigjøringsprosjekt som ingen kan kritisere eller opponere mot. Den har full kontroll over kulturlivet, som er et underbruk med det formål å dekonstruere våre nasjonale tradisjoner og verdier. Kristendommen er for lengst nedkjempet og forvandlet til en sekulær religion med venstreradikal profil. Og kulturpolitikken er helt dominert av kunstnerorganisasjonene, som har fått instituert kravet om at politikerne må holde seg «i armlengdes avstand» fra kunsten.

Den eneste autonomien som nå gjelder er den kunstneriske. Moralens og politikkens kompetanse og autonomi har ingen gyldighet lenger, de er i dag underlagt estetikken og gjort maktesløse. Derfor kan også kunstnerne blande seg inn på de andre gyldighetsområdene, mens eget fagfelt er forbudt område. Ja, kunstnerne er nå så høyt hevet over politikk, moral og tenkning at de bare mangler å påberope seg å være kunstnere av Guds nåde, slik konger og keisere var i gamle dager.

Det hele handler altså om definisjonsmakt, at man med stor påstandsstyrke og suveren arroganse fastslår hva man kan snakke om og hva som bør forties. Strategien er velbrukt og venstreradikal, i praksis en monologisk messing av politisk korrekte synspunkter som har fått status av å være objektiv kunnskap. Vi kan kalle det en politisk og kulturell normaltilstand, som den venstreradikale makteliten hevder har vokst frem av seg selv, og det helt naturlig. Man får faktisk inntrykk av at denne prosessen og seleksjonen av de politiske korrekte følger et darwinistisk utviklingsløp, og at makteliten egentlig også har naturhistorien på sin side.

Det er mye fornuft i dette perspektivet, men drivkreftene har nok ikke noe med natur å gjøre. For å si det rett ut – drivstoffet er store doser venstreradikal tenkning som gjennom årtier har infisert statsadministrasjon, medier, utdanningsinstitusjoner, fagforeninger og ikke minst kunstnerorganisasjoner. Da den italienske marxisten Antonio Gramsci på 30-tallet innså at revolusjon ikke kunne gjennomføres ved en væpnet frontkrig, klekket han ut en ny strategi, nemlig å erobre makten innenfra, som en fordekt stillingskrig. Det innebar at de venstreradikale systematisk og på normalt vis søkte stillinger og posisjoner med stort maktpotensiale og ditto styringsmuligheter.

En annen av venstresidens politiske guruer var den tyske marxisten Walther Benjamin, som på estetikkens område poengterte nødvendigheten av å politisere kunsten og bruke den som brekkstang mot den borgerlige fascismen. Nå er ikke det noe nytt i norsk kunst, som åpenlyst er blitt herjet og dominert av venstreradikal politisering de siste 50 årene, men den skjulte politiseringen av institusjonene, som Gramsci oppfordrer til, begynte allerede da Ap kom til makten. I dag er den venstreradikale makten i institusjonene mer befestet og kompakt enn noen gang tidligere.

Selv under borgerlige regjeringer fungerer den venstreradikale definisjonsmakten ubesværet. Her er politiseringen usynlig, men høyst virksom under dekke av ulike typer faglighet og proper kompetanse. Vi ser det enda tydeligere i Sverige der administrative og faglige aktører helt åpenlyst uttrykker venstreradikale synspunkter i strid med stillingsmandatets krav om politisk nøytralitet. De er så trygge på definisjonsmakten at de i full offentlighet kan lyve om faktiske forhold. Det er den samme gjengen vi finner i eventyret om «Keiserens nye klær».

I denne fortellingen ser vi hvordan keiserens etater og administrasjon lyver både for keiseren og folket. Det er denne typen «støttespillere» som i dagens Norge har en venstreradikal hånd om definisjonsmakten og som styrer mediene og det offentlige ordskiftet. Når hensikten på alle måter er å undergrave nasjonens identitet og historiske tradisjoner, kan man vanskelig kalle det et frigjøringsprosjekt. Det er vel snarere et kulturelt raseringsprosjekt.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!