Kommentar

Å lese om livet under Mao er å ta et oppgjør med sin egen fortid. Mao har av en eller annen uforklarlig grunn aldri helt mistet glansen. Han assosieres fortsatt med vaiende faner, naive propgandaplakater og Andy Warhols bilde av ham. Mao ble popkunst og er fortsatt litt pop.

Selv rødegardistene har noe dumdristig, uforskyldt over seg. Idealisme på avveier. Det er som vi ikke orket å ta det endelige oppgjøret med Mao og maoismen. Er det fordi trekk ved maoismen krøp inn under huden vår med ML-generasjonen og dens erobring av meningsposisjoner? Da Deng Xiaoping åpnet opp for markedskreftene, kunne vi puste lettet ut. Nå ble Kina verdens fabrikk.

Den som vil forstå Kina bør lese Liao Yuiws The Corpse Walker. Real-life stories, China from the bottom up, med forord av Philip Gourevitch. Kina har vært en oppadgående stjerne, men det har også den intellektuelle opposisjonen vært. Kina har gjennomgått en frigjøringsprosess, ikke bare materielt, og det er kommunistpartiet livredd for. Deng Xiaoping hadde en forestilling om at man skulle importere vestlig teknologi og vitenskap, men et filter skulle holde farlige tanker ute. Omtrent som myggnetting. Det viste seg raskt å være en illusjon. Trolig vil kommunistpartiet i et historisk perspektiv vise seg som en liten kul på Kinas lange historie. De som var samtidige med Sovjetunionen, kunne ikke forestille seg at imperiet skulle forgå, inntil det falt sammen som et korthus. Russland virker å være mere skadet enn Kina. Den kinesiske sivilisasjonen går dypt. Kineserne har hatt mer å stå imot med.

Kommunistpartiet av idag har ingenting å tilby kineserne. De er blitt materialister som oss, men et parti kan ikke styre basert på korrupsjon og kynisme. Partiet er idag kun en karrierestige. Det finnes intet ideologisk innhold. Kun makt, og anledning til å berike seg.

Norske aviser opprettholder forestillingen om at partiet og myndighetene trengs for å holde kontroll med et stort rike og gjør sitt for å bekjempe korrupsjonen. Det er tøv. Total makt korrumperer tolalt; korrupsjonen springer direkte ut av partiets enevelde, slik den også gjorde i Sovjetunionen. Partiet er som en stor mafiaorganisasjon. Derfor trives kriminaliteten så godt når markedskreftene slippes løs: det blir rovdyrkapitalisme.

Denne kontinuiteten er vi oss ikke bevisst. Det er som om vi trenger forestillingen om kommunismen som noe idealistisk. Menneskene som sluttet seg til kommunistene, var idealister, men de fikk smertelig erfare at partiet var en verre hersker enn de noensinne hadde hatt.

Det særegne med Mao var de fantasifulle sprangene hvor han mobiliserte massene, helt uten hensyn til menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser. Mao hentet inspirasjon fra Leo Trotskij. Samfunnet måtte holdes i en tilstand av permanent spenning/revolusjon. Mao må ha handlet på instinkt. Et samfunn som faller til ro, utvikler gradvis nye punkter for innflytelse og betydning, utenom de formelle strukturer. Det kalles menneskelig utvikling. Men dette truet Maos makt. Derfor måtte brikkene feies av bordet eller kastes opp i lufta fra tid til annen. Til enorme omkostninger.

Stalin og Mao er begge orientalske despoter. Vi anser dem som rasjonelle vesener. Men deres eksperimenter har noe fantastisk, irrasjonelt ved seg. De styrte med full forakt for historiske og materielle lover, til tross for at de bekjente seg til materialismen. Stalin og Mao «bestemte» at de skulle forbigå USA i løpet av noen år. I Kina betød det proklamasjonen av Det store spranget i 1958. De private jordlappene ble inndratt, selv private kjøkken ble forbudt. All mat skulle tilbredes i store felleskjøkkener. I årene 1958-1961 døde anslagsvis 30 millioner mennesker. Dett var samme politikk som Stalin førte mot Ukraina på 30-tallet. Der ble omlag seks millioner mennesker bevisst sultet ihjel. Dette vet idag ukrainerne, og det er en medvirkende årsak til det dårlige forholdet til Moskva.

På samme måte er Maos forbrytelser så gigantiske at minnet om dem ikke lar seg utslette. Minnene går som en mørk elv under den offisielle overflaten, og er en kilde til konstant dårlig samvittighet. Intellektuelle som Liao Yiwu er bevarere av denne samvittighet. I et diktatur blir mennesker som ham folkets representanter, slik en Andrej Sakharov og Aleksandr Solsjenitzyn ble det. De er kun enkeltmennesker, og likevel beseiret de imperiet. Slik mennesker som Liao Yiwu en dag kommer til å beseire kommunistpartiet.

La hundre blomster blomstre

SUF og senere ML-bevegelser kopierte og importerte maoismen direkte. Så også Maos invitt til å la hundre blomster blomstre, dvs. la kritikken løpe fritt. Dette ble fremholdt som et bevis på Maos storhet og vilje til frihet. Hvis det gikk galt, så var det kanskje deres skyld som misbrukte friheten, er det underliggende spørsmål. For det gikk galt. Til å begynne med var folk forsiktige, men da de merket at kritikerne ikke ble arrestert, ble de modigere. Dette var i 1957. Diktaturet var forholdsvis ferskt. Folks aspirasjoner var ikke døde.

SUF kopierte denne bevegelsen i form og innhold på sommerleiren på Tromøya i 1968. En intens debatt utfoldet seg på svære veggaviser. Skarer av folk sto og leste innleggene som var skrevet på gråpapirruller og hengt opp. Men SUF var kun lek.

I Kina vokste kritikken, folk ble modigere.

Meanwhile, the dissenting voices from intellectuals got louder and the criticisms became more severe and radical. Some even suggested an end to the one-party rule and called for the establishment of a Western-style democratic system. I still remember the remarks of Ge Peiqi, a well-known scholar from Beijing People’s University. In one of his articles, he said that China belonged to the six hundred million Chinese, including the counterrevolutionaries. China didn’t belong to the Communist Pary alone. It was wrong for the Party leadership to assume that «the E,mpire is mine and I am the Empire». The Communist Pry shouldn’t be too arrogant, naively thinking that if the Party collapsed, the whole country would collapse. That was not the case. Those who opposed the Communist party were not traitors … Ge just went on and on. Critcism like Ge’s had far exceeded the government’s limit of tolerance.

Det finnes sterke likhetstrekk mellom nazismen og kommunismen. Ett av dem er hva nazistene kalte Sippenhaft: slektssmitte. Hva en innen familien eller slekten har gjort, smitter av på de andre. Også i rett nedadstigende linje. Det betød at barn av klassefiender ikke fikk utdannelse, ikke fikk jobber. Folk som var i det militære eller partiet, måtte ha godkjennelse av ektefellen, og fikk ikke gifte seg med barn av klassefiender. Klasse spilte samme rolle som rase, dvs. ordet klasse var helt fiktivt: det var ikke noe sosioøkonomisk grunnlag for kategoriseringen. Stemplingen var helt vilkårlig. Når det var en kampanje, kunne man stemme over hvem som fortjente å få stemplet høyreavviker.

Akkurat som man i Stalins Sovjet opererte med kvoter over hvor mange som skulle utrenskes, slik femårsplanen satte kvoter for produksjonen.

Mao og partiet med ham ble redde da de så kritikken som reiste seg: De eide ikke Kina, ble det sagt. Men det var nettopp det de gjorde. Kritikken fikk spille seg helt ut, og så proklamerte Mao kampanjen mot høyreavvik. Nå hadde alle kritikerne stukket hodene frem, og man kunne kappe dem av ett for ett.

Men dette skjedde ikke i stillhet, som i Stalins Sovjet der sikkerhetspolitiet kom om natten. Det skjedde på folkemøter der de skyldige ble pekt ut, nærmest som ved flaskeleken. Den tuten pekte på var høyreavviker. Det var ikke den ting som ikke kunne bli brukt mot en.

Livsskjebner

The Corpse Walker består av intervjuer. Jeg holdt på å skrive: «med mennesker som har opplevd mye», men tok meg i det. I Kina betyr det lidelse av en annen verden. Akkurat som vanlige russere har møtt sine skjebner med en stoisk ro, har kineserne på bunnen levd med et tyrannisk regime. Det er som de tror på himmelen. Hvor lenge hadde vi holdt ut?

Feng Zhongci (75) ble utpekt til høyreavviker. Han hadde proletarbakgrunn og støttet partiet 100 prosent. Feng lå an til å bli idealborger i det nye samfunnet. Men så møtte han en jente, Wenxin, og bare denne lille historien er nok til å bevege en sten.

Wenxins familie hadde vært jordeier, og dermed var hun kompromittert, selv om Mao hadde lovet at fedrenes synder ikke skulle smitte over på barna. Wenxins far hadde en elskerinne, noe som var bannlyst i det puritanske Mao-riket. Men Wenxin lurte Zhonci med til å besøke henne. Elskerinnen hadde et piano, og hun likte tydeligvis den unge mannen, for hun tørket støvet av pianoet og spilte en melodi. Det var en kjent revolusjoner sang, «Himmelen er lysere i kommunistiske områder», som Zhongci hadde sunget hundrevis av ganger på fellessamlinger. Så skjedde det noe.

Strangely enough, that uplifting revolutionary song totally changed character under her long elegant fingers. The tune became rottenly bourgeois, with so much tenderness, elegance, and sadness, as if it had been a woman’s whisper and sigh on a quiet starlit night. For a brief moment, I was mesmerized.

Så kommer La hundre blomster blomstre, og Wenxin står omsider frem på et møte og forteller at hun blir diskriminert, kun på bakgrunn av sin familiehistorie og stikk i strid med Maos løfter. Når høyreaavikkampanjen lanseres, er hun dømt. Feng blir bedt om å bryte forbindelsen. Selv partisekretæren går god for ham. Han er en modellkommunist. Men Feng gjør noe uhørt: han nekter. Partifolkene forstår ikke hvorfor, de kan ikke begripe det. Han setter hele sin fremtid på spill. Deres argumentasjon sier mye om det kommunistiske menneskesynet. At en idealkommunist sviktet var en trussel mot systemet. Derfor satte de mye inn på å presse Feng til å gå fra Wenxin.

For a young hotbloodied guy like you, it’s understandable. But human emotion has to succumb to reason and political thinking. Chairman Mao teaches us, there is no such thing in the world as pure love. You can’t love an enemy. I was so irrational and blurted out something that I had never said before: I love her. The Party secretary looked at m,e and softened his tone: OK. You have to make a choice between that woman and the Party. I said again, very firmly: I love her.

Two weeks later, I was expelled from the Party and was labeled a Rightist as well as a bad element.

Feng hadde erfaring med brutale landeiere fra tiden før revolusjonen. Mao lærte ham at det ikke var den individuelle landeier, men hele klassen, som var onde. Feng lærte seg å hate mennesker med en slik bakgrunn. Kjærligheten åpnet øynene hans og fikk ham til å se enkeltmennesket.

Hvordan ser Partiets bryst ut?

Between the Party and a woman, I picked the latter. People need to put their personal life first, don’t you think, young man? We joined the Communist revolution so we could live a better life, have enough to eat, marry a beautfil woman, and raise a family. This basic concept was totally distorted in the Mao era. All we talked about were the abstract ideas such as the Party and the People. Private lives were considered something disgraceful. You can’t marry the Party or the People, can you? We used to hear phony stuff like «So and so has been nurtured by the Party and the People.» What do the Party’s breast look like?

Kjærligheten er en av de sterkeste anti-totalitære krefter som finnes. Det er en av de viktigste prøvestener på om et system er menneskelig eller umenneskelig: anerkjenner det kjærligheten, dvs. lar det kjærligheten råde? Dette handler ikke bare om enkeltemenneskets lykke, men om samfunnets sunnhet. Kulturrelativismen later som om denne fundamentale innsikten ikke eksisterer. Men spør ungdommene i Iran hva de mener etter å ha levd under mullah-styret i 30 år. De er totally fed up.

Les også

-
-
-
-