Kommentar

Påskemorgen slukker sorgen. Dagen i dag er den viktigste i den kristne kalenderen. Kjærligheten er sterkere enn Døden.

2000 år etter at det skjedde har Vesten og det vestlige mennneske vanskelig for å forholde seg til Jesus. Det oppfatter at det er kommet «lenger». «Lenger» enn hva?

Det har dannet seg en oppfatning om Jesus som det kan si til seg selv gjør Jesus akterutseilt. Passé. Men er det sikkert at Jesus er enig? Eller: Kan det tenkes at andre mennesker i andre deler av verden har en annen oppfatning av Jesus? At han er sentrum i deres tilværelse?

Kopernikus’ oppdagelse av det som skulle bli det heliosentriske verdensbildet, revolusjonerte menneskenes syn på deres plass i verden. Jorden var ikke sentrum.

Det vestlige mennesket står foran en tilsvarende revolusjon: det er ikke lenger sentrum. I den forstand at det ikke lenger har den luksus at det både kan ha og ikke ha: det har skrytt på seg en skepsis som har gått over i vantro. Det trodde at det kunne skyve Kristus til side og sette seg selv i sentrum. Men som Dylan synger: You gotta serve somebody. Den kulturen som kun dyrker seg selv, som tror at det kan tillate seg alt og likevel bestå, har overraskelser i vente.

For andre kulturer følger ikke Vesten.

Kristendommen er ikke en vestlig oppfinnelse. Det er en universell tro, og i den globaliserte verden slår dette inn for fullt. Kirken vokser i Afrika og utrolig nok – i Kina.

«By my calculations China is destined to become the largest Christian country in the world very soon,» said Fenggang Yang, a professor of sociology at Purdue University and author of Religion in China: Survival and Revival under Communist Rule.

«It is going to be less than a generation. Not many people are prepared for this dramatic change.»

I hvert fall ikke den liberale eliten som styrer Vesten. Den betrakter Kristus som et tegn på svakhet, hvis ikke med direkte fiendtlighet. Den tanken at andre nasjoner kan «oppdage» Jesus og gjøre ham til inspirator og motor i samfunnet, streifer dem ikke.

Det er et tegn på selvsentrerthet og forfengelighet at Vestens elite ikke har oppdaget hvilken kraft Kristus representerer – for andre.

China’s Protestant community, which had just one million members in 1949, has already overtaken those of countries more commonly associated with an evangelical boom. In 2010 there were more than 58 million Protestants in China compared to 40 million in Brazil and 36 million in South Africa, according to the Pew Research Centre’s Forum on Religion and Public Life.

Prof Yang, a leading expert on religion in China, believes that number will swell to around 160 million by 2025. That would likely put China ahead even of the United States, which had around 159 million Protestants in 2010 but whose congregations are in decline.

By 2030, China’s total Christian population, including Catholics, would exceed 247 million, placing it above Mexico, Brazil and the United States as the largest Christian congregation in the world, he predicted.

Det skjer altså noe i det kinesiske samfunn som er noe annet enn økonomisk grådighet og vekst med lånte penger. I skyggen av et kapitalistisk, korrupt kommunistparti skjer en åndelig fornyelse. Det vestlige misjonærer sådde for mange år siden, bærer frukt. En norsk misjonær som Annie Skau var med på å så disse kornene. De falt ikke på stengrunn. Eller en Agnar Espegren. Store navn på 60-tallet, før 68’erne overtok.

De dyrket heller Mao. Ikke bare mens de var unge. Svermeriet for det autoritære fikk også konsekvenser for hva som var viktig: man mistet sansen for egen religiøs tradisjon. For at Kristus er en levende kraft, som virker som en bro til andre mennesker.

Dette tapet gjør at vi ikke følger med på og ikke forstår hva som skjer med kineserne. Det passer ikke inn, det passer ikke til vårt selvbilde.

Dette er et typisk 68’er-trekk: Den arrogante dyrkelsen av det som denne generasjonen og dens etterkommere selv definerer som progressivt. Kun det. Det andre «Jesus og sånn» er utdatert.

Men det er ikke sikkert «tiden» er enig. Da kan det være det er «vi» som har et problem.

«Mao thought he could eliminate religion. He thought he had accomplished this,» Prof Yang said. «It’s ironic – they didn’t. They actually failed completely.»

Som revolusjonære brushoder hørte vi om Maos Store sprang, som kostet millioner livet. Men dette Spranget – at Mao ikke greide å ødelegge kinesernes åndelige sans, at de i dag tar til seg kristendommen, hører vi ikke noe om.

Det passer ikke inn. Kristendommen var for oss 68’ere en vestlig oppfinnelse, et symbol på vestlig imperialisme. Kineserne skulle derfor ikke bli kristelige, det ville være å kolonisere dem på nytt.

Som ledd i avkoloniseringen måtte vi avkristne oss selv. Det har min generasjon greid ganske godt. Vi står på bar bakke og aner ikke lenger hva vi står for.

I Storbritannia sa David Cameron nylig at alle briter burde bruke påsken til å tenke over dens budskap. Kristendommens budskap er Elsk din neste, sa Cameron. Han har akkurat vært i Betlehem og Jerusalem. Det gjorde inntrykk på ham. Han snakket om barmhjertigheten som utgår fra det kristne budskapet, og som viser seg i krisetider. Han nevnte også forfølgelsen av kristne andre steder i verden.

Denne flaggingen av kristendommen faller det liberale establishment tungt for brystet. It simply isn’t done. Guardian siterer Tony Blairs chief spin doctor, Alastair Campbell som sa «we don’t do God». Å nevne Kristus er blitt et brudd på god takt og tone.

Avisene spekulerer i Camerons motiver for å gå ut med sin egen kristne tro og snakke om at Storbritannia er et kristent land. Er det som svar på at biskopene kritiserer nedskjæringene i sosiale ytelser? Er det for å vinne tilbake noen av de konservative som følte seg sviktet av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven?

Kanskje. Men kan det også være fordi Cameron mener det han sier? At kristendommen betyr mye for ham? Den liberale presse gjør aldri seg selv til del av «undersøkelsen». Den nøyer seg med å konstatere at stadig færre briter tror. Det er en utvikling den liberale pressen over hele Europa har bidratt til og anser som tegn på fremskritt.

The last census found around 60% of Britons described themselves as Christian – down from 70% ten years earlier – and dwindling church attendances are a fraction of that. For this 60%, Christianity may well be part of who they are. But that is not the same as saying it is part of what makes them British and it is dangerous to suggest that it is.

For Guardian, eller Aftenposten for den del, er det å heise det kristne flagget i et flerkulturelt samfunn, simply not done. Det er suspekt. Det er et tegn på «tilbakefall», til nasjonalisme og det som verre er.

Men kan det være at det er det liberale establishment som har et problem? Dets utsatte posisjon viser seg når Guardian viser til at stadig flere ikke aner hva påsken handler om.

A recent YouGov survey, commissioned by the Bible Society, found that 28% of our children think the fable of the tortoise and the hare is part of the Easter story, while almost a third appear to be totally ignorant of the resurrection. In the words of Monty Python: «Blessed are the cheesemakers.»

Sogneprest og journalist Sørine Gotfredsen gir et eksempel på hvilke utslag denne tomhet gir seg. Det utspant seg under TV-programmet «Hvem vil være millionær» på dansk TV2:

Forleden skulle to kvinder fra den glade underholdning finde svaret på, hvor profeten Muhammed ligger begravet, og pludselig udbrød den ene: »Hvor ligger Jesus egentlig begravet?«

Hvis man var logisk og konsekvent skulle den liberale presse juble over ignoransen og den nye kulturelle analfabetisme. Men det gjør den ikke. Den vil ikke være bekjent av den. Det er ikke deres bord.

Men det er det likevel. Man kan ikke rive hjertet ut av troen og avkristne landet uten at det får følger.

The buck stops here betyr også at ansvaret ligger hos de som har kjempet for å kaste kristendommen ut av den offentlige oppdragelse.

Det liberale establishment vil ikke innrømme at på fruktene skal også deres tre kjennes.

Camerons utspill er en politikers teft for hva som rører seg. Han senser at samfunnet trenger en kjerne og at mange av hans velgere savner den. Han gjør det en politiker skal gjøre: Han artikulerer hva de mener.

For det liberale establishement er dette å bryte et tabu: Det har man ikke lov til i det nye Storbritannia eller det nye Norge. Det er å være ekskluderende.

Men som ethvert normalt menneske har fått med seg er det nye borgere som er langt mer ekskluderende og som tror langt sterkere. Det liberale establishment har omformet samfunnet for å komme dem i møte. I rollen som forsvarer av de svake og nykommerne har de briljert nok en gang som de som forstår, er empatiske og bekjemper Makten, i betydningen tradisjon og historisk arv.

Nå viser resultatet seg av dette prosjektet. Det liberale establishement er ved å lykkes: Arven er borte. Den kan ikke bestå av bare ord.

Samtidig er det tydelig at idyllen om et integrert tolerant samfunn er en illusjon.

Det liberale establishement vil ikke ta regningen for noen av delene.

David Cameron gjør noe opplagt: han oppdager at den troen han har er både nasjonal og universell. Mennesker vil bry seg om hverandre, i kriser, i nabolag, og når de forfølges som kristne i andre land. Begge deler er farlige for det politisk korrekte establishment: den kristne civic culture lar seg ikke kontrollere. Den følger egne veier, og i enda høyere grad solidaritet med forfulgte kristne. Hvis denne slippes løs aner man ikke hva som kan skje, hvilke konflikter man kan komme til å måtte stå i.

Derfor har ikke det liberale establishment villet «bry seg», til tross for at det er hva de gjør hele tiden.

Camerons utspill markerer at vi lever i oppbruddstider. Noen vil ikke ta regningen for egne feilgrep og krever på toppen av det hele retten til å definere andres forsøk på å ta den som politisk uspiselig. Det er dobbelt svik og umoral.

Jeg tror ikke deres forsøk på kompromittering vil lykkes. For mye står på spill.

 

http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/china/10776023/China-on-course-to-become-worlds-most-Christian-nation-within-15-years.html