IS står i Palmyra og vil ventelig gjøre som i Nimrod og Hatra: Ødelegge kulturskattene og legge videoer ut på nett av destruksjonen. Tigeren har neppe endret striper.

IS står ikke for vandalisme. Dette er bevisst ødeleggelse. Det er et statement: Vår kamp er total, den omfatter hele verdenshistorien. Nazistene forsøkte å utradere jødisk historie og Hitler hadde ingen skrupler med å utradere store byer. Et utslag av megalomania og ødeleggelseslyst. Bolsjevikene hadde ingen skrupler med å rive de vakreste kirker. Det betød ingenting for dem. Kirkene representerte en farlig konkurrent.

Men ingen har hittil erklært verdenshistorien krig slik IS har gjort. De er i krig med alt som faller utenfor deres definisjon av riktig islam. Slik blir de også i krig med selve historien, som erindring og minne. De vil slette alle spor. For dem begynner historien med Muhammeds flukt fra Mekka til Medina i 620. Alt som går forut er per definisjon hedensk og avguderi og er dømt til ødeleggelse.

Slik fungerer teologien når de blir altoppslukende ideologi. Det totalitære er et fenomen vi burde kjenne fra det 20. århundredes vanvidd. Men den vestlige verden har vanskelig for å ta inn over seg at det skulle gjelde islam. Vesten har sluppet islam for tett innpå seg og laget en synkretistisk variant der alle kulturer og alle religioner er like mye verdt og følgelig er det tabu å hevde at det er noe feil med en av verdensreligionene.

ANNONSE

IMG_0275

foto: Rom ble bygget på de romerske dyder: Plikt, lojalitet, offervilje, strenghet, nøysomhet, utholdenhet, æresfølelse, en sterk lojalitet overfor familie og slekt. Mos maiorum – forfedrenes skikk var uskreven, men ble overholdt av alle. Det var hva det som gjorde en til romer. Da dydene tapte seg, døde også gudene. Det er fristende å trekke en parallell til pietismen, der gjenfinner en del av de samme dydene som bygger et samfunn. (Byste i Glyptoteket, København)

Slik var det også i Romerriket. Da Rom ble et imperium importerte man orientalske guddommer og inkorporerte dem i det romerske pantheon. Man fikk en synkretisme – en blandingsreligion – som hadde andre referansepunkt enn den romerske. Rom gled fra hverandre innenfra. Ble tømt for innhold.

Dette indre tomrom gjorde at man ikke kunne stå imot presset utenfra. Faktisk kom kristendommen som en redning. Men først etter en enorm bølgedal ble Europa til, og det var som en kristen kultur.

Dette Europa ble truet av invaderende muslimske hærer. Dette lærer man ikke lenger i skolen. Det ville være farlige fakta – også fakta er blitt farlige – et sikkert tegn på svakhet. Hadde ikke Karl Martell stanset de muslimske hærene ved Poitiers i 732 ville Vest-Europa blitt muslimsk. Da ville det ikke vært noen makt sterk nok til å stanse islams utbredelse.

The_Saracen_Army_outside_Paris,_730-32_AD (1)

Bildet: Europa var på 1800-tallet fascinert av Orienten. Maleren Julius von Carolsfeld malte 1822-27 Den sarasenske hær utenfor Paris. Dette var etter at Napoleon hadde brutt Orientens isolasjon ved å lande med en hær i Egypt.

Hvordan klarte Martell det? Ved å forberede seg. Han trente sine menn i flere år. Når man står overfor en fiende må man forberede seg. Man må forstå ham på alle måter: hans ideologi, hans strategi og hans modus operandi.

IS er en formidabel trussel, en eksistensiell trussel mot Vesten, men særlig Europa. Ødeleggelsen av Palmyra vil være et nederlag av enorm symbolsk betydning. IS vil demonstrere Vestens svakhet. De som danner IS kjenner Vesten, men vi vil ikke kjenne dem. Dette er en av de mest avgjørende forutsetninger for kampen og IS vet det, forstår det. De ser at for hvert trekk rømmer Vesten mentalt og faller hele tiden tilbake på fallback-løsninger. Vesten er reaktiv, ikke proaktiv.

islamic.state.army

Foto: Fienden Vesten står overfor ser ganske annerledes ut. Vesten ser på i fascinasjon, slik man en gang var fascinert av Nürnberg-paradene og SS-folkenes immaculate uniformer med Totenkopf-symboler, lær og «min ære betyr troskap». Begge omfavner det sorte og begge var villig til å gå i døden og begge nøt og nyter å påføre andre død og smerte.

Etter 9/11 sa man at det viktigste var en battle for the hearts and minds of muslims. Det hører vi ikke så mye om lenger. Vesten ved Obama har falt tilbake på bomber fra himmelen, spesialsoldater og Hellfire-missiler. Det er ikke slik man vinner mot IS. Obamas kjemper via proxy, som er en irakisk regjeringshær som kaster våpnene og en shia-milits som er styrt fra Iran. Selv et barn kan forstå at Obamas strategi er håpløs. Han blir alliert med sine fiender.

Eller finnes det en realisme bak? Er Iran den nestverste fienden? Kan en allianse med Iran rettferdiggjøres på samme måte som alliansen med Stalin, mot Nazi-Tyskland? Hvis Obama mente det burde han si det, men da måtte han vise hvem som ledet. Obama er mentalt et helt annet sted. Han unnlater å dra til marsjen i Paris søndag 11. januar, der alle var Charlie Hebdo, og innkaller heller til ekstremistkonferanse i Washington der ordet islam ikke må nevnes.

Islamistene har kastet et hanske. Til Vesten og til muslimene. Muslimene står og ser på. De vil se hvem som vinner. De holder med den sterkeste. Det er så langt ikke Vesten.

Thucydides-bust-cutout_ROM

Ødeleggelsen av Palmyra vil være et nederlag som vil bli stående i historien. Antikkens historieskrivere, en Herodot, en Thukydid (bildet),  en Xenofon eller Plutarch, står som tause anklagende vitner. De ville sagt at en sivilisasjon som lar sitt åndelige grunnlag bli ødelagt har dårlige odds.

Et Vesten som ofrer Palmyra ofrer det grunnlaget den selv står på.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629