Kommentar

Bildet: Prøv å forestille deg hva som hadde skjedd hvis innfødte franskmenn hadde drept en imam inne i en moské. Du vet svaret. Med denne målestokken i bakhodet vet du også hvor tafatt, vek og unnfallende reaksjonen på drapet på pater Hamel var. To jihadister går inn i en kirke, i Guds hus, og dreper presten under forrettelsen av messen. Selv dét ryster oss ikke. Men det ville rystet oss om det hadde vært en imam. Vi margstjeler oss selv.

 

Sikkerhetsrådet sender sin medfølelse og kondolanser til ofrenes familier og tyrkiske myndigheter etter angrepet mot nattklubben Reina i Istanbul. De gjentar at alle former for terror utgjør en av de største truslene mot internasjonal fred og sikkerhet. Men dette er ikke terror. Det er krig. Hvorfor hører ingen på det IS selv sier?

Ingen skarpe sikkerhetstiltak passet på nattklubben

Ingenting ble gjort for å hindre IS i å angripe denne gangen heller. Det var «business as usual» på nattklubben, som om det var fredstid, akkurat som under juleangrepet i Tyskland. Angela Merkel kaller Berlin-angrepet for «ubegripelig». På Facebook sier Børge Brende «hvem får seg til å kjøre i hjel med overlegg mennesker som er på julehandel rett ved Gedächtniskirche?». Og TV2s Davy Wathne var i Berlin og «kan ikke forstå terroristers motiver», akkurat som etter Nice-angrepet. Ord som «ubegripelig» og «uforståelig», «sjokkert» og «vantro» går igjen når jihad-krigernes angrep blir omtalt, men hva er det man ikke forstår?

Undring og forvirring ville vært forståelig hvis ukjente gjerningsmenn med ukjente motiver slo til. Men det er jo ikke tilfellet nå: Dette er en erklært krig, fra en identifisert fiende, med klare motiver. IS har etter gammel tradisjon erklært sine fiender krig, og oppfordrer sympatisører til å bli soldater i den krigen. De innrømmer stolt å ha plassert soldater her for å gå til angrep, under dekke av å være «flyktninger» som ønskes hjertelig velkommen. IS sier i klartekst hvordan de vil krige, hvem de kriger mot og hvor den krigen skal foregå. Så hva i huleste er det Europas ledere og media ikke forstår? Hvor er gåten?

Nye former for krig er alltid «feige» 

Nye våpen og strategier i krig har alltid overrasket og irritert motstanderne. Bakholdsangrep og geriljataktikk mot romerske soldater var æreløse og barbariske. Stridsvogner var uverdig for generalene i første verdenskrig. Blitzkrig var utenkelig for strategene før annen verdenskrig. Teppebombing av sivile mål var utenkelig før de allierte gjorde det til en strålende teknologisk bragd i 1945. «Asymmetrisk krigføring» irriterte og overrasket både Sovjet og USA i Afghanistan. Bare Israel har alltid vært i stand til å lytte og lære av sine fiender. De lærer fort, og tilpasser sitt forsvar og sin virkelighet uansett hva de rammes av. Derfor eksisterer Israel fortsatt. Obama og Europa står med en finger i nesa og vil ha dialog, så de kan forstå. Men den eneste gåten er deres totale uforstand.

Atter en ny type krig

Kriger er aldri like. Dagens kriger føres alltid med gårsdagens våpen og strategier. Men i motsetning til deltakerne i mange andre kriger, har IS aldri lagt skjul på hvordan de vil angripe:

De vil infiltrere våre land. De utplasserer spioner og «sovende» agenter. De vil bygge opp en femtekolonne av jihad-rekrutter gjennom innvandrermiljøer, skoler og moskeer. De oppfordrer til knivangrep mot vantro. De pøser ut propaganda for å vekke sympati for Kalifatet, og de lykkes. De oppfordrer utilslørt til jihad i Allahs navn på internett og til sine følgere. De vil at «ensomme ulver» skal slå til, og bane vei for IS-angrep på Roma og Europas innlemmelse i Kalifatet. De er stolte av det, og forklarer gjerne i detalj hvorfor de gjør det, og hva som driver dem, og hva belønningen blir, ifølge Koranen. Så det finnes ingen gåter her. Man må heller spørre seg hvorfor vestlige politikere gjør det til en gåte. Hvorfor hjelper de IS på den måten?

Neste angrep kan komme i Oslo … eller der du er 

Nå vil sikkert mange beskylde meg for å «skape frykt», for ifølge festtaler skal ikke terror ta friheten fra oss. Men krig tar alltid friheten fra folk, helt til frihetens forkjempere har vunnet krigen. Tungt væpnede soldater og unntakstilstand er ikke det mest betryggende i det før så fredelige Europa, men de er krigens normaltilstand. Forsikringer om at «de fleste er ikke terrorister» hjelper sørgelig lite når angriperne åpenbart er mange nok til å angripe, åpenbart har mange sympatisører og åpenbart er umulige å identifisere i havet av asylsøkere. Selv imamer og nær familie blir alltid himmelfalne når de hører hva den «hyggelige» IS-soldaten har gjort, så hvordan skal vi tro på at politiet har oversikt og vet hvem de er? En sivil institusjon kan ikke stoppe en militær organisasjon som har erklært oss krig. Hvem tror på noe så dumt?

Nå er jeg den første til å beklage situasjonen som Angela Merkel og globalistene har brakt oss opp i, men jeg vil ikke ha skylden for å avkle den store bløffen: Europa har opplevd terror mange ganger før, men dette er ikke terror. Det er en ny type krig. IS er ikke IRA, som advarte på forhånd, så sivile kunne komme seg ut av puben før det smalt. De er ikke ETA, som vil ha en egen liten løsrivelse. IS er ikke en hippiegjeng av marxist-leninister som vil ha «væpna revolusjon» og tror de har stor støtte. IS kommer fra utsiden, er invitert inn og har millioner av sympatisører og våpenleverandører. IS er Kalifatet, som gjennom 1400 år har angrepet Europa, og fortsatt sverger å overta hele Europa på Muhammeds befaling. IS er en fremmed militærmakt som har erklært oss krig. De forsvinner ikke bare man sier «det såkalte» foran Kalifatet. Det holder dessverre ikke. De er det de sier de er. De gjør det de sier de vil gjøre.

Denne krigen forsvinner ikke under blomsterhavet

IS’ krig i Europa kan ikke stoppes med fakkeltog og følelser. Den blir ikke mindre farlig bare vi kaller krigshandlingene for «terror». Den stoppes ikke av politikere som sier «vi skal ikke la terroren skremme oss» og kjører i pansret bil vekk fra talerstolen. Det er bare én måte å stoppe krig på: militærmakt med en ny militær strategi. Så langt har den strategien vært å «knuse IS og det såkalte kalifatet» i Levanten. Problemet er at det bare vil få enda flere IS-soldater til å «flykte» til Europa, hvor de kan ta hevn mens de fortsatt drømmer om Kalifatet. Kalifatet som er lovet dem av Allah, for det står i boken. Den eneste boken de leser. Alt dette sier de ofte og tydelig. Hvorfor tror vi ikke på dem?

I 1937 sto lederen for en lignende gruppe gærninger og erklærte krig mot demokratiet, friheten og freden basert på sin totalitære ideologi. Han lovet å invadere, føre krig og innføre sitt styre i Europa og verden, akkurat som IS. Ingen trodde på ham heller, og derfor holdt han på å lykkes. Noe som tydelig viser at det muligens kan være fornuftig å faktisk lytte til fiender som erklærer krig og sverger ved sin gud å utrydde deg? Eller hva? Kunne det være en idé? Blir jeg upopulær nå? Ødela jeg konsensus nå igjen? Bra.

Vi trenger ikke flere politikere som ikke vil forstå

Frykt for å skremme mange og krenke noen løser ikke problemet – det gjør det bare større. Vi trenger ikke flere journalister som gjengir selvfølgeligheter, slik at ingen skal oppdage at intervjuobjektene er tomme for løsninger. Vi trenger folk som tror på fiendene som forteller sannheten. Da slipper vi å lete etter sannheten, og kan heller bruke tid på å finne ut hvordan vi vinner denne krigen som er i ferd med å utvikle seg til en borgerkrig. For hvis ikke vi vinner, så vinner Allahs soldater. De har nemlig ikke tenkt å gi seg.

Det sier de selv.

Les også: «Nice – vi trenger ikke flere selvfølgeligheter nå»

(og bidra gjerne med en skjerv hvis du liker det du leser 🙂

Nice – vi trenger ikke flere selvfølgeligheter nå