Leonardo Da Vinci mente å ha kommet opp med en helt banebrytende oppdagelse som kunne få mennesker til å puste under vann.

Hva denne faktisk bestod i, forblir et mysterium, ettersom Da Vinci holdt oppdagelsen hemmelig frem til sin død, og så til at alle manuskripter om den ble brent. Mennesker, mente han, var ondskapsfulle skapninger, og ville bare bruke slik kunnskap, straks de ervervet den, til å senke skip ved å bore hull under dem.

Om andre bare var like fremsynte.

Mikhail Kalasjnikov, som døde i 2014, var mot slutten av sitt liv full av anger og sorg over all den død og elendighet riflen hans hadde påført verden. Som ortodoks kristen fryktet han det nærstående møtet med sin Skaper, og undret seg over hvorvidt han ville bli holdt ansvarlig for hva andre hadde foretatt seg med oppfinnelsen hans.

Albert Einstein angret på sin side å ha overbevist president Franklin D. Roosevelt om å opprette Manhattan-prosjektet, som produserte den første atombomben. Lederen av prosjektet, Robert Oppenheimer, uttrykte også visse kvaler i en tale til the American Philosophical Society i november 1945, bare tre måneder etter destruksjonen av Nagasaki og Hiroshima:

ANNONSE

We have made a thing, a most terrible weapon, that has altered abruptly and profoundly the nature of the world … a thing that by all the standards of the world we grew up in is an evil thing. And by so doing … we have raised again the question of whether science is good for man.

Stalins hemmelighet

Angående atomvåpenet, er det en interessant anekdote fra Potsdamkonferansen 24. juli 1945, uker før Nagasaki og Hiroshima, som er verdt å trekke frem.

Tyskland var allerede nedkjempet, og Japan meget nære bristepunktet etter at general Douglas MacArthurs styrker i juni hadde vunnet slaget om Okinawa. President Harry Truman ønsket å avskrekke sovjeterne fra å innta en altfor offensiv positur i Europa og Øst-Asia. Under konferansen forsøkte han dermed å intimidere Josef Stalin ved å fortelle ham om det kraftige våpenet USA nylig hadde utviklet.

Stalin virket imidlertid å være totalt uanfektet av skrytet til den amerikanske presidenten. I sin bok Speaking Frankly (1947) gjenkaller utenriksminister James Byrne hendelsen:

I was surprised at Stalin’s lack of interest. I concluded that he had not grasped the importance of the discovery. I thought that the following day he would ask for more information. He did not.

Winston Churchill minnes også den eiendommelige episoden i Triumph and Tragedy (1953):

As we were waiting for our cars I found myself near Truman. “How did it go?” I asked. “He never asked a question,” he replied.

Hva amerikanerne og britene ikke var klar over på tidspunktet, var at sovjetiske spioner for lengst hadde snust opp Manhattan-prosjektet, og teknologien bak denne. Noen vil faktisk ha det til at Stalin kjente til atomvåpenets ferdigstillelse før Truman.

Allerede året før hadde dessuten Sovjetunionen satt i gang sitt eget hemmelige atomprosjekt, ledet av atomfysikeren Igor Kutsjatov, som i 1949 materialiserte seg i en suksessfull prøvesprengning.

Spredning

Kjernefysiske arsenal ble raskt plassert i hendene til amerikanernes viktigste allierte, Storbritannia og Frankrike. Sovjetunionen overførte på sin side teknologien til Kina.

Det skulle de angre bittert på, og det av flere grunner enn den påfølgende oppsplittelsen av den kinesisk-sovjetiske alliansen, og Henry Kissingers diplomatiske triangulering av verdenspolitikken.

Før det offisielle bruddet mellom Moskva og Beijing, hadde Nikita Khrusjtsjov blitt aldeles forskrekket etter et statsmøte han hadde hatt med Mao Zedong, som forsøkte å presse sin sovjetiske partner til å initiere en fullskala atomkrig mot den kapitalistiske verden (lite visste hans mange vestlige beundrere om hans ønske om å annihilere dem og deres familier).

«Hva så om amerikanerne atombomber folket mitt?» avfeide Mao nonchalant innvendingene til Khrusjtsjov med. «Det er så mange av oss uansett.»

(Om utsiktene for atomkrig kommenterte Bertrand Russell at noe slikt kanskje ville etterlate seks mennesker i Vesten, fire i Russland og fire i Kina. Sosialistene ville da ha to flere på sin side, og kunne selvfølgelig regne dette som en seier hvis de ønsket.)

Israel og India snappet opp atomteknologien i hovedsak fra Vesten, og fra Kina endte den opp i Pakistan, hvor en viss Dr. Abdul Qadeer Khan, som interessant nok har fått status som en nasjonalhelt, solgte den videre på svartebørsen til noen høyst tvilsomme kunder: Nord-Korea, Iran og Libya.

Av disse var det bare Libya som gav opp sitt program. Kort tid etter invasjonen av Irak i 2003, ringte Muammar al-Gaddafi til Tony Blair i frykt for at han skulle ende opp som Saddam Hussein, og meddelte at han ønsket å overgi atomprogrammet sitt, som amerikanerne og britene inntil da var uvitende om.

Med det forseglet diktatoren også sin skjebne.

Termittene

En interessant observasjon jeg har gjort, er at venstreaktivister som går inn for atomavvæpning i den vestlige verden, og pryder sine jakkekraver med «nei til atomvåpen»-buttons, tilsynelatende ikke ser noe som helst bekymringsverdig ved atomambisjonene til det teokratiske dommedagsregimet i Teheran.

De fremstår tvert imot fiendtlig innstilt til enhver som seriøst ønsker å motarbeide en slik utvikling, noe som innebærer at sanksjoner, fordekte aksjoner eller begrensede luftangrep umulig kan tas av bordet.

Noen av dem, som kan sies å være venstreradikalere av en viss stripe, vil endog åpent argumentere for at det er rettferdig at Iran anskaffer atomvåpen, siden USA, Storbritannia, Frankrike og Israel tross alt er i besittelse av dette. Alt annet ville visstnok dermed være hyklersk.

Hvilket bekrefter, i hvert fall i mitt sinn, at det eneste denne typen mennesker virkelig bryr seg om, er å rive ned sine egne land innenfra. Andre prinsipper de hevder å holde synes å være fullstendig stedfortredende.

Minutter til midnatt

Mennesker som utvikler den neste generasjonen med våpen, og produserer stadig smartere missiler og bomber, er utvilsomt noen av de mest intelligente blant oss. De er også noen av de minst kloke.

En dag vil teknologien de utvikler uunngåelig havne i hendene på nihilister, like sikkert som at maskingeværet, håndgranaten og TOW-raketten har gjort det.

Mens den norske eksepsjonalismen vil ha det til at Norge er en humanitær stormakt, er den statseide Kongsberg-gruppen helt i verdensfronten innen utviklingen av militær teknologi. Mon tro om disse menneskene, og det politiske lederskap som understøtter deres aktiviteter, noensinne reflekterer over hva de driver på med?

Glem ikke hvor nærme vi allerede er med dagens (eller skal vi si gårsdagens?) teknologi: I 2012 ble de skjeggete, analfabete mulla-nissene i Taliban slått tilbake fra en pakistansk flyplass med kjernefysiske stridshoder. Pakistan, en ustabil stat som svermes av radikale islamister, produserer årlig rundt tyve slike stridshoder.

Mange virker å innbille seg at atomtrusselen døde hen etter den kalde krigen, men viseren på den ikoniske dommedagsklokken til Bulletin of the Atomic Scientists teller i dag kun tre minutter på midnatt. Det er det nærmeste den har vært siden 1953. (Før de rakk å stille klokken i anledning Cuba-krisen i 1962, hadde denne alt nådd sin resolusjon.)

Kan selv noe så innviklet som atombomben spre seg slik som den har gjort, står det ingenting i veien for at øvrig teknologi kan gjøre det samme, uansett hvor eksklusivt eierskapet av denne skulle være i nåtiden. En skal ikke se bort fra at dronene vi bruker mot terrorister i dag, kan ende opp med å bli brukt av dem mot oss i morgen.

Et annet mareritt-scenario, som dessverre også er høyst plausibelt, er at kjernefysiske våpen med tiden skal bli en god del enklere å produsere og armere seg med.

Skulle slike våpen nærmest bli like billige og lett produserbare som en sykkel eller alarmklokke, hvilket er en av mulighetene George Orwell utforsker i essayet You and the Atom Bomb (1945), ville alternativene enten være slutten på sivilisasjonen, eller begynnelsen på en særdeles undertrykkende politistat.

Det ustoppelige lokomotivet

Mennesket har selvfølgelig vært besatt av dommedagsprofetier siden tidenes morgen. Forskjellen med vår tid, er at stadig flere kommer i besittelse av midlene til å gi disse en selvoppfyllende karakter.

Jeg anser dem som setter sannsynligheten for sivilisasjonens undergang innen dette århundret til 50/50 for å være litt vel pessimistiske. Dem som gir den samme oddsen for millenniet, vil jeg på den annen side anklage for en enda større optimisme.

Millenniet vi har gått inn i ligger uansett an til å bli i overmåte spennende. Om klokken er tre på midnatt i 2016, hva kan vi tross alt vente oss av 2516, for ikke å snakke om 2816? Kan en virkelig klandre de av oss som, i likhet med hva den avdøde amerikanske konservative ledestjernen William F. Buckley jr. hevdet å befatte seg med, roper «stopp!» mot historiens lokomotiv?

Det fortsetter naturligvis å tøffe ufortrødent videre langs sitt spor, med en voldsom fart og kraft. At én amerikansk ubåt armert med atomvåpen har mer destruktivt potensial enn alle kriger i verdenshistorien kombinert, og 5000 ganger mer enn bomben som ødela Hiroshima, er tydeligvis ikke nok. Som Ikaros ønsker menneskeheten å sveve enda litt nærmere solen.

Inntil videre vender en av Einsteins advarsler stadig tilbake for å hjemsøke oss alle:

I know not with what weapons World War III will be fought, but World War IV will be fought with sticks and stones.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629