Kommentar

Foto:U.S. Army paratroopers with 2nd Battalion, 173rd Airborne Brigade hold their automatic weapons above water as they cross a river in the rain during a search for Viet Cong positions in the jungle area of Ben Cat, South Vietnam on Sept. 25, 1965. The paratroopers had been searching the area for 12 days with no enemy contact.

Barndommen min var godt preget av militærleire, uniformer, jagerfly, NATO-besøk, samt en super-offiserpappa som stadig forsvant i bunkeren for å beskytte oss alle når den kalde krigen truet med å bli varm. I et sånt miljø plukker man opp mye om realiteter, fiender, krigstrusler, sikkerhet, avskrekking og realpolitikk. En av tingene jeg husker best, er min fars kommentar da de siste helikoptrene forlot ambassaden i Saigon 29. april 1975. Yrkesoffiseren fra krigsskolen brummet: «Sånn går det når man lærer opp sine egne fiender».  

Den kalde krigen var ingen lek. Det var en høyst reell stillingskrig, hvor en høyst reell fiende hadde høyst reelle planer å invadere frie Europa, og innføre sin kommunistiske ideologi overalt.  Den invasjonen hadde kommet, hadde det ikke vært for en avgjørende faktor:

Våpen. Også kalt «a big stick»

Man kan si hva man vil om terrorbalanse, men det virket. Beviselig. Ingen angriper noen man kan tape mot. Derfor ble freden opprettholdt, og takk pappa‘n min for det. Godt jobba.

En totalitær ideologi stoppet med grenser og prinsipper. 

Det var altså ikke blomster, diplomati, rosetog, hippier, globalisme, vennlighet og dialog som hindret Sovjet i å spre Stalins diktatur videre vestover. (Like lite som det var fakkeltog som stoppet WWII) Bare makt kan stoppe voldsmenn og totalitære ideologier fra å spre seg, og kommunismen ble stoppet av prinsippfaste menn med tunge våpen, på ordre fra tøffe politikere, som igjen var villige til å bruke makt. Det holdt galskapen på andre siden av gjerdet, hvor den fikk brenne ut av seg selv i all sin ubrukelighet. Fryktelig for folk som ble rammet. Godt for oss som ble skånet.

Riktignok hadde man plenty kommunister i vestlige demokrati under den kalde krigen. Det florerte i alt fra naive sosialist-hippier, via røde fagforeningsmiljøer, til militante revolusjonære som AKP-ml, med folk som Pål Steigan i spissen som hyllet verdens verste massemordere, og ønsket død over både frihet og demokrati. Men: De ble passet på. De ble naturligvis overvåket og kontrollert. Man står ikke med verdenshistoriens største stridsvognhær langs hele jernteppet, og lar kollaboratører av fienden få gjøre som de vil. Det ville vært selvmord.  Og de som kom seg gjennom jernteppet og inn i vesten brakte ikke kommunismen med seg. De var kurert en gang for alle. Dagens «flyktninger» kan ikke få nok av ideologien og kulturen som har ødelagt deres eget land og liv. Det kan ikke Europas globalistiske femtekolonne heller.

En dobbel femtekolonne. 

Da Allahs krigsmaskin ble stoppet i Wien den 12. september 1683, var det også prinsippfaste menn med våpen som sørget for at Europa ikke ble svelget av denne kultur-kannibalen islam, som har spist land og folk siden 600 tallet. Grensene ble trukket, og jernteppet mot islam ble satt opp, ikke minst av den katolske kirken som ville ha makta for seg selv. Europa fikk dermed følge sin egen skjebne. Det varte helt til naive og dumme politikere uten kunnskap om historie eller islam bestemte seg for at verden skulle forenes sånn utpå åttitallet engang. Man skulle ikke bare oppløse grenser og gjerder i Europa, man skulle invitere hele verden inn! Og islam, som har  stanget på grensen til Europa i 1400 år fosset inn, mot god betaling fra Europas skattebetalere.

Nå har ummaen infiltrert hele Europa som en gigantisk femtekolonne for islam, og denne gang finnes det ingen grenser. Denne gang har ingen oversikt eller kontroll. Denne gang finnes det ingen prinsippfaste menn med våpen, eller tøffe politikere som setter stopp for ideologien som sprer seg. Europas ledere anno 2017 er barnløse ledere som tror alle fremmede er venner, og Europas rikdom er uendelig. Eneste unntak er østblokkland, hvor både folk og politikere fortsatt kjenner igjen en totalitær ideologi når den banker på. De har fått tusen-takk-nok av denslags. Denne prinsippfastheten og fornuften vil gjøre Polen til Europas nye stormakt om noen tiår.

Men på vestsiden av ex-jernteppet utfolder tragedien seg: Europas tragedie er ikke bare den enorme femtekolonnen av islamister med jihad hjertet, og hjernen sementert i 600-tallet. Den doble tragedien er femtekolonnen av europeere som hater det europeiske og vil ha noe annet, uansett hva. Disse tanketomme og historieløse fjolsene undergraver sin egen trygghet og sikkerhet: De vil rive det bestående, men aner ikke hva de skal fylle det med. De ønsker islam velkommen fordi de vil ha fred, frihet og fellesskap – og de tror denne totalitære ideologien vil gi vantro fred, frihet og fellesskap. De tror islam skal hjelpe dem å skape dette drømmedrevne «nye Europa» i harmoni og forståelse, bare vi gir bort nok av skattebetalernes penger, og kutter i egen velferd.

Men islam vil ikke ha fellesskap.

Islam vil bare ha mer islam.

«Kampen mot radikal islam» er et opplæringsprogram for fienden.

Når noen erklærer deg krig, slik Taliban, Al Qaida og IS har gjort på vegne av Islam (som igjen erklærte hele verden krig på 600-tallet), så kan man ikke sitte med hendene i fanget og si «Krigserklæring? Nei det aksepterer jeg ikke, og dessuten tror jeg ikke på deg». Da taper man krigen veldig fort. Hvis noen går til angrep på deg, kan du ikke forsvare deg litt etter litt og bli skåret langsomt i strimler. Du må faktisk  stoppe angrepet: Hardt, brutalt, øyeblikkelig og for godt. Da blir krigen kort og skånsom. Hvis du ikke gjør det, lærer du bare fienden opp i dine svakheter, og krigen blir uendelig. Derfor liker boksere å gå for knockout i første runde, og mangel på forståelse av dette enkle og logiske prinsippet, gjorde at Amerika tapte vietnamkrigen.

Det var ikke USA som startet vietnamkrigen slik man ofte får inntrykk av. Det var som vanlig en totalitær ideologi som startet krigen – og USA forsøkte å stoppe kommunismen som spredde seg som en pest. Men denne gang var det ikke bare å stå på jernteppet og stirre på fi. Her måtte man faktisk gå til kamphandlinger i et fremmed land, og måten det ble gjort på, er typisk: Litt og forsiktig så ingen oppdager det, og så alle venner seg til det. Det er aldri noen god måte å stoppe en fiende. Det skjønte Maggie Thatcher. Det skjønte ikke datidens politikere, og det skjønner ikke nåtidens elite.

Det er politikere som bestemmer når kriger skal startes eller stoppes. Det er politikere som har makt over militæret. Men når politikere slipper militæret løs, er det militæret som må ha makt til å bestemme hvordan krigen skal føres: Krig er et fagfelt for fagfolk, og det politikerne gjorde i Vietnam, er å lære fienden alle sine svake sider, samt lære fienden hvordan den skal overleve og styrke seg. Nøyaktig det samme er europeiske politikeres «strategi» anno 2017: De utsetter oppgjøret, og lærer fienden å bli bedre og bedre. Og fiender lærer fort.

Politikerne har mistet kontrollen, men later som de har kontroll.

Når man legger frem tall på at det finnes 23.000 «radikale islamister» bare i England, (og ikke f.eks 23.738) så viser rundheten i tallet at det er et estimat. Men vet egentlig ingenting. Når man i tillegg er ute av stand til å forklare hvor grensen går for «radikal islam», men vet at flere angripere har vært utenfor radaren, da innser man at det overhodet ikke finnes noen kontroll lenger. Ingen vet hvem som er hva. Ikke engang i muslimske miljøer vet man hvem som er moderat, og hvem som går amok med kniv og lastebil i morgen. Naboene og slekta blir like himmelfalne som politikere. Vi har sett det mange ganger nå.

Myndighetene later som om de har kontroll, så ikke folket skal gjøre opprør med stemmesedler eller høygafler. Og slik vant Macron valget; folket ønsker at løgnene hans skal være sanne. Folk vil ha kake og sirkus. De fleste vil inderlig gjerne tro på trygghet, tomme statistikker og happy ending. Folk flest klamrer seg til det lille politikere har igjen å by på av sikkerhet, orden og fremtiden som europeere engang hadde, og derfor er væpnede soldater og unntaktilstand verd å omfavne. Det er jo bare midlertidig, right? Det går snart over, ikke sant? Snart finner man frem til et fredelig og moderat «euro-islam» som ikke kan «mistolkes», og alle muslimer omfavner frivillig så integrering (hva nå enn det måtte være) endelig fungerer. Det er rett rundt hjørnet nå.  Oh, the folly…

De store markeringene av fred og samhold etter terroraksjoner i Allahs navn, (som gjerne er blottet for hijaber) er ikke markeringer for samhold. De er sørgetog for det Europa har mistet. Dårlig politikk gir dårlige resultater. Dårlige resultater er alltid et tegn på dårlig politikk. Det er der vi står nå.

Hvordan langsomt lære fienden oppskriften for å vinne. 

I Vietnam trappet USA opp krigen etterhvert som fienden ble sterkere. Politikerne gjorde militærets jobb, og bestemte hvor mye og hvor mange man skulle sette inn. Og man ventet alltid med opptrappinger til det ble helt nødvendig fordi fienden hadde styrket seg. De amerikanske soldatene var grønnskollinger som ble sendt i krigen for å tjenestegjøre i ett år. Når de endelig var ferdig utlært og hadde lært å overleve etter et år i krigssonen, ble de sendt hjem, og nye grønnskollinger ble hentet inn. Det måtte gå galt.

Når man kjemper mot en totalitær ideologi med endeløst av soldater som kan ofres, så er denne strategien å be om og tape. Man blir et college i overlevelse for fienden, og nå gjør europeiske politikere nøyaktig det samme her i Europa overfor den islamske hæren. Det offisielle tallet for islamske ekstremister i Europa totalt er nå 66.000 – og det er like mye en finger i lufta som alt annet.  Dette representerer en hær. En hel arme i aktiv tjeneste for Allah. Det totalt meningsløst å diskutere om de representerer «ekte islam eller ikke» – en hær er en hær, og soldatene og kommandørene blir flinkere og flinkere. Det eneste som mangler nå er samordning. Når lærer de det også?

Hver dag lærer europeiske sikkerhetsstyrker denne hæren hvordan den skal unngå å bli oppdaget. Hver gang politiet avslører en terrorplanlegging, lærer de enda litt mer hvordan de skal unngå det neste gang. De finner nye veier, metoder og prosedyrer hver dag: Lapper, løpegutter, brevduer, celler, triks og tilpasning. De er frempå og beskyttet av godhetstyrraniet og humanitære forpliktelser. Europa er bakpå og uten beskyttelse. Men slapp av – alt går bra: Allahs jihadister kommer bare til å dampe vekk, og innse at de tok feil, bare vi gir dem nok koz, klemz og cash? Inkludering og integrering skal oppheve jihad. Demokratiet skal blir større en sharialover. Vi sikkerhetsorienterte bare måper av dumhetene. Vi har gitt bort initiativet til dem. De kommer.

Lytt og lær av historien.

IS & Co bruker alle midler for å styrke seg i Europa, unngå oppdagelse, stoppe lekkasjer, finne nye venner, samarbeidspartnere og allierte, samt finne nye veier til angrep eller overtagelse av stadig nye gater, kvartaler, byer og regioner for islam. Fortsatt blir mange avslørt og tatt, men snart blir planleggerne sluppet fri igjen.  Litt sintere, litt smartere, og enda litt flinkere til å unngå å bli tatt neste gang, mens vi blir svakere og svakere. De har all verdens tid, mens Europa langsomt blør seg tom. De blir sterkere i troen, mens Europa vakler mer og mer.

Oppe i denne virkeligheten står den europeiske eliten som bærer ansvaret for katastrofen gjennom sin ødeleggende politikk, og forsikrer om at alt går strålende: «Vi vil vinne gjennom samhold og styrke, og snart blir alt som før!» Akkurat som amerikanske politikere gjorde under hele Vietnam-krigen. Men det var kommunistene som hadde best samhold og styrke. Forskjellen var at USA kunne trekke seg ut når de tapte.

Europeere har ingen steder å dra, og vi vet alle hvordan Allahs jihadister og islam oppfører seg mot slagne fiender.

 

 

 

 

Mest lest