Kommentar

Tre sentrale medlemmer av International Campaign to Abolish Nuclear Weapons, ICAN: Beatrice Fihn, leder, Daniel Högsta, koordinator, og Grethe Østern, medlem av styringsgruppen. Sted: Genève 6. oktober 2017. Foto: Denis Balibouse / Reuters / Scanpix

 

Om morgenen 10. mars 1945 fløy 279 amerikanske B29 Stratofortress inn over Tokyo og slapp 1665 tonn bomber bestående av 500 punds høyeksplosive og E46 clusterbomber, som hver slapp 38 napalmfylte brannbomber fra 2500 fots høyde på hovedstadens tett befolkede havneområde. Ildstormen som oppstod tok livet av 97.000 menn, kvinner og barn, 125.000 ble skadet, og 286.358 hjem ble ødelagt. Over en million mennesker ble hjemløse denne vindfylte natten. Ingen av dem ble nevnt av fiffen under Nobel-utdelingen. Hvorfor vil de tilbake til slik krigføring, og vekk fra våpensystemet som har gitt dem 70 år med fred?

Bombingen av Hiroshima og Nagasaki har blitt symbolet for det verste med krig. Det er en holdning som er historieløs, lettvint og ganske ufølsom overfor krigens millioner av sivile ofre, som led minst like skrekkelig av alle krigens redsler og forferdelige våpensystemer. Forsamlingen i rådhuset kunne åpenbart trenge en historieleksjon i våpenteknologiens utvikling fra pil og bue til maskingeværet, og fra gassangrep til atombomben – for å bli drept i krig er ikke en konkurranse i hvem som fikk den mest grusomme døden og hvilket våpen som er verst. Det er grusomt alt sammen. Men atombomben er i en særklasse, for den er så fæl at den faktisk er ubrukelig.

Intet valg 

Det var invasjonen av Iwo Jima og Okinawa som fikk Truman til å sende Enola Gay mot Hiroshima. Alternativet til en B29 med dette nye våpenet var å sende 300 fly med brannbomber, for både Roosevelt og Truman hadde fått nok: De amerikanske tapene var forferdelige. Krigen var for lengst tapt for Japan, men den fanatiske og totalitære militærledelsen nektet å gi seg. Med tanke på japanernes fremferd mot sivile i Nanking allerede i 1937, så ikke USAs ledelse noen annen mulighet enn å knuse Japan til ubetinget kapitulasjon. Det var ingen alternativer. Landet måtte settes under alliert kontroll, og det kunne bare skje gjennom invasjon eller ubetinget kapitulasjon. Pussig nok er ikke Japans kvalmende krigsforbrytelser nevnt med et ord ved fredssenteret i Hiroshima, like lite som de ble nevnt i Rådhuset denne helgen. Det er som om en helt uskyldig nasjon ble bombet for første gang, helt på innfall. Det er så langt fra sannheten som man kan komme.

Mange hevder at Japan allerede var i ferd med å overgi seg, noe som er bare delvis riktig, siden de insisterte på betingelser. Dette er imidlertid ikke relevant: Etter fem år med den mest bestialske krigen noensinne, og tap som får Gulf-krigene til å fremstå som en krangel, kunne ikke en amerikansk president stå frem offentlig og si «vi hadde et våpen som kunne stoppet krigen, men vi valgte å avstå fra bruke det av hensyn til fienden, og ofret heller flere av våre egne soldater.» Dette skjønner alle som har satt seg litt inn i 2. verdenskrig. Den endimensjonale konsensus som rådet under nobelprisutdelingen, er egentlig en tragedie for enhver historielærer i ungdomsskolen. Noe burde gjøres med pensum.

Strategisk bombing, som endelig viste seg å virke

Under krigen var «strategisk bombing» en anerkjent strategi for de allierte. Målet er rett og slett å teppebombe fienden til overgivelse. Skape så mye død og ødeleggelse at sivilbefolkningen ikke lenger aksepterte krigen og de militære styrkene deserterte eller ga opp kampen. Pussig nok hadde ikke tyskerne fly som var skapt for dette formålet i 1939. (De forsøkte heller å gjennomføre det med missiler i form av V1 og V2 når blitzkrig feilet.) Det var de allierte – våre helter – som utviklet fly og våpen for slik krigføring, og som nådeløst gjennomførte slike angrep mot fiendens byer – også byer fullstendig uten militære mål eller betydning slik – som ruinhaugen Dresden, som var fylt med vergeløse flyktninger, babyer, barn og kvinner. Alle ble brent til døde i ildstormene. Allierte strategiske bomberaid mot sivile er kanskje den største krigsforbrytelsen noensinne, men heller ikke disse ofrene ble nevnt med et ord i rådhuset. Som om det aldri hadde skjedd. Men dette forferdelige var altså alternativet til atomvåpen. Hvordan kan en så stor forsamling glemme noe sånt? Har de ikke hørt om det?

De allierte hadde så mange alternativer til teppebombing: Storstilt presisjonsbombing var umulig på denne tiden. Å treffe en liten fabrikk midt i en by innebar å legge flere kvadratkilometer flatt. Hvis et fly traff innenfor en kilometer fra målet, så var det godt siktet og mye flaks. Dermed måtte det mange fly og enda flere bomber til. Bombingen av Japan var noe mer presis, fordi allierte fly måtte holde svært lav høyde på grunn av jetstrømmene over Japan. Denne lavflygingen økte presisjonen, men også de allierte tapene. Det kunne ikke fortsette, men det var ingen andre utveier. Fienden måtte knuses, men problemet med strategisk bombing ble stadig tydeligere: Det virket ikke. Ikke etter intensjonen. Fienden ga ikke opp. Tvert om ble fienden bare enda mer innbitt i sin krigføring, for de totalitære kreftene i Tyskland og Japan ga fullstendig blaffen i sivile tap. Noe nytt måtte innføres i kabalen. Et nytt våpen, med ubegripelig slagkraft. Da våknet både japanerne og hele verden fra blodtåken.

Det eneste våpensystemet i verden som faktisk har skapt fred 

Atomvåpen representerer en så stor trussel at de opphever alle andre våpensystemer. Ingenting kan måle seg med det. De kan lages store eller små, med sprengkraft fra 700 tonn opp til 50 millioner tonn, for enhver taktisk eller strategisk bruk. (Det hevdes at forskerne eksperimenterte med en atomhångranat, men militæret påpekte at ingen ville være dum nok til å kaste den.) Atombomber er i sannhet det Samuel Colt drømte om da han navnga sin Peacemaker: et våpen som skapte fred, fordi det er meningsløst å angripe noen som har det. Slik virker atomvåpen. Det er en gamechanger. En høyteknologisk «kinesisk mur» som sier «Don‘t even think about it». Og det virker.

Man kan mislike atomvåpen til man blir blå, men de virker, selv uten at de avfyres. Historien selv beviser det: I over 70 år har den vestlige verden levd i fred, med trusselen om gjensidig utslettelse. Det skjedde rett etter at konvensjonelle våpen gjensidig utslettet nesten hele verden. Derfor er historiens fasit slem mot fredsprisvinnerne: Atomvåpen hindrer angrep og krig med konvensjonelle våpen. Det bør man erkjenne, i stedet for å ønske at et våpensystem skal «av-oppfinnes» eller bare overlates i hendene til ustabile bandittstater, diktatorer eller presteskap med Koranen i hånd.

Ikke flaks, men realpolitikk 

Under prisutdelingen ble det sagt at det var «flaks» at verden ikke har endt i et atom-ragnarok. Det er en veldig hul påstand. Med så mange tusen atomvåpen under så mange land og hender har det ikke skjedd en eneste avfyring ved et uhell. Det er ikke flaks, men et bevis på kontroll, og på hvor dønn alvorlig man tar disse våpnene. Og det er heller ikke tilfeldig: Militæret har en tendens til å ta våpen alvorlig, siden de faktisk er forferdelig farlige for alle, ikke minst for egne soldater. Man er forsiktige med vanlige våpen. Man er superforsiktige med atomvåpen. Naturligvis.

Samtidig forsøker NRK å fremstille det totalitære Sovjetunionen som like fredselskende og redd for angrep som USA under den kalde krigen, noe som er latterlig: Sovjetunionen okkuperte sine Warszawapakt-medlemmer og hadde en uttalt intensjon om å spre sin menneskefiendtlige kommunisme til resten av Europa. NATO besto av frie, demokratiske stater som med all mulig grunn fryktet det totalitære diktaturet i øst. Sovjetunionens våpen var nemlig ikke innrettet på forsvar, men på angrep. Hele Sovjets militærmaskineri var laget for å okkupere resten av Europa. Bare én ting hindret det: terrorbalansen. Gjengen i Oslos rådhus burde takke Oppenheimer i stedet for å ville forby hans oppfinnelse. De sitter der i fred på grunn av våpensystemet de vil forby, og skjønner ikke at alternativet er like ille og vil skape krig. Snakk om å ta en overdose av champagne og korttenkthet.

Hvis man tror at den kalde krigen er første eksempel på terrorbalanse, tar man skammelig feil. Helt siden steinalderen har mennesket forsøkt å beskytte seg og sine interesser med våpen. «Angrip oss, så vil du tape!» Fred har vært en sjelden tilstand blant den aggressive arten Homo sapiens, og hele vår historie de siste 5000 år er formet av den ene krigen verre av den andre. 3. verdenskrig sto for døren, men plutselig tok det slutt: Stormakter kunne ikke lenger angripe hverandre. De truet og skulte på hverandre, men begge hadde våpen så kraftige at de ikke lenger var brukbare. Et angrep ville være å tape. Å vinne ble umulig – som det så nydelig ble oppsummert av «Joshua» i filmen «War Games» fra 1983:

«Strange game. The only winning move is not to play. How about a nice game of chess?»

Atomvåpen har opphevet alle tidligere strategier for å overvinne en fiende. Atomvåpen gjør makt ubegrenset, angrep umulig og alle andre våpen maktesløse. Det er dette både Iran og Nord-Korea har forstått: Med atomvåpen er vi uangripelige, og kan gjøre som vi vil. Hvis våre siviliserte land fjerner alle atomvåpen, står røverstater og diktatur igjen som seierherrer og vil true hele verden i stadig større grad. Og de er faktisk villige til å bruke slike våpen. Hvordan foreslår ICAN at verden stopper dét? Heller ikke dette ble ofret en tanke i rådhuset denne helgen i desember. Prisutdelingen er et symbol på dagens overfladiske elitepolitikk, uten minste kobling til virkelighetens harde verden. Men ikke alle lar seg lure av vakre festtaler. Det var noen som ikke klappet begeistret.

Nobelpris i gode intensjoner eller virkelighetsflukt? 

Når man leser hva fredsprisvinneren ICAN egentlig jobber for, så ser man konturene av noen velmenende gjennomsnittsmennesker som vil vel, men ikke forstår våpenteknologi, krigshistorie eller menneskelige svakheter. Da blir det fort overfladisk, men dét har jo nesten blitt en dyd i våre dager.

«Biological and chemical weapons have been banned. So have landmines and cluster bombs. Why not the worst weapons of all?»

Tja … Hvorfor er ikke maskingeværet på den lista? Det er mye, mye verre enn alle de andre våpnene som har blitt forbudt (og som vil gjenoppstå så fort det er bruk for dem). Maskingeværet skapte industriell krigføring og gjorde hver soldat til en liten hær. Selv et barn kan bli en farlig maktfaktor med maskingevær, våpenet kan produseres i en garasje, og går det tomt for ammo, kan man sette på en bajonett og angripe alle og enhver på middelaldervis (noe japanerne yndet å gjøre med stor glede mot både sivile og militære under 2. verdenskrig). Maskingeværet gjorde første verdenskrig til et stillestående ragnarok uten sidestykke i historien. Bare 30 år etterpå var galskapen i gang igjen. Får jeg nobelprisen hvis jeg oppretter en organisasjon som vil forby maskingevær? Eller er et forbud mot maskingevær «umulig»? Det er vel ikke noe lettere å «av-oppfinne» atomvåpen enn maskingevær? La oss alle holde hender og forby maskingevær, dere? Nei? Hvorfor flakker alle med blikket nå?

Og hvorfor er atomvåpen det verste av alt? Gjenoppbyggingen av Hiroshima og Nagasaki gikk vel så fort som gjenoppbyggingen av Berlin. Det er ikke en atomvåpen-ødemark i dag, slik man liker å fremstille ettervirkningene av atomvåpen, men en levende, moderne millionby. Og påstår du for ofre av brannbomber eller maskingevær at de er heldige som ikke ble truffet av atomvåpen, så tror jeg du får fingeren. Det hele blir for ensidig, for lettvint og for grunt, men det er veldig, veldig tidsriktig.

Ingen «liker» atomvåpen 

Jeg skulle gjerne hatt verdensfred, og med dét vunnet en godhetskonkurranse attåt. Jeg har imidlertid et tenkende hode, og forstår at hvis man forbyr moderne våpen, så står man igjen med krig med primitive våpen, og det er ikke bedre. Det er faktisk akkurat like ille. Hadde de flerkulturelle snøkrystallene fått bestemme, ville alle våpen blitt forbudt, og regnbuesamfunnet deres ville øyeblikkelig bli tatt over av afrikanske anarkister med næringsvett og spikerklubber, for virkeligheten utenfor rådhussalen er vond. Den som ikke forsvarer seg, blir offer eller slave. Det kunne man i det minste ofret én liten setning på under prisutdelingen. Noen burde sagt noe om ofrene for resten av verdenskrigen, og minnet om hva som satte en endelig stopper for den. Nei?

I stedet står nok en fredspris som en bauta over intensjoner, selvbedrag og korttenkthet. På overflaten ser det så hvitt, striglet, pyntet og selvfølgelig ut at man knapt tør å be om replikk, men der ligger hele problemet: Nobels Fredspris blir mer og mer overflate og mindre og mindre dybde. Akkurat som eliten som deler den ut.

Kjøp Kent Andersens bok her!

Les også

-
-
-
-